Stavelin.com

Når to roboter kjører samme program for bevegelse, med de samme instrukser på samme tid; er det da to forskjellige, eller den samme bevegelsen?

Her utført til Ravels Boléro. Hvordan oppsettet er forblir meg ukjent, men det som er helt sikkert er at disse krabatene er presise og synkroniserte som kinesiske OL-åpningsseremoni-dansere.

Min gode kamerat Kjartan presenterte for meg en gang elektronisk musikk som perfekt; den er ikke kun presist formulert (som noter på et ark), men også perfekt som matematisk riktig utført (aka spilt av maskinen). Den vil dermed, kunne utføres/avspilles fra "notene" to ganger etter hverandre helt likt. Mennesker upresise, klønete og uforutsigbare vesen kan aldri spille musikk 100% "riktig". En datamaskin som leser en digital fil kan.

Er dette dansens svar på electronica? Måtte ikke dette være en koreografs drøm?

«Du skal ikke blande piller og alkohol», heter det. Det er i det hele tatt ganske mange, enkeltvis ufarlige, ting her i verden som ikke bør mikses. I legemiddelindustriens traktorspor gjennom samfunnet har fenomenet fått et sexy tilnavn: kjemiske cocktails. I denne posten vil jeg peke ut informasjonssamfunnets parallelle drink, og hvorfor denne trenger et saltlag på drinkglassets kant for å fortjene sin å plass på «den store festen».

Informasjonscocktails, 1 stk

Man tager:

• to eller flere datasett som lar seg sammenlikne
• teknologi (programkode)
• sukker og salt (det klassiske 50/50 forholdet må reguleres ulikt fra aktør til aktør. En journalist og en markedsfører vil normalt ikke benytte samme oppskrift. Journalister og forskere må alltid ha en ekstra klype salt)
• publikasjonsplattform (normalt sett web)

Avhengig av hva slags data som mikses får vi svært ulike resultater. Noen kan bekjempe korrupsjon og annen kriminalitet, andre kan beruse og hisse opp befolkningen og andre igjen kan brukes til utpressing, identitetstyveri, overvåking og urettmessig tap av ansikt, offentlig anseelse, respekt og moral.

Cocktail i tradisjonell forstand. En drikk som utgjør noe større en summen av hver ingrediens. Begrepet brukes også i kjemien, demonstrasjoner, datasikkerhet og nå også i informasjonsarbeid?
Bilde med CC-lisens av elanaspantry.

Informasjonscocktails kan også oppstå ved uhell, de «beste» er eksplosive blandinger av tilsynelatende ufarlige ingredienser. Informasjonscocktails er altså kunnskap derivert fra en kombinasjon av harmløse datasett. Da hele grunnlaget for denne typen informasjon er at startpunktet er «trygt» mens resultatet er ukjent, bør «føre var-prinsippet» gjelde når det er snakk om personopplysninger. Dette gjelder særlig fordi de metodiske grepene som er i bruk ikke alltid er enkel å kommunisere, og vil alltid påvirke resultatet. Når det ikke er snakk om personopplysninger klinger «etter snar» minst like godt, en informasjonscocktail som ikke putrer og spraker (særlig hvis hypotesen tilsier at den kunne ha gjort det) bør kunne sees på som en indikasjon på at ingrediensene kommer fra poser med rent mel.

Nå er det nok med råtne ordspill for i dag. Beklager.

Et godt eksempel er maktbasen. De aller fleste som bruke denne tjenesten finner ingenting som er særlig spennende, men i den grad de gjør det (og de kan lette være den første som finner det, journalistene og programmereren har ikke gått gjennom alle mulige kombinasjoner i dette systemet) kan det potensielt begynne å putre og sprake. Alle liker jo en god gammeldags inhabilitetsskandale.
Å designe et system som dette har jeg for meg selv betegnet som "design for serendipity". Intensjonen er ikke nødvendigvis å avdekke ulumske forhold, men i like stor grad å bekrefte at slikt ikke foregår. Magien ligger i potensialet. I så måte kan vi snakke om en "potensiell journalistikk" eller "potensiell skandale" ala det fysikerne kaller potensiell energi. Dessverre for journalistikken leser vi sjeldent overskrifter ale "alt i orden i kommunestyret" eller "null hull i samfunnets sikkerhetsnett", bare tenkt hvor mye energi det tar å få dokumentert noe slik på en troverdig måte.

Georg Apenes blogget i dag om at motviljen til å slette persondata rundt om øker. På tross av at «kontrakten» de er innsamlet med hjemmel i er utgått. «Kjekt å ha» er kjenningsmelodien på flere og flere serverrom.

Dette står i sterk, men viktig kontrast til prosjektet med å åpne opp offentlig data. La det ikke være noen tvil: persondata ER sensitiv data og skal behandles deretter. Det bør være et mål for alle å lagre så lite persondata som over hode mulig til alle tider. Dette er også lovregulert, og denne typen lovgivning er, skal og bør være streng. Informasjonscocktails som genererer sensitiv informasjon om enkeltpersoner er en av framtidens, og nåtidens, fallgruver for informasjonsarbeidere i alle bransjer.

Informasjonscocktails er altså et mulig resultat av et mer gjennomsiktig samfunn og styre. Men det er ikke bare et problem. Det er hovedsaklig en god ting, men det er viktig å ta aggregert og derivert kunnskap med en klype salt, og gå skikkelig etter i sømmene. For å stjele Apenes eksempel:

selvfølgelig har man hørt om mannen som druknet i elven som var gjennomsnittlig 40 cm dyp

Åpenhet og tillit fordrer vilje til å ikke missforstå med overlegg.

PS: som vanlig inneholder denne blogposten en hel del uferdig tankemateriale, ting jeg grubler litt på og ønsker å formulere til setninger av egen interesse. Jeg sitter med en følelse av at denne posten inneholder flere momenter enn vanlig som ikke er helt i vater, jeg må bare få det ut før tankene stjeler for mye tid.

Hva med å lese inn en selv?

Jeg har tidligere snakket om Librivox, og hvordan lydbøker som havner i "public domain" (allemannseie) blir lest inn av frivillige og delt som lydfiler til nedlasting og podcasting.

Nå kan du selv bidra, der spørres etter norske fortellende stemmer på "wither norway" i bloggen til Librivox.

Frigjør en bok fra glømslen, les inn og del på Librivox.org

Jeg synes ideen bak librivox er så god at vi fortjener den her hjemme på berget også. God litteratur lever, selv når forfatteren er død.

.. eller hvordan hyperlenker forteller mer enn du tror.

Men venninne Linn blogger som sin fornemmelse for retorikk. Min fornemmelse er muligens noe svakere, men ikke helt fraværende. I dag vil jeg snakke om lenkens retorikk.

En lenke sier mer enn du kanskje tror?

Lenker forteller oss en hel del, allerede før vi undersøker hva den peker til.
En lenke...

• fører deg til en ny resurs
• står visuelt ut fra resten av teksten
• dirigerer trafikk (som er en handelsvare)
• tilbyr noe som ikke står i teksten du ser i øyeblikket
• "beviser" at skribenten har kjennskap til mere enn hva teksten forteller
• forteller deg at deg at det er hold i argumentet som tilbys
• forteller deg at skribenten allerede er en tankerekke foran deg

I HTML skrives en lenke slik:
<a href="stil/til/resurs.fil">ord eller element som skal være klikkbart</a>
Taggen kalles et anchor (anker), hvorfra det det får a-en som tagg. Videre kommer href, som kan leses som hypertekst referanse.

En lenke ER en referanse, også i akademiske forstand. Det kan forstås som en henvisning, anbefaling, men også som bevisføring.

"Som vi ser her hos Tim O'Reily, så inneholder ideen om web2.0 konseptet brukergenerert innhold."

Her bruker jeg lenkene til å henvise til kilden om at bruker brukergenerert innhold er et konsept under temaet web2.0. Den kan for stås som en anbefaling . Ja, du budre lese denne teksten jeg henviser til, den beviser at jeg har rett.

Den beviser ikke direkte, men ved å la deg få sjansen til å etterprøve meg, så påstår jeg med henvisning at jeg kan bevise det. Om du ikke gidder å sjekke selv, så antar jeg at du tar meg på mitt ord. Så lenge der er en lenke, så er det noe mer enn kun mitt ord. Jeg kan selvsagt bløffe, men du kan også etterprøve meg.

I nettaviser

Aviser oppfører sjeldent referanser. Dette betyr selvsakt hverken at de ikke har kilder, eller oppgir dem i mange tilfeller, det ligger bare ikke i en nyhetsskribents natur i liste ut en referanseliste under teksten sin. Men mindre skribenten arbeider i et mer akademisk tidsskrift, der det kommer med kulturen. Se f.eks. hvordan skribentene i AKA gjør det.

Journalister oppgir sine kilder for å understreke (som i det visuelle i en hyperlenke, eh?) informasjonens avsender, enten for å holde orden på hvem sine påstander det er (konfliktsaker) eller for å gi en påstand tyngde (statsministeren sa det) eller ikke (en kronisk kriminell skurk sa det).

I nettaviser får journalistene arve det bloggerene har oppdaget for lenge siden. Lenker kan brukes til å underbygge sakens troverdighet. Nettavisene har ingen tradisjon for å være flinke med dette, og de lenker fryktelig ofte til seg selv. Dette har jeg ikke talll på, men jeg har inntrykk av det. Å utelukkende lenke til seg selv er nok negativt, verden er større enn en redaksjon, men dette er nok påført streng politikk ovenifra. Heldigvis ser jeg flere og flere lenker i Norske nettaviser. Mange har kommet langt.

Jeg vil avslutte med noen eksempler fra nettopp nettaviser

"Flere tatt i parken" er en oppfølgingssak i BT, som omhandler narkotikamiljøet i Nygårdsparken. Etter raskt å ha kommet med det som er en ny informasjon (flere har blitt pågrepet), så henvises det til hva som har skjedd før:

– Miljøet i Nygårdsparken har hardnet til den siste tiden, skrev en av dem i denne
BT-kronikken.

Her er skribenten en privatperson som bor like ved parken. (kilde på micro-nivå)

Helsebyråd Liv Røssland mener Stortinget må
ta tak i problemet slik at langerne blir sendt ut.

Her er en sak om at helsebyråden i Bergen (politiker) ønsker å kaste ut narko-selgende asylsøkere. (kilde på makro-nivå)

Disse to kildene, selv uten å lese gjennom hva de har å tilby, understreker at både enkeltpersoner og det politisk systemet er opptatt av denne saken. Det trenger ikke være sant, men lenkene forteller meg det.

Et mer pussig eksempel kommer fra samme nettavis, samme dag:

"Bedre enn fryktet for Google". Dette er en sak om at google gjør penger, mer enn spekulasjonene skulle tilsi, men mindre enn forrige kvartal. Saken har to lenker. En til www.google.com under ordet "google" og en til www.youtube.com under ordet "youtube". Begge lenkene er selvsakt tilnærmet meningsløse rent praktisk. Vi vet hva google og youtube er, og å lenke til deres forsider kommer ikke til å gi oss noen aha-opplevelse.

BT lenker til google.com

Den pussige delen er der kilden faktisk oppgis. Helt nederst i teksten listes det ut: (© NTB) (min utheving).
Dette er en NTB-melding, som sannsynligvis ser helt lik ut i alle andre aviser. Lenkene er det eneste holdet saken tilbyr ut over argumentene, som alle summeres opp i "(© NTB)". Vi må bare anta at NTB vet hva de driver med, og sjekker sine kilder.

Vi som leser får i alle fall ikke denne muligheten.

Det vi får er visuelle hint om at google og youtube er faktisk ting som finnes. De finnes, fordi de er på nett, som Anders Brenna sier. "Står det ikke på nett så har det ikke skjedd".

Teksten om google tjener noe på å ha lenker, men ikke på samme måte som narko-saken. Det som skiller den er meningsfullt innhold i referansene, men ved første øyekast skårer de ganske likt.

En lenke, et understreket ord, setning eller bilde i en webside, et hint fra en klikke-klar musepeker, har en retorisk verdi selv uten å sjekke lenkens mål.

Bruk det.

PS: Eksterne lenker

En ekstern lenke er en lenke som går til et mål utenfor eget domene. Altså, når jeg på stavelin.com lenker til stavelin.com, så er dette en intern lenke. Alle andre webadresser jeg lenker til er eksterne.

Å bruke eksterne lenker, så forteller du verden at du vet mer enn det som kommer ut av dokumentet du leses på nå. At verden er stor. At andre også bygger kunnskap om temaet du skriver om.

Å markere eksterne lenker har noen få nettsteder implementert. Et av den er wikipedia.

Lenker er blå. Referanser har et lite tegn (^) foran seg. Disse har vært henvist til i teksten over. En ekstern web-referanse får et lite ikon bak seg , en ekstern referanse som er et pdf-dokument får et annet ikon, som forteller oss hva slags filformat vi kan forvente.

Jeg kommer gjerne tilbake med tekniske, enkle måter å handtere eksterne lenker på senere. Det er et grep jeg ikke har tatt selv på stavelin.com, på tross av at det er ganske enkelt. Det kan gjøres både med css og javascript, slik at du ikke trenger å gjøre dette manuelt. Om du er utålmodig kan du ta en titt her.

Etter dagens kvitting om Moltemyr skoles holdninger til Darwinisme og naturvitenskap under taggen #moltemyr (se her og her) synes jeg godt vi kan humre over filmen “SuperNews! Twouble with Twitters”. Den fant jeg i kommentarene til Frøken Makeløs. Vi ser jo at noen journalister har plukket opp og har nytte av twitter, noe som får meg til å tenke hyggelige tanker om journalister.
Slikt blir det også (abc-)nyheter av!
Og debatten under artikkelen ser også ut til å putre fint av gåre..

“It seems like twittering is just randomly bragging about your unexceptionally lives.”

Så twitter er altså ikke bare tilfeldig skryting om våre helt normale liv.

Å ja, jeg glemte det nesten, jeg er eiriks på twitter.com :)