Creative Commons Crazy Crowd

CC er en flopp, gå tilbake til handlelisten din. Det er ingenting å se her.

— Creative Commons er etter min vurdering en flopp, i den forstand at den i veldig liten grad er etterspurt av våre medlemmer. Det er ikke der deres hovedfokus er nå. Fokus ligger på å få betalt for bruk, blant annet for fildeling, ikke ytterligere å legge til rette for muligheter for gratis bruk

Det du leser her er ordene til Irina Eidsvold Tøien, juridisk sjef i TONO, i følge Martin Bekkelund.

At en dinosaur i TONO anser CC som en flopp er ingen overraskelse. Men jeg synes spørsmålet som følger er rettmessig: hvorfor er CC IKKE en flopp?

Som blogger og hobbyfotograf kan jeg lisensiere greiene min i CC på bloggen og på flickr. Flickr er et av få nettsteder som har CC-lisenser bygget inn i systemet. Og hvorfor? Caterina Fake (misstenkelig etternavn), som var med å stifte flickr sitter i CC-styret.

Dette resulterer i at jeg med ujevne mellomrom blir kontaktet av folk som vil bruke bildene mine, ut over lisensen. De fleste som låner bilder slik spør sannsynligvis aldri.
Jeg liker CC, for det lar meg selv bestemme hva andre kan (lovlig) gjøre med mine greier, men det har ingen imperativ makt og styrke slik som (c). Ikke mentalt i mitt hode i alle fall. Jeg er klar over at det har vært rettsaker der CC-lisensiert materiale har vært missbrukt, og CC-lisensen sådan har bevist sin styrke.

CC forblir svakt før de får «kritisk masse». Har de det? Hvorfor har ikke flere store nettverk for deling av materiale under CC som valg?

Dette er mer en ideologisk kampanje for å spre kunnskap om mulighetene til alternativer til (c), og i alt for liten grad en faktisk tilretteleggelse for å CC-lisensiere.

CC er utarbeidet av jurister, som gjør ting litt vanskeligere enn strengt talt nødvendig. Det er, i motsetning til mange andre frie lisensieringsordninger, initiert av byråkrater, ikke «den skapende part», altså de som lager opphavsverk. Dette missliker jeg sterkt. Det er et plaster på såret at de har klart å bygge opp organisasjonen sin på en bedre måte enn hva nerdene eller musikerne eller fotografene eller filmskaperne osv muligens ville ha gjort. Det er lettere å akseptere GNU-manifestet, enn historien til CC. Og CC-historien er er vakker, men ikke like bedårende eventyr som GNU. Jeg får litt vondt i hodet av jurister.

Finne materiale og lisensiere materiale, det er det det handler om.

Finne materiale og lisensiere materiale, det er det det handler om..

Når jeg skal finne CC-lisensiert materiale (jeg bruker det når jeg lager presentasjoner), så er ikke det veldig enkelt. Da er det enten rett på flickr, eller via search.creativecommons.org.
Her sliter CC med samme problem som «public domain» materiale. Når opphavsretten går ut på dato, hvordan finner vi da igjen materiale? librivox.org er et forbilledlig eksempel, men hvorfor har f.eks. ikke bibliotekene (bibliotekarer kan være kule folk) et tilsvarende prosjekt på landsbasis her i Norge?

Det finnes mye kule greier det ute, men det er slett ikke enkelt å finne.
Du kan få mange flere gratis bøker og lydbøker enn du tror, Librivox har jeg snakket om før.

Vi mangler et fungerende system distribusjons-organisering for denne typen materiale.
Det er ikke lett nok å finne materiale. Det krever kunnskap å lisensiere eget materiale. Det krever oppmerksomhet og overtalelse for å få med de store aktørene.
CC er kanskje ingen flopp, men så langt heller ingen braksuksess.

Det står på deg, DU må CC-lisensiere materialet ditt. Uten gode forbilder skjer det ingenting.
Hvis CC ikke oppnår et eller annet mål for «kritisk masse», så har det liten hensikt, og dinosaurene i TONO får rett. Nå kan du gå å redigere om noen lisenser på noen av tingene dine. Du finner ut hvordan her.

For å svare på spørsmålet:

– trenger jeg din hjelp.

Hvorfor er CC ikke en flopp?

Det er vanskelig å komme unna en slik post uten å lisensiere den under CC, so here goes:

Creative Commons License
Creative Commons Crazy Crowd av Eirik Stavelin er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse stavelin.com.

Bilder i wordpresskommentarer.

Si det med bilder!

Jeg har irritert meg over at det ikke funker å legge inne bilder i kommentarene i wordpress. Det er greit at det er «skrudd av» for folk flest av sikkerhets-hensyn, men jeg sjekker alle kommentarene som dukker opp i bloggen, og ser gjerne gjennom koden også. I denne posten viser jeg deg hvordan du kan tillate bilder i kommentarene i en wordpress-blogg.

Praktica

Jeg vil tro at det skal funke å klippe/lime rett fra flickr nå, da både a-taggen og img-taggen er lovlig.

Dette er en av fordelene med fri programvare, wordpress er open source. Fri programvare. Dette betyr at jeg kan selv tilpasse wordpress til mine behov.

Slik tillater du bilde-tagger i wordpress:

Åpne og rediger filen kses.php som vist under. kses.php ligger i /wp-includes/ som du finner i roten.

Rediger inn:

$allowedtags = array(
'a' => array(
'href' => array(),
'title' => array(),
'rel' => array()),
'img' => array(
'src' => array(),
'alt' => array(),
'width' => array(),
'height' => array()),
'abbr' => array('title' => array()),

enklere, putt inn:

'img' => array(
'src' => array(),
'alt' => array(),
'width' => array(),
'height' => array()),

mellom arrayen for ‘a’ og ‘abbr’.

Denne koden fant jeg på forumet til wordpress, og det er skrevet av carthik.

Dette bør du vite:

  • kses.php er en fil som ligger i en del av filsystemet som ikke skånes ved oppdateringer. Det betyr at du lett kan overskrive denne filen når du oppdaterer, uten å være klar over det.
  • Det finnes mer sexy måter å gjøre dette på, f.eks. å skrive en plugin som overstyrer tilatte tagger i denne arrayen fra en fil i /plugins/-mappen. Det er helt klart mye lurere.
  • Dette er «skrudd av» av sikkerhetshensyn, dette bør du kun gjøre om du føler at du har sånn nogen lunde teknisk kontroll, og stålkontroll på innholdet i bloggen din.

Men altså nå kan du kommentere i bilder på stavelin.com!

Blogging i bokfom

Jill «Dr. Blogging» Walker Rettberg presenterte i dag sin bok, blogging på studentsenteret.

Dr blog

Forfatter med bok.

Jeg tror det er første gang jeg har vært på en bokpresentasjon, og viste lite om hva dette egentlig er. Poenget er å selge flere bøker, antar jeg?

Det som skjedde var at Jill presenterte boken raskt, kapitel for kapitel. En slags superrask gjennomgang av hovedtemaene.

Om boken

Jeg har kjøpt boken, lest noen kapitler og skummet over litt mer. Jeg har grublet litt over hvordan jeg skal angripe boken, fordi jeg føler at jeg ikke er det riktige publikumet. Jeg har hatt Jill som foreleser, og liker både bloggen hennes og forelesningene hun gav svært godt. Jeg er bare, dessverre, ikke like entusiastisk over boken. Det er veldig bra å ha en bok å referere til når det kommer til blogging. Alle andre kommunikasjonsformer er det skrevet bøker om. Men… for de som har blogget en del fra før, og med det grublet over fenomenet, er det mye som er innlysende. Eksemplene er dog gode og gjennomtenkte.

Blogging er et veldig gøy tema, en lystbeton aktivitet med lav terskel for å komme i gang. Det er langt lettere å blogge enn å lese boken om blogging. Eksemplene er gode, men de forsvinner i tekstmengden som forklarer alt. Detaljert. Også de tingene du viste fra før.

Boken er et teoretisk akademisk verk. Dette innebærer en systematisk klassifisering av blogging som tekst- og kommunikasjonsform. Eksemplene og sammenlikningene som brukes spenner fra lonelygirl15 til Platon og, og referanselisten skiller seg fra mange andre bøker i at en betydelig del er referanser til websider. Dette ser i mine øyne veldig rart og morsomt ut på papir. Det finnes tynge teoretisk bøker her i verden, men jeg hadde kanskje sett for meg noe litt lettere om et tema som blogging. Jill finner substans.

Shopping

Veldig fint cover.

Det er ikke så lett å se, men boken er kompakt og med veldig få illustrasjoner og bilder

Det er ikke så lett å se på dette bildet, men boken er kompakt og med veldig få illustrasjoner og bilder. Mens blogger kommer i alle farger er bokens layout og utforming ganske grå.

Dette er en bok det er gøy å ha i bokhyllen, og selv om ikke jeg anser meg selv om det rette publikum så er det flere enn akademikere som vil ha glede og nytte av denne. Journalister og aktivister vil helt sikker sette pris på kapitlet som omhandler borgerjournalisme, tekstforfattere av ulike slag og andre som skal guide og veileder gjennom jungelen av sosiale og digitale medier.

Noen ganger kan det være fint å slenge en bok på bordet og peke. Kanskje ikke blogge-makt, men fortsatt virkningsfullt.

Jill avsluttet med å henvise til EPIC2014, en video hun ikke viste fram, jeg avslutter med å vise den:

You summoned the fail-whale!

Etter dagens kvitting om Moltemyr skoles holdninger til Darwinisme og naturvitenskap under taggen #moltemyr (se her og her) synes jeg godt vi kan humre over filmen “SuperNews! Twouble with Twitters”. Den fant jeg i kommentarene til Frøken Makeløs. Vi ser jo at noen journalister har plukket opp og har nytte av twitter, noe som får meg til å tenke hyggelige tanker om journalister.
Slikt blir det også (abc-)nyheter av!
Og debatten under artikkelen ser også ut til å putre fint av gåre..

“It seems like twittering is just randomly bragging about your unexceptionally lives.”

Så twitter er altså ikke bare tilfeldig skryting om våre helt normale liv.

Å ja, jeg glemte det nesten, jeg er eirikstwitter.com :)

Data til folket!

Tim Berners Lee setter fokus på murveggene vi bygger mellom datakilder. Dette snakker han om i sin TED-talk fra i år. Dette er et problemområde som vi aldri kommer til å løse helt, for det er ikke gitt at 100% åpne sluser er bra i alle tilfeller, men det er et område som kommer til å påvirke vår hverdag de neste tiårene.

Det er alltid en som har sakt noe bedre før deg. I dette tilfellet setter jeg en knapp på min favoritt-talk: Hans Rosling som mythbuster. – Alle tingene vi feilaktig tror om den tredje verdens gjøren og laden.

Hans Rosling burde få en pris for verdens mest inspirerende foredragsholder.

Slipp dataen fri!

Interopabilitet for ikke-nerder

En forutsetning for “link-data” som Lee kaller det, eller å knytte sammen ulike datakilder er at dataen kan utveksles på en måte slik at de samme tingene betyr det samme over alt.
Interopabilitet er evnen til å knytte sammen data på tvers av informasjonssystem eller del-system.

Støvsugerposer

En gang i blant går vi tom for støvsugerposer der jeg bor. Vi bor fire gutter i et kollektiv. Fire gutter mitt i tjueårene er ikke spesielt godt tilpasset innkjøp av støvsugerposer. Hvordan vet men hvilken type pose som passer? – Det kom som en liten overraskelse at det var flere typer poser. Det er mange. Alle som ikke passer er helt ubrukelige for vår støvsuger. Dette er interopabilitet. Eller, manglende interopabilitet. Inkompatibilitet. De passer ikke sammen.

Vi endte opp med en super-støvsugerpose fra biltema som hadde utbyttbare ende-stykker, slik at posen alltid passet. Det er endestykket som er problemet. Pose er pose. Og data er data.

Det er måten vi lagrer og utveksler data på som er problemet. Og en forutsetning for å utveksle data er å ikke låse den ned i kjelleren.

Mashups

I dataverden skulle vi gjerne knytte sammen mange ting hele tiden. Med 2.0 dukket det opp et begrep som ble veldig populært: mashups. Websider og webapplikasjoner som kombiner data fra ulike kilder til nye produkter.
En direkte årsak til at dette ble populært er at viktige data-kilde-leverendører, som google & flickr laget APIer (grensesnitt programmerer kan kommunisere med) og store websider som leverer en forutsigbar og godt strukturert arkitektur med godt innhold (youtube, wikipedia, del.icio.us, …).

Som kunnskapsfenomen er kombinering og rekombinering av data i digital form et enormt spennende og utfordrende område. De fleste av oss er ikke geniale, men med de riktige verktøyene kan vi blande oss en miks av informasjon som muligens kan være viktig, uten at vi ante det før vi begynte.

La oss ivrige uvitende oppleve Serendipity, effekten av å oppdage noe fordelaktig ved et uhell.

Dette kan være en positiv egenskap av fri og åpen data fra viktige databaser. Hva de virkelig store nålevende tenkerne og forskerne kan få til, kan vi bare drømme om.

Kjemiske drinker og informasjonsbomber

I en verden der vi har et legemiddel for alle mulige små plager, har vi skapt oss et nytt problem: chemical cocktails. – Når et legemiddel godkjennes for markedet testes det for bivirkninger og uønskede effekter. Detter jo bra, men under denne testingen er det umulig å ta alle andre legemidler med i betraktningen. Pille 1 og pille 2 er hver for seg trygge og nyttige, men om en pasient tar dem begge samtidig, så kan det dukke opp virkninger som ingen hadde forutsett.

Hva skjer når vi dette automatiseres med digital informasjon over nettet?

Informasjonssamfunnet vårt er fortsatt ungt. Våre besteforeldre var ofte ikke ute av moderlandet, og webben er 5 år yngre enn årets kommende masterkandidater. Vi har bare sett toppen av isfjellet.

Jeg vet ikke om noen har brukt ordet før, men det er på tide å ta det i bruk: informasjonskokatails. Effekten av kombinering av data som ikke var skapt og intendert for å kombineres. Vi har reelle eksempler på bruk: NRK kombinerte data om fredede hus der det ble søkt om rivning, og husbranner i fredede hus i Oslo sentrum. Skattelistene kombineres stadig med annen data, dog sjeldent med samfunnsnyttige resultater (min oppfatning).

Begge eksemplene er her fra media, som innlysende nok vil kunne gjøre virkelig god gravende journalistikk på denne måten. Andre bransjer vil selvsagt også kunne benytte seg av denne typen kombinasjons-data til analyser. Kunnskap er en handelsvare og dette vil kunne gi både individ, bedrift, organisasjon og stat viktige nye perspektiver. På godt og vondt. Det er ikke alle som ønsker en gjennomsiktighet og åpenhet.

Ny kunnskap kommer ofte ved å kombinere gammel kunnskap, for så å prøve dette ut i virkeligheten. Jeg ønsker meg en framtid der så mye som mulig data er fri og åpen slik at vi kan bruke mer tid på å løse nye problemer.

I en ideell verden ville kanskje staten gå foran med et godt eksempel, men vi må nok vente enda en stund før dette penetrerer veggene i Karl Johans gate 22.