En av mange gode grunner til å eie en Mac

Oppetid pr 28mars

Det er til tider en griste og meningsløs debatt, men jeg er en lykkelig Maceier og synes det er fint å påpeke ting som gjør livet lettere med en Mac kontra en PC (med Windows). Jeg bruker begge typer maskiner hver dag, og synes jeg har et godt overblikk over fordeler/ulemper på begge sider.

Bildet viser oppetiden på min bærbare Mac, en iBook 12″ som jeg bruker minst 5 timer hver dag. Den har pr i dag ikke vært restartet på 31 dager, 2 timer og 37minutter. Når jeg ikke bruker den, så lukker jeg ned lokket, og når jeg trenger jeg den igjen, så åpner jeg det igjen.

Nyinstallerte programmer krever ikke restart (med mindre de er laget av Microsoft), noe som gjør at restart har blitt en sjelden aktivitet. 31 dager oppetid er ikke aktuelt på noen WindowsPC som blir brukt daglig. Punktum.

Unge folk med omfattende mediejobber.

Jeg får mange mailer hver dag, mange som neppe ville kommet til meg hvis Posten fortsatt var hovedformidler av.. post. I dag fikk jeg en som tydeligvis er et fragment av en samtale, men en spennende samtale.Jorunn Gunnes fra Kulturnytt (NRK2) stiller følgende spørsmål til masterstudenter(alfakrøll)infomedia.uib.no (og jeg aner ikke hvorfor jeg er på denne maillisten, jeg er nå på andre året på bachelor i nye media):

Utfra eksempler der det viser seg at svært unge folk har ganske omfattende mediejobber (Eks: 16-åring startet egen tv-kanal i Moss (TV5) og i Tønsberg Blad har en 16-åring fått redaktøransvar for en av avisens deler) lurer jeg på om man kan se noen tendens p¨å at unge i dag kan bruke media på en ny/annen måte enn oss som r litt eldre.Er det noen hos dere som har gjort seg noen tanker om det?

Jeg har verken hørt om den 16år gamle tv-kanal gründeren eller om 16-åringen med redaktøransvar. Men dette overrasker meg noe. Ikke at personene det er snakk om her er teknisk kapable til å gjøre det de driver med, men at omgivelsene tydeligvis ser på det som en trend. Unge mennesker lærer kjapt, og særlig datateknologi som de «litt eldre» ikke tørr leke nok med. Hva vet gjennomsnitts 16-åringen om redaktørarbeid? Etikk, metode, vinkling og andre elementer som avgjør hvordan enkeltpersoner (i verste fall) framstår i media, tror jeg krever mer en livserfaring gjennom 16 år. Det er mange i Norge som kan si at vi skreiv under russeavisa med «uansvarlig redaktør», og oppdaget i prosessen at det var mye å holde styr på. Russeavsier har heller ikke rykte på seg for å være prestisjetunge saker. Om det her er snakk om å være teknisk redaktør i en webavis, som ikke har ansvar for selve innholdet annet en at det faktisk blir publisert, så høres det greit nok ut. 16åringen som laget sin egen TV-kanal skal (i likhet med redaktøren på 16) ha all ære. Ã… lage TV krever mye tid, og alt fra organisatoriske ting til kunnskap om teknisk gjennomføring av intervju/klipping/lyd/filming osv. Dette kan jeg selv skrive under på etter et år i Student-TV. Jeg tør gjette på at redaktøren på 16 også har jobbet hardt for stillingen sin. Det håper jeg da i alle fall. Om det en tendens i samfunnet at unge mennesker får omfattende mediejobber.Dette finnes det sikkert statistikk på, enten utenifra, eller innad i NRK/TV2/TVN/VG/Dagbladet/osv. Det jeg heller føler meg ganske sikker på er at mange unge sitter på betydelig kompetanse på teknisk bruk av datateknologi. Ta en titt innom ulike forum på nett og se selv. Det er viktig å understreke et poeng. Det er stor forskjell på å kunne lage websider og å være god webdesigner. Det som skiller er teoretisk kunnskap og praktisk erfaring. Dette gjelder alle jobber. Det er ikke noe i veien for å ansette en flink 12åring som kringkastingssjef, men dette er vell helt uaktuelt, av innlysende årsaker. Dette er det eneste poenget jeg har. Selv om det finnes mange unge som er flinke med datateknologi, så betyr ikke det at alle medium som bruker digital teknologi kan byttes ut med ungdommer. Unge digital-flinkisser har muligens en lysende fremtid i media (noe jeg selv krysser fingrene for), men jeg har ingen tro på at tenåringer kommer til å bemanne mediaselskapene på produksjonssiden. Men de kommer utvilsomt til å fortsette å presse på ny teknologi som brukere.

Funker polarfilter?

Det høres for godt ut til å være sant. Ved å bruke et polariseringsfilter fjerner du indirekte lys (refleksjoner) fra glass og vann. For meg høres dette ut som magi, men kjøpte med et sist jeg kjøpte objektiv, glatt.

B&Hs demobilde av polariseringsfilter

Så den store testen.

Bildet over viser B&Hs demobilde av polarfilter. Under ser du 3 bilder jeg tok på akvariet i Bergen.

Test av polariseringsfilter

Jeg trekker den konklusjonen at polarfilter funker utmerket, og jeg trenger polarfilter til alle objektivene jeg har. Du verden så gøy!

Ok, ingenting er for godt til å være sant. Det er noen «aber» her.
Filtret funker best når du har solen i visse vinkler, og du må vri filtret manuelt for å finne best resultat. Spontane bilder krever derfor en lynrask hånd opp på filtret, i tillegg til utløserknapp og zoom (og eventuelt fokus hvis du skyter manuelt). Med andre ord enda en ting å tenke på.

Teater som smaker nye media – Walk, Cat, Walk!

I går mens jeg satt på kontoret spratt det opp en melding på skjermen. 1 ny mail mottatt. Det var reklame, igjen. Det kommer mye rart på mail til studentkontoen min, og mye kan kategoriseres som spam/reklame.Walk Cat, Walk!Denne mailen som vekket meg opp fra dagdrømmen var fra Tor Christian Bleikli. Han er tydligvis skuespiller, og han lovte i mailen sin en gratis billett til de fem første som ringte/sendte sms. Jeg liker godt å gå på teater, og tenkte at jeg hadde lite å tape på å sende en melding. Etter noen timer ringte han og gratulerte, jeg fikk gratisbillett til «Walk, Cat, Walk!» som er det første av 3 stykker i teater-føljetongen «To be continued» som går på DNS for tiden.I og med at jeg fikk billett på formiddagen, mens stykket gikk kl 19.00, så fikk jeg ikke ræva i gir for å invitere noe med. Etter middag kom jeg på hele greiene, og tenkte at det er bedre å gå aleine på teater, enn å sitte å se på TV. Jeg har virkelig ikke noe rykte å tape i kulturlandskapet.Selve stykket likner ikke noe jeg har sett før. Jeg vil tro selv de som går på teateret hver eneste uke ikke har sett teater slik som dette. Spesielt er bare fornavnet. Det er ingen historie i stykket, som er et slags kritisk innspill mot det fragmenterte og egoistiske medie- og samfunnsbildet i Norge i dag. Ulike stiler, og karakterer spiller om hverandre, det er gråt, latter og repetisjon. Med jevne mellomrom prøver jeg å tenke ut hva «nye media» er. Forrige gang jeg fikk en klar tanke om dette var på gjesteforelesning med Scott Rettberg om elektronisk litteratur. Rettberg påpekte at uklare grenser mellom disipliner er et av nye medias kjennetegn. Er et dikt litteratur hvis det er animert i flash, og har et lydspor? Om ikke annet, så er det i alle fall nye media.I samme gata faller «Walk Cat, Walk!». Stykket er nonelinjert, hvis dette utrykket kan brukes om ting som ikke har noen tydelig historie i det hele tatt. Det er tydelig fragmentert, og spiller på ulike sjangere. Film, TV, mote, og det ubestemmelige blandes sammen til et teaterstykke. Om dette hadde vært en film på nett, så hadde det enkelt blitt kalt «nye media», rett og slett i mangel av noen bedre definisjon. En skulle tro at et stykke som dette er drepende kjedelig. Det trodde i alle fall jeg da første scene var i gang. Jeg tok feil. Stykket var heller fascinerende på en noe krevende måte. Det var vanskelig å unngå å leite etter den manglende røde tråden, etter sjangere og typer.

Selv om stykket får David Lynchs Mulholland Dr. til å virke som en selvforklarende såpe, så ligger samme gode følelse av å leite etter «sannheten» eller «den virkelige historien».

Da stykket plutselig var over ble jeg nesten litt skuffet. Jeg vil ha mer. Og det er det slett ikke umulig at jeg får, det er nemlig to stykker til i serien, som blir spilt de to kommende helgene. Hva sitter jeg igjen med etter å ha sett «Walk Cat, Walk!»? Jo en god del ting å tenke på. Tolkninger kan sannsynligvis gå i ulike retninger, og uten flygebladet som ble delt ut sammen med billetten er det mulig tolkningen hadde blitt en helt annen. Men for å prøve å koke ting ned slik jeg ser det; stykket handler om samfunnet i dag, mediebildet og hvordan media påvirker samfunnet. Det hurtige, fragmenterte, hetrogene og jeg-jeg-jeg-kjendiseriet i mediebildet avspeiles i samfunnet som stadig taper de verdier som tilhøres fellesskapet. Det er ikke noe som heter dugnad på film. Helten redder prinsessa aleine, til nød med et sidekick, hvis han/hun er pen nok. Drømmen om å bli en «somebody» kan lett ende med å bli en «nobody», og det gjør at folk spisser albuene. På film, på tv og på Rimi. Så jeg sitter altså igjen med følelsen av at media dreper det gode i samfunnet. Makan til moralpreken. Merkelig nok så liker jeg det. Det er ofte ubehagelig, men særdeles tankevekkende å få alternative vinkler på ting.