Isn’t is nice to have a computer that will talk to you?

OSX har en talesyntese som er morsom kanskje mer enn nyttig. Det er uansett et spennende område der naturlig språk møter teknologi, og jeg ville gjerne teste alle stemmene i OSX for å finne den som kanskje kan brukes i et prosjekt. Her er scriptet fra min lille test:

Spillanmeldere – kritiker eller entusiast? Eller begge?

Webscraping anser jeg som et metodisk verktøy som burde brukes mer. Ikke fordi det er den beste måten å gjøre ting på, lagt der i fra, men fordi det er enkelt, nyttig og relativt raskt. Et verktøy for scraping jeg har lekt med er scraperwiki.

Ikke bare kan du lage scrapers (skrapere?) med scraperwiki, du kan også lage views (presentasjonslag). Etter litt leking kom jeg fram til dette:

NRK P3s spillanmeldelser bruker 3 av 6 terningsider til 75% av sine anmeldelser. De har kun brukt terningkast 1 én eneste gang, og da til å feilkategorisere en film. Hva betyr det?

Betyr det at spill, som en relativt ny kulturform, trenger evangelister og entusiaster til å pushe spillets utmerkede egenskaper på oss? Anmelder de ikke de dårlige spillene? (jeg har selv spilt flere spill jeg kunne gitt terningkast 1 og 2 de siste årene, skriver ikke P3 om disse?) Har spillanmeldere noen insentiv for å vurdere «snilt»? Eller har de lave forventninger?

Tja, jeg som gjorde dette av metodisk interesse får vel innse at kvantitative mål ikke besvarer disse spørsmålene, men; det viser at terningkast ikke hverken er normalfordelt eller jevnt distribuert.

.. kanskje jeg får en jevn distribusjon hvis jeg gjør dette på popmusikk eller amerikanske filmer?

Kompromissløs prinsippfasthet rundt øyeblikkelig respons

.. er langt mer underholdende og fascinerende enn overskriften kan tyde på. Og ikke nødvendigvis skadelig.

Min tro på prinsippfasthet dalte etter å lese Ibsens Brand, med hans harde «intet eller alt«-tilnærming til moral. Ikke like alvorlig, men i ettertiden en snerten parodi/kritikk på byråkratiets firkantethet (aka prinsippfasthet?) er fogdens «Jeg gjør bestandig og min pligt, men altid indom mit Distrikt«. Jeg er med andre ord skeptisk til fundamentalister. Alt har to sider, minst.

Men så var det Bret Victor da. Bret har valgt et helt annet prinsipp, og blir neppe omtalt som fundamentalist. Han er likevel stålsatt i sin misjon; skapere av digitale medier må ha øyeblikkelig respons på det de jobber med. Både programmering, animasjon og ingeniørkunst går under lupen og eksemplifiseres med konkrete prototyper for produksjon i et digitalt miljø. I en video på en snau time forklarer han (til framtidige dataingeniører kan det høres ut som) hvorfor og hvordan hans, og andres, prinsippdrevne prosjekter kan eller har endret verden.

Bret Victor – Inventing on Principle from CUSEC on Vimeo.

Jeg er fascinert!

Er vi klar for en politisk debatt – minutt for minutt?

NRK2s Hurtigruten minutt for minutt blei en brak-suksess. Hvem hadde trodd det? Debatten om god eller dårlig TV lar jeg ligge, men vil ta tak i det faktum at det Norsk TV-publikumet muligens er mer tålmodige enn det vi kollektivt tror. MTV-generasjonen er voksen nå. Kan vi tillate oss et lavere tempo i andre formater også?

Det innlysende området der et lavt tempo vil ha en direkte demokratisk fordel er politikk, og politiske debatter. TV-formatet som benyttes i denne sjangeren blir stadig likere andre fortellerformater, som i hovedsak er konflikt-drevet. Dette skaper god TV der høyreekstreme kan kjefte på venstreekstreme eller politiske kjemper kan snakke nedlatende om hverandre i fiffige ordelag. Debatten er underholdning, ikke opplysning.

Så vil jeg trekke inn Michael Wesch, som jeg har gjort flere ganger før. I en forelesning han har delt på youtube sier han følgende (link til øyeblikket i forelesningen):

på 1850-tallet ble det holdt debatter mellom Douglas og Lincoln. Disse var svært ulike fra det vi kjenner til i dag: hver kandidat hadde minst en time på deg til å snakke ut, så fikk den andre svare i minst en time.

Et slikt format ville vært en tøff kamel å svelge for enkelte TV-folk som kun tenker seertall og tror at lange trege sendinger vil være døden for TV. Si et program der 2, 3, 4, 5 partiledere fikk 45 minutter hver, og 5 minutter til å kommentere på hverandres innlegg.

Er det et format som passer for TV?
-Nei vil nok mange si. «Det ville jo ta 2-5 timer!»

Men: nå tok Hurtigruten 134 timer, og Bergensbanen 7 timer og 16 minutter. Publikum har mer tålmodighet enn jeg trodde.
Så hva med partiledere, tror vi at Jens og Erna, Siv og Liv-Signe, Trine og Knut Arild klarer å sitte stille så lenge? Tror vi at de klarer å holde en politisk debatt der målet er å fortelle det Norske folk og hverandre hvorfor deres måte er den beste å styre landet på?

– Jeg tror det.

– Jeg tror at vi kan hente inn igjen litt det den holdningen vi hadde for noen år siden da finansministeren (husker ikke hvem) sier at «vi kan kjøre i gang med dette prosjektet nå, men det ville være uansvarlig med tanke på den neste finansministeren som blir valgt om noen uker». Målet med en debatt burde være å finne ut om man kunne enes på enkelte punkter, ikke ydmyke og fornærme motstanderen.

– Jeg tror partilederdebatten minutt for minutt gjennom 5 timer en fredagskveld ville være glimrende TV, og en glimrende utnyttelse av TV-mediet som en fremmer av demokrati.

Jeg tror vi er klare for politiske debatter med substans på TV.

Se hele forelesningen til Wesch her (31:02 ut snakker han om Lincoln & Douglas):