Wikipediastafetten – kunnskap i hver veksling

Magasin for demokrati og ytringsfrihet i Norge, VoxPublica, har startet en stafett – i wikiskriving! Første mann ut er infomedias egen Jostein Gripsrud, som har skrevet om offentlighet (voxpublica & wikipedia). Stafettpinnen er overlevert stipendiat Erling Dokk Holm ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, vi venter i spenning Erling!

Å henvise til wikipedia som referanse i akademiske verk er, kanskje naturlig nok, dårlig likt hos sensor. Hvilken garanti har vi for at wikipedia har rett? –ingen. Denne debatten har vært oppe mange ganger, og vil nok kom igjen og igjen. De som får uttale seg mot wikipedias troverdighet har så langt ofte kommer fra akademiske kretser, men hva har akademia gjort for å forbedre wikipedia? Er professorene så redde for å bli rettet på, missforstått, feilsitert.. at de ikke tør bidra til et leksikon som kan redigeres av hvermannsen?

Jeg ønsker meg et godt wikipedia til jul.
Jeg håper wikipedia-stafetten blir en lang og omfattende prosess, som kan bidra til å heve nivået i det norske nettleksika. Det burde være enhver stipendiat, professor eller andre høyt utdannede, kunnskapsrike menneskers plikt og stolthet at deres fagfelt er godt og riktig dekket i wikipedia. Jeg mener ikke at det skal være tvang, men det hadde vært fint om det lå litt stolthet og ære i det. I mangel av noe annet: Kudos! til alle som skriver gode wikipediaartikler.

Når Gripsrud kan skrive om offentlighet, så kan elektrikeren skrive om lysbrytere eller strømaggregat. Gartnere kan skrive om timotei og Kong Harald kan skrive om Ari Behn. Hva kan du skrive om?

Kjære Kari

Jeg har forståelse for at du er desperat, og imponert over hvilke midler du tar i bruk. Jeg har dessverre ikke noe 8mm videokamera liggende, håper du likevel klarer å overraske din sønn på konfirmasjonsdagen.

Ok, en liten oppkaring.
Kari Jaquesson la her om dagen igjen en kommentar om at hun tenger et 8mm videokamera for å lage film til sin sønns konfirmasjon. Med både e-postadresse og url til sin blogg (som reklamerer for hennes treningsvideoer, kombinert om synsing om dagens kjas og mas under titler som George Michael ruler! og Verst kledd – igjen!) spør hun på en hyggelig nok måte.

Jeg må si meg litt forbauset, for jeg kjenner ikke Kari Jaquesson. Men, dette semesteret har jeg tatt et fag som heter interaksjonsdesign hvor vi lagde et produkt, OM Kari Jaquesson. Vi kalte produktet, som er en treningslogg/motivator for Nintendo DS og pulsklokke, for Personal Trainer. Vi brukte Kari som frontfigur, men det tror jeg ikke hun vet noe om. Produktet ble modellert for å lære teori i interaksjonsdesign og brukergrensesnitt, og ble (som de fleste skoleoppgaver) holdt unna offentligheten. Denne oppgaven med bilde av Kari på forsiden av rapporten er det nærmeste jeg kommer.

Så Kari: hvorfor min blogg? Er dette en utspekulert form for reklame (spam) for å promotere egen blogg? Har du i det hele tatt en sønn? Det er hyggelig med kommentarer, men jeg må si jeg stusser.

Geniforklart, cool, global røver, en webbens Sabeltann

Overskriften her er et tyveri fra Redaktør i BA, Olav Bergos BA-blogg. Bergo er tvunget til å ta stilling til et tame som allerede er godt diskutert i bloggosfæren; hvor mye av syndikert (eller motsatt, registrert av søkemotors robot) materiale er det ok at andre aktører en opphavsmannen publiserer?

Det er naturligvis google news det er snakk om. I Norsk versjon. Jeg antar at debatten har gått siden det norske nyhetsaggregatet ble åpnet, men jeg lot meg sjarmere av lille BAs fargerike formuleringer om saken. Det skal nevnes at BA ikke står på listen over nettsteder news.google.no henter stoff fra.

Klart jeg forstår Bergos tanker om at BAs stoff skal publiseres utenfor BAs domene, men som også bloggosfæren har diskutert; en fornuftig kildehenvisning og moderate biter stoff, kan være nettopp det som skal til for å øke nettstedets trafikk.
Norsk presse kom i denne saken noe seint inn. I april i år, da sonitus ble åpnet startet diskusjonen for alvor. Sonitus henter stoffet selv, mens det er brukerne selv om pinger f.eks. bloggrevyen og bloggarkivet. Det er med andre ord noen som aktivt henter, i motsetning til at du sender informasjonen. Dette skreiv jeg om under overskriften «Hvem eier feed’n din?«.

Det er her Bergo formulerer seg så søtt. Kanskje tar han for hardt i, det får virkelig google til å se verre ut enn hva de virkelig er i denne saken, men likevell:

Google News bygger på tyveri av tekst og bilder. […] Mediebedriftenes Landsforening, der jeg var leder i mange år, skrev torsdag en høflig epost til Google News og klaget over tyveriet. Men en høflig epost gjør ikke noe inntrykk på en geniforklart, cool, global røver, en webbens Sabeltann.

Dilemmaet for oss medier er at nettbrukere trenger en søkemotor for å finne frem på webben. Derfor er det både en lykke og en ulykke å bli frastjålet nyheter. Men det er også både en lykke og en ulykke ikke å bli frastjålet det vi avisredaksjoner bruker tid og penger på å finne frem for deg. Derfor har vi medier tvende sinn om tyven, noe Google utnytter mesterlig.

Om dette er grusom og nådeløs piratvirksomhet, som bør resultere i Page & Brins plankegang og havhopping er jeg usikker på. Det er heller mulig at dette representerer en ny måte å lese aviser på. Nettaviser koster (stort sett) ikke penger pr i dag, og denne nye personaliserte avisen er rett og slett et bedre tilbud en hva enkeltavisene representerer aleine. Er det snakk om å samle lenker (med informerende undertekst aka ingress) for å skape et godt tilbud til sine brukere, eller å stjele medieinnhold fra hardarbeidene journalister for egen vinning?

I diskusjonen under Bergos bloggpost (heter det noe så simpelt som en bloggpost når en redaktør blogger i avisen sin?) pekes det ut et særlig spennende poeng.
Når artikler fra mange ulike aviser samles på et sted, så blir det veldig synlig at de store avisene skriver omtrent det samme, at alt for få av nyhetene faktisk er noen nyhet, og at ”copy ’n paste-journalistikk” er langt mer utbredt enn hva ansvarlige ansvarlige redaktører bør tillate.

Nå begynner media å bli så gjennomsiktig, at syndikert, uredigert svada pumpet ut fra de flinke pressebyråene bør lukes ut av vår nyhetsverdag. Med googles nyheter kan jeg luke ut en del selv. I tillegg kan jeg legge inn mine egne søkeord, som sørger for at jeg får med meg nyheter som inneholder ting jeg vil lese om. Nå har jeg både lokalavis, utenriks og ukeblad i samme nettavisen, om jeg vil. Er det noen norske nettaviser som lar deg tilpasse innholdet enda? Er ikke det på tide?

Hva er retorikkens saks?

Når det er mye man bør gjøre, er det lett å finne mye mann vil gjøre. Det er eksamentid, og høytid for meningsløse, men tøysete gjøremål og tankerekker. Jeg tenker på ”stein, saks, papir”, fordi jeg leser om retorikk fra det så godt omtalte punktlistene fra UiB. (Dansk kilde her, da StudVest er nede..) Jeg synes listene er en fin tjeneste å tilby studentene, men da en del slides fungerer mest som knagger for foreleseren, og gir de lite mening i ettertid. Selv om jeg var der. Da er det lett å avspore.
Denne figuren ble brukt som en illustrasjon for filosofen Zenon om retorikken som den åpne hånd.

Sånn for å friske opp: eloquentia (elocutio) er talerens stil (veltalenhet), mens logica er talens (logiske) argument. I denne figuren, som minner meg om at det er verdensmesterskap i stein, saks, papir for tiden, mangler saksen.
Hva er retorikkens saks mon tro..?

Nye media som springbrett?

Jeg synes jeg stadig leser om folk som mister jobben pga bloggen sin. Google, Microsoft og Universitetet i Boston. Listen er lang. Problematikken med Kina and andre steder i verden det er ugreit å blogge skal jeg holde meg unna i dag. Jeg vil se på en suksesshistorie. Lasse Gjertsens suksesshistorie.

Lasse animerer ting. Tegneserier sier han selv at han liker best å lage (ØP). Han har studert i London, hvor han lagde den så godt omtalte “Hyperactive”-videoen, uten at den da ble tatt i mot med jubel. På folkehøyskolen i (på?) Møre, lagde han animasjonsfilmer. Alt dette har jeg funnet ut om Lasse i dag, kun fordi har skiller seg ut i havet av egenlagde medieproduksjoner på webben.

Å lage noe usedvanlig bra, morsomt eller spesielt, og på den måten avsløre sitt talent er en ny måte å eksponere seg for verden på. Uten internett ville dette ha blitt vanskelig. Hvordan nå ut til mange? Og hvordan finne det stoffet folk faktisk liker? Lasses lærer i London syntes ikke hans video Hyperactive var særlig bra, men nå har videoen hatt 4 millioner treff (i følge db.no), hatt 525.824 visninger, blitt kommentert 1691 ganger og valgt som vavoritt av 5907 ganger. Dette er bare versjonen som ligger på youtube under Lasses brukernavn, lassegg.

I et kreativt yrke der det du produserer er viktigere enn hvor du studerte; pek på en bedre jobbsøknad en dette, og jeg spanderer øl.

Til de som nå har jobbsøknadene rykende varme i handa, ro litt ned, og se på konkurransen. Jeg tar meg den frihet til å vise tre videoer. Disse tre er ganske like i stil, dvs de holder ser til video/klipp som viktigste filmatiske effekt. Den siste avslører også animasjonsskills. Skills jeg ser for meg flere medieproduksjonsselskaper vil være interessert i å ha bak en Mac eller to.
Fortsett å lese Nye media som springbrett?