IndentationErrors i django med TextMate

Jeg har begynt å snuse på django, og snubla raskt over «IndentationErrors». Koden jeg jobber med er fra «komme-i-gang-totorialene» på prosjektets websider, og var ofte «feilfri». Med det mener jeg at koden ser helt lik ut som i eksemplene.

Feilmeldingene på testserveren (http://localhost:8000, etter python manage.py runserver) sier:

...
unexpected indent (admin.py, line 16)
Exception Type: IndentationError
Exception Value: unexpected indent (admin.py, line 16)
...

Problemet er at innrykkene (indent, som lages ved å trykke på tab-tasten, ⇥ på mactastaturet, ↹ på standard tastatur) som kommer med ved å kopiere koden fra tutorialen ikke er «det samme» som det innrykket et trykk på tab-tasten gir. Så lenge alle innrykker laget på samme måte, så skal det visstnok gå bra, men det løser ikke problemet.

Slik får du TextMate til å lage «myke innrykk».

Løsningen er å la redigeringsverktøyet lage mye innrykk (soft tabs). Jeg benytter textmate, så her er framgangsmåten for det.

soft tabs i django

«Soft tabs» gjør at koden ser pen ut, men uten å lage «IndentationErrors».

Som du kan se av bildet har jeg Python Django bundlen installert (dette er nok ikke nødvendig, dog). Til høyre for dette valget vises «Tab Size», som jeg satt til 4. Dette avstanden i et trykk på tab-tasten, målt i mellomrom, tror jeg. Underst i denne dropdown-menyen finnes «Soft Tabs (Spaces)» som gjør at når tab-knappen trykkes inn, så skrives ikke et normal innrykk, men nå 4 mellomrom.

Og så forsvant alle tilfellene av IndentationError etter denne endingen.

Sofa-prat på nett

Er nyhetene grunnlaget for småpraten der du bor også? Det er den her jeg bor. Vi studenter bor ofte i kollektiv, og i kollektivet der jeg bor er nyheter på TV, i radio og i avisen blant de viktigste kildene til den daglige småpraten og debatten rundt bordet. I dag fikk jeg delta i tele-sofaprat hos fr.martinsen. En litt annerledes sofakrok.

Tele-sofaprat i korte trekk.

Slik jeg oppfattet sesjonen fungerer det som følger: fr.martinsen bruker coveritLive som hun setter opp på bloggen sin froemartinsen.blogspot.com. I løpet av NRKs dagsnytt 18 sending på radio og tv møtes martinsen & venner og diskuterer/småprater seg igjennom temaene som går på radio/tv. Tekstlig chatting rundt live-sending. Assosiasjoner og avsporinger skjer, just som i sofaen hjemme. P2-losen kaller hun det.

Jeg kjenner ingen av de hyggelige menneskene som deltok i martinsens selskaps losing gjennom dagens nyheter. Det var litt vrient å gjør det første trykket på ”enter”, for å introduserer meg, men introduserte meg som lurker, og ble vennelig mottatt.

ilustrasjon

CC foto av Rsms / Rasmus Andersson. Selve sesjonen føles langt mer sosialt en slik det kan se ut hvis øyeblikket fotograferes. (illustrasjon)

Over og ut.

Avslutningsvis takket menneskene pent for følget og forsvant fra chat-vinduet. Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg har truffet nye mennesker. Mennesker jeg verken har sett før, hørt stemmen til eller tatt på. Likevel vet jeg noe om hva de mener om kosherslakting, babykino og alternative energikilder for framtiden biler.
Takk til martinsen & venner for følget. Jeg tror dere har funnet den mest hverdagslige formen for nettdebatt til dags dato. Og jeg har sans for det!

Gå, blogg, nå.

I den gode selvransakelsens ånd, spør Martin Bekkelund om hva som er din ”Keynote session”, eller hvordan finne den riktige kreativiteten.

Her er min.

Gå.

Når det kommer til selve tankeprosessen er gåing mitt beste tips. Hjernen min funker i alle fall bedre mens jeg går.

Se også boken Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Go’-bok.

Verden er også ofte slik at noen har tenkt og gjort det meste før oss, så å lese er aldri et dårlig tips. Les.

Nå.

Testen på om noe er verdt å ta med seg videre kommer ofte i form av noe fysisk. En prototype, en skisse, et notat eller et bilde. Når det er fysisk/visuelt er det lettere å avgjøre om det er livet verdt. Å raskt utforme denne fysiske/visuelle testen er key. Gjør det nå.

Blogg.

Ved å tvinge seg selv til å sette ord og bokstaver på tanker og konsepter som opptar meg, så endrer alltid tankerekkene seg. Å blogge er derfor bedre enn å kun skrive, da noen kan lese det, med det bør tankene henge på greip. Blogging er også uformelt nok til at det er lov å ta feil, men forvent alltid kritikk.

Det er just dette bloggen på stavelin.com er, en skriveblokk som potensielt kan sees av andre. Temaer som ikke publiseres, men likevel går gjennom kverna havner som «draft» i wordpress. En liste som tidvis er lang.

going home

Gå. Fordi hjernen trenger det.

Hvordan tikker klokken din?

Rett rands retoriske redgjørelse

.. eller hvordan hyperlenker forteller mer enn du tror.

Men venninne Linn blogger som sin fornemmelse for retorikk. Min fornemmelse er muligens noe svakere, men ikke helt fraværende. I dag vil jeg snakke om lenkens retorikk.

En lenke sier mer enn du kanskje tror?

En lenke sier mer enn du kanskje tror?

Lenker forteller oss en hel del, allerede før vi undersøker hva den peker til.
En lenke…

  • fører deg til en ny resurs
  • står visuelt ut fra resten av teksten
  • dirigerer trafikk (som er en handelsvare)
  • tilbyr noe som ikke står i teksten du ser i øyeblikket
  • «beviser» at skribenten har kjennskap til mere enn hva teksten forteller
  • forteller deg at deg at det er hold i argumentet som tilbys
  • forteller deg at skribenten allerede er en tankerekke foran deg

I HTML skrives en lenke slik:
<a href="stil/til/resurs.fil">ord eller element som skal være klikkbart</a>
Taggen kalles et anchor (anker), hvorfra det det får a-en som tagg. Videre kommer href, som kan leses som hypertekst referanse.

En lenke ER en referanse, også i akademiske forstand. Det kan forstås som en henvisning, anbefaling, men også som bevisføring.

«Som vi ser her hos Tim O’Reily, så inneholder ideen om web2.0 konseptet brukergenerert innhold

Her bruker jeg lenkene til å henvise til kilden om at bruker brukergenerert innhold er et konsept under temaet web2.0. Den kan for stås som en anbefaling . Ja, du budre lese denne teksten jeg henviser til, den beviser at jeg har rett.

Den beviser ikke direkte, men ved å la deg få sjansen til å etterprøve meg, så påstår jeg med henvisning at jeg kan bevise det. Om du ikke gidder å sjekke selv, så antar jeg at du tar meg på mitt ord. Så lenge der er en lenke, så er det noe mer enn kun mitt ord. Jeg kan selvsagt bløffe, men du kan også etterprøve meg.

I nettaviser

Aviser oppfører sjeldent referanser. Dette betyr selvsakt hverken at de ikke har kilder, eller oppgir dem i mange tilfeller, det ligger bare ikke i en nyhetsskribents natur i liste ut en referanseliste under teksten sin. Men mindre skribenten arbeider i et mer akademisk tidsskrift, der det kommer med kulturen. Se f.eks. hvordan skribentene i AKA gjør det.

Journalister oppgir sine kilder for å understreke (som i det visuelle i en hyperlenke, eh?) informasjonens avsender, enten for å holde orden på hvem sine påstander det er (konfliktsaker) eller for å gi en påstand tyngde (statsministeren sa det) eller ikke (en kronisk kriminell skurk sa det).

I nettaviser får journalistene arve det bloggerene har oppdaget for lenge siden. Lenker kan brukes til å underbygge sakens troverdighet. Nettavisene har ingen tradisjon for å være flinke med dette, og de lenker fryktelig ofte til seg selv. Dette har jeg ikke talll på, men jeg har inntrykk av det. Å utelukkende lenke til seg selv er nok negativt, verden er større enn en redaksjon, men dette er nok påført streng politikk ovenifra. Heldigvis ser jeg flere og flere lenker i Norske nettaviser. Mange har kommet langt.

Jeg vil avslutte med noen eksempler fra nettopp nettaviser

«Flere tatt i parken» er en oppfølgingssak i BT, som omhandler narkotikamiljøet i Nygårdsparken. Etter raskt å ha kommet med det som er en ny informasjon (flere har blitt pågrepet), så henvises det til hva som har skjedd før:

– Miljøet i Nygårdsparken har hardnet til den siste tiden, skrev en av dem i denne
BT-kronikken.

Her er skribenten en privatperson som bor like ved parken. (kilde på micro-nivå)

Helsebyråd Liv Røssland mener Stortinget
ta tak i problemet slik at langerne blir sendt ut.

Her er en sak om at helsebyråden i Bergen (politiker) ønsker å kaste ut narko-selgende asylsøkere. (kilde på makro-nivå)

Disse to kildene, selv uten å lese gjennom hva de har å tilby, understreker at både enkeltpersoner og det politisk systemet er opptatt av denne saken. Det trenger ikke være sant, men lenkene forteller meg det.

Et mer pussig eksempel kommer fra samme nettavis, samme dag:

«Bedre enn fryktet for Google». Dette er en sak om at google gjør penger, mer enn spekulasjonene skulle tilsi, men mindre enn forrige kvartal. Saken har to lenker. En til www.google.com under ordet «google» og en til www.youtube.com under ordet «youtube«. Begge lenkene er selvsakt tilnærmet meningsløse rent praktisk. Vi vet hva google og youtube er, og å lenke til deres forsider kommer ikke til å gi oss noen aha-opplevelse.

BT lenker til google.com

Den pussige delen er der kilden faktisk oppgis. Helt nederst i teksten listes det ut: (© NTB) (min utheving).
Dette er en NTB-melding, som sannsynligvis ser helt lik ut i alle andre aviser. Lenkene er det eneste holdet saken tilbyr ut over argumentene, som alle summeres opp i «(© NTB)». Vi må bare anta at NTB vet hva de driver med, og sjekker sine kilder.

Vi som leser får i alle fall ikke denne muligheten.

Det vi får er visuelle hint om at google og youtube er faktisk ting som finnes. De finnes, fordi de er på nett, som Anders Brenna sier. «Står det ikke på nett så har det ikke skjedd».

Teksten om google tjener noe på å ha lenker, men ikke på samme måte som narko-saken. Det som skiller den er meningsfullt innhold i referansene, men ved første øyekast skårer de ganske likt.

En lenke, et understreket ord, setning eller bilde i en webside, et hint fra en klikke-klar musepeker, har en retorisk verdi selv uten å sjekke lenkens mål.

Bruk det.

PS: Eksterne lenker

En ekstern lenke er en lenke som går til et mål utenfor eget domene. Altså, når jeg på stavelin.com lenker til stavelin.com, så er dette en intern lenke. Alle andre webadresser jeg lenker til er eksterne.

Å bruke eksterne lenker, så forteller du verden at du vet mer enn det som kommer ut av dokumentet du leses på nå. At verden er stor. At andre også bygger kunnskap om temaet du skriver om.

Å markere eksterne lenker har noen få nettsteder implementert. Et av den er wikipedia.
hyperlenker

Lenker er blå. Referanser har et lite tegn (^) foran seg. Disse har vært henvist til i teksten over. En ekstern web-referanse får et lite ikon bak seg ekstern_lenke_stor, en ekstern referanse som er et pdf-dokument får et annet ikon, som forteller oss hva slags filformat vi kan forvente.

Jeg kommer gjerne tilbake med tekniske, enkle måter å handtere eksterne lenker på senere. Det er et grep jeg ikke har tatt selv på stavelin.com, på tross av at det er ganske enkelt. Det kan gjøres både med css og javascript, slik at du ikke trenger å gjøre dette manuelt. Om du er utålmodig kan du ta en titt her.

Skikkelig god reklame

Reklame er den mest brukte finansieringsordningen for webinnhold av ulikt slag. Problemet er at vi stort sett ikke liker reklame, og mange av oss bruker hjelpemiddel for å fjerne reklame fra websider. F.eks. adblock.

Hvordan bekjempe et slik problem? Jo, svaret er like enkelt som det er vanskelig. Lag reklame som folk vil se. Lag skikkelig god reklame.

Husker du doffen? Han dau’a. Husker du Sonys sprettballer som haglet gjennom SanFransico i Bravia ”color like no other”-reklemen? Hva med ”Hello, I’m a Mac”? Eller Espen, en av morgendagens helter? Eller Lotto-Frank? Frank-frank-frankfrankfrank!

Reklame på kino

Egentlig så liker vi ikke reklame, heller ikke på kino. Så vi må lures, lures med gode reklamer.

Her i Norge har til et eget TV-program som feirer reklame, gullfisken. Passe latterlig, ja, men jeg ser for meg at de har mange seere hvert år. Og vi kan finne oss i å feire godt håndverk. I USA kan vi peke på reklamene under superbowl hvert år, som setter utrolige rekorder for alt mulig. De sees på youtube årevis etter at de ble sendt. Med drøssevis av seere.

Jeg kom over noen nye reklamer som jeg synes er virkelig gode. De er fra Microsoft, og heter The Rookies.

7 eller 70? Begge sjarmerer stort.

Hvis du først skal profilere noe, så gjør det ordentlig. Egentlig så liker vi ikke reklame, så jobben hendler mest om å få oss til å glemme nettopp det. Som eple-fantast kommer jeg neppe til å gå å kjøpe meg en PC med windows, men jeg tror jeg kommer til å tenke penere tanker om Microsoft som firma.