.. og hvorfor jeg har stor sans for det.
Kontekst er alt. Vi oppfatter verden subjektivt fra den situasjonen vi til en hver tid er i. Hvordan vi oppfatter aktører i denne situasjonen er både avhengig av hvordan vi velger å se på verden, vår bakgrunn og vesen, hva vi forventer og hvordan aktøren demonstrerer at den forventer å oppfattes. Autoriteter trenger sjeldnere å demonstrere sin makt, opposisjoner må. Er den kuleste i rommet kulest rent objektiv, eller fordi den selv gir et tydelig bilde av å nettopp være det? - I den grad du tror du er kongen, så tror andre også det. Slik kan du ’vilje fram’ en sannhet fra en potensiell løyn. Alt med måte, men det er teorien. Å forme omgivelsenes oppfattelse av din framtreden kalles ’framing’, og det er i stor grad det omdømmehåndtering omhandler. Å koke en hel virksomhet ned til noe nært og positivt er et vanlig virkemiddel, for at vi skal se og forstå virket gjennom nettopp det bildet. Når så dette bildet skaper et smittsomt budskap av positivisme som folk vil delta i, så lar jeg meg sjarmere.
Så til noen eksempler:
En belgisk realityshow lagde en flashmobvideo hvor de tar over en t-banestasjon, en video som sikkert har blitt sett oftere enn selve tv-showet.
Reklameaspektet i dette er ikke særlig tydelig, men det emosjonelle elementet er tydelig nok. Huffington post kommenter. Jeg ser ikke annet en ren og skjær livsglede. En hyllest til medmenneskene, av medmenneskene.
Flashmobs er i selg selv et fascinerende fenomen, og om t-mobile får selge sitt budskap ”life is for sharing”, så gjør ikke det noe. Synes jeg. Og de har vært flinke til å sette konseptet tydeligere inn i sin ”ramme”, og flashmobs som virkemiddel setter en hvis ramme.
Videre i samme kampanje demonstrerer de at karaoke egentlig er en kollektiv lek, og jeg smiler videre.
NRKbeta gjorde meg oss oppmerksom på Discrovery Channel hyllest til verden i ”I love the world”, og tilhørende xkcd-stripe. xkcd-stripen hadde jeg ikke sett fra før, på tross av at jeg abonnerer på RSS'n, men den blir uansett ikke helt det samme uten Discovery Channels video:
I denne promoen synes jeg framing-konseptet igjen blir veldig tydelig: Discovery Channel selger seg selv som kanalen om og med mennesker som elsker alle de snåle, vakre og fascinerende detaljene verden består av. Men det er hele tiden menneskene som forteller historiene, som er historien. En catchy sang og enkelt budskap om lovprising av omgivelsene, og snøballen ruller videre (som kampanje) i bloggosfæren og resten av nettverden.
Og når du klarer å formidle ditt budskap gjennom å spre glede; så fortjener du både all ros som måtte komme, så vell som å slå deg på brystet og konstantere at du selv har gjort deg til den kuleste i rommet. Et bilde, en frame, en vinkel å være stolt av.
