Stavelin.com

.. og hvorfor jeg har stor sans for det.

Kontekst er alt. Vi oppfatter verden subjektivt fra den situasjonen vi til en hver tid er i. Hvordan vi oppfatter aktører i denne situasjonen er både avhengig av hvordan vi velger å se på verden, vår bakgrunn og vesen, hva vi forventer og hvordan aktøren demonstrerer at den forventer å oppfattes. Autoriteter trenger sjeldnere å demonstrere sin makt, opposisjoner må. Er den kuleste i rommet kulest rent objektiv, eller fordi den selv gir et tydelig bilde av å nettopp være det? - I den grad du tror du er kongen, så tror andre også det. Slik kan du ’vilje fram’ en sannhet fra en potensiell løyn. Alt med måte, men det er teorien. Å forme omgivelsenes oppfattelse av din framtreden kalles ’framing’, og det er i stor grad det omdømmehåndtering omhandler. Å koke en hel virksomhet ned til noe nært og positivt er et vanlig virkemiddel, for at vi skal se og forstå virket gjennom nettopp det bildet. Når så dette bildet skaper et smittsomt budskap av positivisme som folk vil delta i, så lar jeg meg sjarmere.

Så til noen eksempler:
En belgisk realityshow lagde en flashmobvideo hvor de tar over en t-banestasjon, en video som sikkert har blitt sett oftere enn selve tv-showet.

Reklameaspektet i dette er ikke særlig tydelig, men det emosjonelle elementet er tydelig nok. Huffington post kommenter. Jeg ser ikke annet en ren og skjær livsglede. En hyllest til medmenneskene, av medmenneskene.

Flashmobs er i selg selv et fascinerende fenomen, og om t-mobile får selge sitt budskap ”life is for sharing”, så gjør ikke det noe. Synes jeg. Og de har vært flinke til å sette konseptet tydeligere inn i sin ”ramme”, og flashmobs som virkemiddel setter en hvis ramme.

Videre i samme kampanje demonstrerer de at karaoke egentlig er en kollektiv lek, og jeg smiler videre.

NRKbeta gjorde meg oss oppmerksom på Discrovery Channel hyllest til verden i ”I love the world”, og tilhørende xkcd-stripe. xkcd-stripen hadde jeg ikke sett fra før, på tross av at jeg abonnerer på RSS'n, men den blir uansett ikke helt det samme uten Discovery Channels video:

I denne promoen synes jeg framing-konseptet igjen blir veldig tydelig: Discovery Channel selger seg selv som kanalen om og med mennesker som elsker alle de snåle, vakre og fascinerende detaljene verden består av. Men det er hele tiden menneskene som forteller historiene, som er historien. En catchy sang og enkelt budskap om lovprising av omgivelsene, og snøballen ruller videre (som kampanje) i bloggosfæren og resten av nettverden.

Og når du klarer å formidle ditt budskap gjennom å spre glede; så fortjener du både all ros som måtte komme, så vell som å slå deg på brystet og konstantere at du selv har gjort deg til den kuleste i rommet. Et bilde, en frame, en vinkel å være stolt av.

Youtubedoubler lar deg lage mashups uten verktøy. Jeg hører toget i Bonds Duel og ser strykeinstrumentene og rytmen i Hardangervidden, og gir deg "Bond Duel vs. Bergensbanen".

Bonds duel på bergensbanen

Bonds "duel" på bergensbanen.

Kombinasjonen er kanskje bittelitt inspirert av geniale Michel Gondry og hans Star Guitar med The Chemical Brothers. Kanskje.

..men uansett; youtubedoubler er et morsomt instrument som lar deg spille duett aleine.

Når du leser avisen på mobil, får de da lese de sammen nyhetene som om du hadde lest tilsvarende nettavis? – Det spørsmålet stilte jeg meg selv for en tid tilbake, og gjorde grep for å finne svaret.
- Jeg lagde en rask side-om-side-visning av noen aviser som også har mobilversjon. Den kan du se på stavelin.com/mobilavis

mobilavis

Velg en avis fra menyen, og se både mobil- og nettversjon side-om-side. En litt stor skjerm anbefales.

Så til svarene.
Får du det samme innholdet? Vell ja. Og tjaei?
Jeg har rett og slett ikke gått så grundig til verks som det krever for å svare bestemt på spørsmålet, men jeg sitter nå igjen med en klarere teori enn før: de avisene som har satset nytt for iphone (og de andre siste generasjons mobilene) serverer stort sett det samme innholdet. Og det gjør de ganske bra, synes jeg. Innholdet framstår for meg som nesten identisk (med unntak av de innlysende nedskalerte bildene osv). Likevel dukker det opp minst like mage nye spørsmål.

DN og Hegnar online har mobilversjoner som ser ut som noe fra wap-dagene, og det er ikke urimelig om det stemmer. Jeg er litt usikker, men mistenker at økonomi-nyheter var blant det som ble pushet hardest på wap. Innholdet er omtrent det samme, men rekkefølge og seleksjon kan se litt mindre slavisk ut. Det er muligens ikke helt likt?

I så fall, hva prioriteres på mobil? Hvorfor? Og hvordan skiller det seg fra nett-materiale?

  • Kanskje finnes det oppdaterte versjoner som jeg ikke finner?
  • Kanskje er det likevel ulikheter hvis du sammenlikner artikkel mot artikkel?
  • Er det noen aviser du savner i listen?

Prøv selv på stavelin.com/mobilavis og kom gjerne med kommentarer.

Hva med å lese inn en selv?

Jeg har tidligere snakket om Librivox, og hvordan lydbøker som havner i "public domain" (allemannseie) blir lest inn av frivillige og delt som lydfiler til nedlasting og podcasting.

Nå kan du selv bidra, der spørres etter norske fortellende stemmer på "wither norway" i bloggen til Librivox.

librivox rocker

Frigjør en bok fra glømslen, les inn og del på Librivox.org

Jeg synes ideen bak librivox er så god at vi fortjener den her hjemme på berget også. God litteratur lever, selv når forfatteren er død.

Storytelling isn't printed words on bound dead trees.

Forteller NRKbeta i sin skildring fra Picnic09

I mellomtiden leser jeg Den digital fortæller - multimedie som opplevelse av Bjarke Myrthu (2004). Digitalt vedheng til boken sees her.

Denne posten er mitt notat fra dagens lesing, og bør ikke sees på som hverken noe mer eller mindre. Posten inneholder dog en del gode poeng om historiefortelling i det digitale domenet.

Boken

Lettlest. På tross av dansk språk og henvisninger til forskning og vitenskap, så er dette en bok for fortellere av alle salg. Ikke utelukkende for akademikere eller journalister. Interaktivitet, konvergens, digitalisering, multimedia håndteres på en jordnær og enkel måte. Dette er sjeldent lekkert gjort.

Rett på

I webbens kommersielle barndom ble den flasket opp av programmerere og etter hvert designere, etter at forskerne mistet "eneretten" på mediet. Programmerere og designere er utvilsomt viktige for kommunikasjon i det "den digitale verden", men de er ikke innholds-folk. Fortsatt er webben i stor grad et umalt lerret for innholdsfolkenes fortellinger.

Dette er jo ikke helt sant, det er mye bra historiefortelling i det digitale domenet, men et godt poeng. Webben er dominert av tech heads og freshe designere. Ikke forfattere, journalister, dikt-skribenter og filmskapere. Men de kommer.

Dogmene står for fall

Båndbredde, brukervennlighet, dårlig leilighet på skjerm, for lange tekster filmer og tunge grafiske elementer. Alle har blitt brukt som argumenter for en standardisert, lett og kjedelig arena for historiefortelling. Alle er likeledes raske slutninger og enkle analyser som begrenser potensialet i digitale historier. Oversatt til analoge medier holder ingen av argumentene mål (spillefilmer må max være 30min, så folk ikke sovner, romaner må max være på 100 sider slik at bøkene ikke blir for tunge å slepe til og fra biblioteket).

Historisk set har udviklingen af Internettet ikke haft fokus på den gode historie.

På 70-tallet ble e-post oppfunnet, BBC eksperimenterte med et digitalt tv-format kalt "New Media Format" og Associated Press (AP) sendte de første nyhetene på en datamaskin. På samme tid begynte de første (Amerikanske) avisene å eksperimentere med datamaskiner i redaksjonslokalene, og opererte med fulltekst databaser over tekstene sine. I Danmark (og med det sikkert Norge også) ble ikke digital teknologi tatt i bruk i redaksjonen før utpå 90-tallet.

Først på slutten av 90-tallet ble det soleklart hvilke fordeler digitale medier kan ha for redaksjonene. Prinsess Dianas dødsfall og Monica Lewinsky-skandalen trekkes fram som eksempler på hvordan informasjon spredde seg rekordraskt over store avstander. På samme tid som ting gikk fort gikk det også i større grad udokumenterte rykter gjennom nettet, så vell som redaksjonenes filter og nettsider.

Browseren skal naturligvis ha sin del av æren for dette.

Da Arnold "the gouvenator" Schwarzenegger ble valgt inn som guvernør i California brukte The New York Times litt "langhåret programmering" til å hente valgresultater automatisk fra offentlige datakilder. Sammen med enkle virkemidler ble programmering brukt som historiefortellingen om actionheltens erobring i politikken.

solheims_stikkord_250

Eirik Solheims ord: Åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig, lyttende.

Myrthu legger fram en rekke stikkord som karakteriserer den nye digitale forteller: personlig, aktiv, interaktivitet, uendelig, tidløs, online, innsiktsfull, organiserbar. Disse har alle en utvidet forklaring, men legg merke til at ved å se bort fra de tekniske aspektene, så likner de noe på Eirik Solheims stikkord om kommunikasjon i sosiale medier. Solheims er muligens enda mer fokusert mot toveiskommunikasjon, mens Myrthu snakker om en journalist som forteller sin historie. Det skulle vært gøy å høre om Myrthu i 2009 har endret stikkordene sine. Husk at boken kom i 2004. Uansett: begge rekker med stikkord bryter noe med vår normale oppfattelse av en journalist. Eller?

Interaktivitet og tradisjonell historiefortelling med et plott kan være motstridene, men gjør det noe? Er det en historie hvis den mister sin karakteristiske form? Og spiller det egentlig noen rolle om vi aldri kom til journalistens store poeng? Kanskje interaktiviteten lar oss gjøre oss opp en egen mening?

Non-lineære fortellinger har ofte noen "faste punkter" som kan lede spenningskurven. Tenk cut scenes fra dataspill.
Marie-Laure Ryans modeller for interaktiv historiefortelling vises fram (s34). Segmenter, noder, blir basisen for fortellingen.

Digitale produksjoner kan lett bli omfattende, og kreve ulike former for kompetanse. Å jobbe i team er ofte hensiktsmessig, samtidig som det stadig stilles strengere krav til hver enkelt. Groupware kan med fordel benyttes for å organisere prosjektene.

Myrthu deler digital journalistikk opp i to kategorier. Narrativer og temaer. Disse defineres etter hvordan historiene er bygget opp formidles. Webside vs en enkelt nyhetshistorie med en start og en slutt.

RSS er nyhetens buffé. Og vi liker buffé.

PS: jeg er kommet til side 60, det kommer muligens mer.

« Eldre innlegg