Stavelin.com

I dagens webmonkey vises at vakkert eksempel på hva som kan skje når en avis får et åpet API.

Modellen innebærer at the guradian også sprer reklame, og potensielt en inntektskilde ekstra. Det kan selvsagt også slå ut motsatt vei, men er et spennende både teknologisk og økonomisk prosjekt.

Om du er opptatt av brukervennlighet, lesbarhet eller å senke barrierene for å lese nyheter, ta en titt på Today’s Guardian, på guardian.gyford.com og les tankene bak hos skaperen; Phil Gyford.

The guardian har et åpent API og lar andre gjenbruke og remixe produksjonene.

Dette er et av potensielt mange utgaver av the guardian som kan lages med deres nye open platform API.

Om dette er en teknisk modell noen av de norske aktørene faktisk vil gjennomføre gjenstår å se, NRKbeta har diskutert saken ved flere anledninger.

Men hva betyr dette?
Vell, det er en hel del ting som er usikkert, som det økonomiske aspektet. Det er aspekter som vil være ulikt fra aktør til aktør, som premissene for bruk av APIen. Du kan lese om dette, og om intensjon, brakgrunn og idé på FAQen, for casen i The Guardian. Videre er det et spørsmål om DX1, APIets omfang, hva kan vi få ut av dette og hvor nyttig er det og innhold. Dette leder til det mest innlysende: the guaridan får potensielt spredd materialet sitt, inkludert reklame, og hvem som helst kan lage nye tjenester av innholdet2. The guardain for iPad, iPhone, Android, PlayStation og Xbox - hvem som helt kan lage slike tilpassinger om de ønsker. Sær-sammensettinger av nyhetene (jeg hater sportssidene) lar seg gjøre etter hvilke som helt preferanser, på tema, stikkord, tid osv. Som en base for analyse er det også et betydelig potensial her. Denne listen kan vokse.

Altså, dette betyr flere ting, men en ting over andre: dette er et utprøving av en distribusjonsform, forankret i en økonomisk idé3 for en mer smidig og fleksibel håndtering av nyhetsartikler. Det er en teknologisk drevet prosess som passer godt med moderne informasjonsystemarkitektur (løst sammensatte enheter, tjenester) og som bør følges med en hvis interesse. Det er et praktisk grep fra en presset bransje. Utfallet og utviklingen av slike grep og prosesser tror jeg vil forme en avgjørende faktor i rangeringen av vestlig presse de kommende årene. Noen skal ut, andre skal inn. Kun de beste får plass.

1. DX = developer experience, ideen om brukeropplevelser, UX - User eXperience, snudd på hode. Rett og slett: er det trivelig å jobbe mot dette APIet.
2. Hva som er lov og ikke, er beskrevet i FAQ'n.
3. Teknologiutviklingen i mediebransjen har tidvis vært ensporet på antall lesere, og glemt økonomien i det hele. For detaljer, se Pablo Boczkowskis, Digitizing the News: Innovation in Online Newspapers (The MIT Press, 2005).

Gratis lydbøker har vært nevnt i bloggen her tidligere, og jeg gir meg ikke. Jeg liker rett og slett lydbøker, og ser en stor glede i at bøker som eldes ut av opphavsretten gis ut som lydbøker for og av bokelskere.

Katalogen har vokst seg stor. Ikke for stor, men så stor at det er litt vrient snuse ut det beste. Det er derfor lister er gode å ha. Nettsamfunnet lager selv lister over anbefalte bøker, og her er listen sålangt for 2010.

librivox.org/2010/03/18/our-readers-favourites-old-and-new

for tidligere år finnes også lister:

wiki.librivox.org/index.php/Recommended_Listening_List

Gratis som businessmodel
Chris Anderson, redaktør i wired & forfatter av boken The long tail: Why the Future of Business Is Selling Less of More, argumenterer for hvordan gratis kan være en del av businessmodellen til moderne virksomheter. Passende nok er boken gratis og heter Free: The Future of a Radical Price. Du kan høre den på nett, eller laste den ned her.

Heldigvis trenger ikke librivox noen businessmodel, og kan levere kvalitetslitteratur gratis, så lenge for bryr seg.

Har du noen favoritt fra librivox-katalogen? Legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet.

Min favoritt er fortsatt Treasure Island av Robert Louis Stevenson. Noen historier fester seg bedre enn andre.

Noen har til og med laget et cover art til verket.

Ina sendte meg en lenke til en musikkvideo en gjeng gamle kjente har laget. Den har et midt sakt komplekst visuelt språk, og jeg må nok se den enda en gang for å være sikker på at jeg tolker dette "riktig". Det må vell kunne sies bryter med forventningene til musikkvideoer? Pent er det også.

Et hint på veien er kanskje filmens beskrivelse:

An intruder breaks into the world of his own imagination. While walking through it he reconstructs himself and leaves behind a trail of decay.

Filmen er laget av Jesper Kirkeby Brevik, Maria Galliani Dyrvik, Torbjørn Fjellestad, Ina Remme og Anita Jonsterhaug Vedå.

Videotjenesten dette ligger hos, genero.tv, er en spennende sak. Det er et nettsted som knytter kreative (film)skapende med artister som trenger musikkvideoer. Slik blir det konkurranse om å lage "den offisielle" videoen. Et kult konsept for filmskapere med store ferdigheter og liten CV?

Beste snuoperasjonen jeg har sett på en stund. Kudos PB!

.. og hvorfor jeg har stor sans for det.

Kontekst er alt. Vi oppfatter verden subjektivt fra den situasjonen vi til en hver tid er i. Hvordan vi oppfatter aktører i denne situasjonen er både avhengig av hvordan vi velger å se på verden, vår bakgrunn og vesen, hva vi forventer og hvordan aktøren demonstrerer at den forventer å oppfattes. Autoriteter trenger sjeldnere å demonstrere sin makt, opposisjoner må. Er den kuleste i rommet kulest rent objektiv, eller fordi den selv gir et tydelig bilde av å nettopp være det? - I den grad du tror du er kongen, så tror andre også det. Slik kan du ’vilje fram’ en sannhet fra en potensiell løyn. Alt med måte, men det er teorien. Å forme omgivelsenes oppfattelse av din framtreden kalles ’framing’, og det er i stor grad det omdømmehåndtering omhandler. Å koke en hel virksomhet ned til noe nært og positivt er et vanlig virkemiddel, for at vi skal se og forstå virket gjennom nettopp det bildet. Når så dette bildet skaper et smittsomt budskap av positivisme som folk vil delta i, så lar jeg meg sjarmere.

Så til noen eksempler:
En belgisk realityshow lagde en flashmobvideo hvor de tar over en t-banestasjon, en video som sikkert har blitt sett oftere enn selve tv-showet.

Reklameaspektet i dette er ikke særlig tydelig, men det emosjonelle elementet er tydelig nok. Huffington post kommenter. Jeg ser ikke annet en ren og skjær livsglede. En hyllest til medmenneskene, av medmenneskene.

Flashmobs er i selg selv et fascinerende fenomen, og om t-mobile får selge sitt budskap ”life is for sharing”, så gjør ikke det noe. Synes jeg. Og de har vært flinke til å sette konseptet tydeligere inn i sin ”ramme”, og flashmobs som virkemiddel setter en hvis ramme.

Videre i samme kampanje demonstrerer de at karaoke egentlig er en kollektiv lek, og jeg smiler videre.

NRKbeta gjorde meg oss oppmerksom på Discrovery Channel hyllest til verden i ”I love the world”, og tilhørende xkcd-stripe. xkcd-stripen hadde jeg ikke sett fra før, på tross av at jeg abonnerer på RSS'n, men den blir uansett ikke helt det samme uten Discovery Channels video:

I denne promoen synes jeg framing-konseptet igjen blir veldig tydelig: Discovery Channel selger seg selv som kanalen om og med mennesker som elsker alle de snåle, vakre og fascinerende detaljene verden består av. Men det er hele tiden menneskene som forteller historiene, som er historien. En catchy sang og enkelt budskap om lovprising av omgivelsene, og snøballen ruller videre (som kampanje) i bloggosfæren og resten av nettverden.

Og når du klarer å formidle ditt budskap gjennom å spre glede; så fortjener du både all ros som måtte komme, så vell som å slå deg på brystet og konstantere at du selv har gjort deg til den kuleste i rommet. Et bilde, en frame, en vinkel å være stolt av.