CSS Diner på Norsk

CSS Diner er et lite spill som forsøker å lære deg CSS selektorer. Spillet gjør dette ved å bytte ut vanlige HTML-tagger (som <div>, <span>, <ul>, osv) med epler og appelsiner, og slik muligens senke terskelen noe for deg som er ukjent for CSS. Å kunne dette er spesielt nyttig fordi denne syntaksen brukes i flere teknologier enn bare CSS, som jQuery, BeautifulSoup og mange andre. Å kunne hente ut ulike deler av et dokument er rett og slett ganske nyttig.

CSS Diner er laget av Luke Pacholski aka @flukeout. Som et eksperiment har jeg oversatt spillet, og du finner en Norsk versjon på stavelin.com/css-diner/.

Screen Shot 2014-04-03 at 16.03.39

Klarer du alle 26 brettene? – Prøv selv!

Spillanmeldere – kritiker eller entusiast? Eller begge?

Webscraping anser jeg som et metodisk verktøy som burde brukes mer. Ikke fordi det er den beste måten å gjøre ting på, lagt der i fra, men fordi det er enkelt, nyttig og relativt raskt. Et verktøy for scraping jeg har lekt med er scraperwiki.

Ikke bare kan du lage scrapers (skrapere?) med scraperwiki, du kan også lage views (presentasjonslag). Etter litt leking kom jeg fram til dette:

NRK P3s spillanmeldelser bruker 3 av 6 terningsider til 75% av sine anmeldelser. De har kun brukt terningkast 1 én eneste gang, og da til å feilkategorisere en film. Hva betyr det?

Betyr det at spill, som en relativt ny kulturform, trenger evangelister og entusiaster til å pushe spillets utmerkede egenskaper på oss? Anmelder de ikke de dårlige spillene? (jeg har selv spilt flere spill jeg kunne gitt terningkast 1 og 2 de siste årene, skriver ikke P3 om disse?) Har spillanmeldere noen insentiv for å vurdere «snilt»? Eller har de lave forventninger?

Tja, jeg som gjorde dette av metodisk interesse får vel innse at kvantitative mål ikke besvarer disse spørsmålene, men; det viser at terningkast ikke hverken er normalfordelt eller jevnt distribuert.

.. kanskje jeg får en jevn distribusjon hvis jeg gjør dette på popmusikk eller amerikanske filmer?

Konamikoden i javascript

Den godeste tanketom kvitret i dag at konamikoden også fungererfacebook. Jeg kan ikke si jeg ble veldig imponert over easteregget som ble avduket, men likevel: nerdete moro.

Facebook er jo ikke aleine om å bruke konamikoden på nett, så jeg antok at det er lett å finne ferdig javascriptkode for å få til dette på egen side, og det var det:

    if ( window.addEventListener ) {
            var kkeys = [], konami = "38,38,40,40,37,39,37,39,66,65";
            window.addEventListener("keydown", function(e){
                    kkeys.push( e.keyCode );
                    if ( kkeys.toString().indexOf( konami ) >= 0 )
                            window.location = "http://ejohn.org/apps/hero/";
            }, true);
    }

Denne snutten er btw fra jquerys webside. Har kun testet i Firefox.

Da jeg ikke vet helt enda hva jeg selv ville skule bak konamikoden på stavelin.com har jeg kun lagt den inn på startsiden stavelin.com slik som vist i eksemplet over.

Hva ville du ha brukt konamikoden til på din side?

Å lure seg selv, eller å utnytte spillene max?

Jeg er gutt, 22 år gammel, har PC, Mac, PlayStation, mobiltelefon og Ipod. Med andre ord nærmer jeg meg den stereotype gamer. Og jeg spiller dataspill på letteste vanskelighetsgrad.

Kun et fåtall av alle kjøpte spill blir noen gang spilt igjennom. Dette er faktumet. Er spillene for vanskelige, for kjedelige, eller er vi rett å slett så late at vi ikke gidder å spille mer en de første 4 brettene? Gir vi opp for lett?

Jeg tror naturlig nok at det er en kombinasjon av alle her, men for å bli litt kritisk; jo en del spill er rett og slett for vanskelige. De virkelig gode spillene som vi irriterer oss over å ikke komme videre i, bruker vi walkthroughs. å sitte fast med en puzzle på time nr 2 er kanskje greit, men ikke time nr 4. Det er alltid deilig når en vrien gåte blir løst, men det går en tydelig grense mellom det fiffige og det usympatiske.

Hvor mange satt fast med «badeleke + saks + snor + plaster» i Den Lengste Reisen? Her er det logikken bak «gåten» som er svak eller manglende. (Puzzles kan sees på som grafiske gåter, noe som innebærer at vi bør kunne påstå at svaret var innlysende når gåten er løst, selv om det virker vanskelig ved første øyekast.) Hvor mange bannet da de for tiende gang falt ned til startstedet i Tomb Raider? Mange, tror jeg. Det er greit at spill er vanskelige, jo vanskeligere, jo mer tilfredsstillende når vi får ting til, men det er gøyere å spille med framgang en stillstand. Jeg vil spille spill, ikke trene øye-hånd-koordinasjon. Når jeg faller ned fra en vippende planke 5 ganger i American McGees Alice, så legger jeg spillet fra meg. På tross av at spillet er en visuell perle fra 2001. (jeg tar det dog opp igjen dagen etter..) Hvis jeg hadde lagt spillet vekk fordi det var for mange fiender, så hadde vanskelighetsgrad vært løsningen.

I Max Payne var dette løst med quickload/save, det funket. I mange spill er det ikke slik. Feiler du, så er det tilbake til start. Hvor kipt er ikke det? Det er faktisk så kipt at vi neppe noen gang kommer til å spille gjennom. Unntakene var i den tiden da vi ikke hadde så mange spill (Super Mario, Sonic the Hedgehog og Alex the kid), nå er det ikke slik lenger. Jeg har liggende spill til alle konsoller jeg har, som ikke er gjennomspilt. Dette uten å ta med spill som det praktisk talt ikke går an å runde (bilspill ol). Grunnen til dette tror jeg er disse små irriterende tingene som gjør at jeg ikke gidder mer. «Jeg har klatret på denne murveggen nå i 4,5 time uten komme opp til toppen, og forkaster herved hele spillet».

Ved å sette vankelighetsgraden ned (fra nightmare til normal, eller normal til easy ol) så glir spillene ofte lettere, dessverre er det ofte «game mechanics» som er det svakeste ledd. Om det viser seg å være så vanskelig å navigere avataren din, at du gjentatte ganger må spille gjennom meningsløse transportetapper, så er spillets mekanikk, eller spillbarhet, som er for dårlig. Det er her jeg ofte blir sur. Jeg setter ned vanskelighetsdragen enda et hakk, og finner ut at det ikke påvirker situasjonen noe som helst.

De gangene det hjelper (når jeg får mer liv, amo, lengre tid ol) så er det greit, jeg lurer kanskje meg selv. Det kan være ganske tilfredsstillende. Jeg vet at jeg egentlig ikke er den ultimate figther eller snikskytter, men spillet forteller meg det motsatte. En slags uberettiget selvskryt, noe som holder interessen oppe.
Alle liker å bli fortalt at de er flinke. Alle.

De gangene det ikke hjelper å vippe ned vanskelighetsgraden (når det er spillets spillbarhet/mechanic som er crap), så mener jeg at spillet faktisk ikke bare er for dårlig, men også feilkonstruert. Ikke engang mine små spillavhengige fettere på 10-12 år gidder å hoppe fra bjelke til bjelke hvis det er så vrient at de faller ned 4 av 5 ganger. Det skulle vært interessant å se hvilke spill som blir liggende i en skuff, og hvilke som blir spille igjennom til siste boss. Jeg har en misstanke om at de spillene som faktisk blir spilt gjennom (fåtallet) er generelt smartere bygd med tanke på navigering/sikting/hopping ol. Game mechanics (spillbarhet?) er stikkordet for å lage spill som er gjennomspillbare til siste boss, det er det vi jeg ønsker oss meg.

Jeg har ikke tenkt meg helt ferdig med denne enda, så kommentarer er velkomne. Kanskje jeg bare skylder på spillene når jeg ikke er flink nok?

Video game invasion – pensum på DVD.

Når jeg skriver pensum mener jeg ikke den «vanlige» definisjonen av pensum om filmer. Normalt når en film er «pensum», så er det en film som er et must-see av ulike årsaker (innovativ, riktig regissør, teknikk osv). Denne gangen handler det om en DVD som faktisk dekker pensum i et skolefag.

Video Game Invation

Video game invasion er en dokumentar om dataspillets historie. Fra Pong & Space War til Halo og X-Box’n. Den dekker INFOMEVI345s pensum om dataspillhistorie på en ganske god måte. Boken Digital Play har en vinkling på spillhistorie som er rettet mot økonomi og marked, Video Game Invaton overlapper delvis, men vinkler mer mot de viktige spillene, spilldesignere og konsollene som banebrytende teknologi.

Jeg har aldri sett at film har truffet pensum bedre en dette. Det er slett ikke uvanlig å la film være alternativ pensum, men denne filmen kunne faktisk ha erstattet foreleseren i dette temaet. Tony Hawk guider oss gjennom historien og forteller entusiastisk om innovative spill og konsoller. Hele filmen er klippet i typisk MTV-stil, og holder et høyt tempo med elektronika og pop i bakgrunnen. Tony, som ikke bare er kjent som skater, men også for sin spillserie Tony Hawk Pro Skater, klarer å begrense egenreklame til det minimale.

DVD’n tar også opp noen temaer som ikke blir tatt opp i pensum. Særlig hvordan adventure spillene pushet teknologien, med farger/lydkort osv i de første Macene og IBM maskinene engasjerte meg. Også hvordan menneskene bak produksjonene har laget merkenavn vi kjenner igjen i dag er fascinerende.
Ta for eksempel denne rekken. 2x Steve (Jobs & Wozniak) forlater Atari og stifter Apple. Utbrytere fra Apple igjen starter EA games. Slike kjeder synes jeg også det er gøy å lære om. Særlig når alle firmaene det er snakk om er firmaer jeg har et forhold til. Å få hele historien om hvordan sistnevnte EA blir store innen sportsspillsjangeren ved å låne superstjerner (Dr J & Larry Bird) sitt navn (ethos) synes jeg også var stilig.

Denne filmen er ikke laget for å være pensum for nerder ved UiB, den selges over disk til mannen i gata, men jeg gjetter på at det er flest hard core gamers som kjøper denne. Den er import (sone 0), men koster heldigvis ikke skjorta for det (159kr på Platekompaniet). Den varer 60min, med 20min ekstra materiale. Ekstra-stuffet er ikke veldig bra, men det er de første 60 minuttene. Måtte bare flere oppdage hvor gøy det er å «lese historie» :) med MTVklipperytme og elektronika!