Serien består så langt av 13 episoder på ca 2 minutter hver. Dette skal etter sigende både vises på STV og NRK denne høsten. På nrkbeta kan du se en forsmak på den norske versjonen. (se også nederst i denne posten)
Dubbing
BAF viste Rocky på svensk. I Norge blir blir den dubbet. Dette er en av de få tingene nrkbeta har fått kommentarer på. Selv er jeg enig i at det svenske språket gir denne serien noe som forsvinner i dubben, men kan lett forstå at NRK likevell dubber. Killermans gate-språk er sterkt som piri-piri, og lar ikke frekk slang og ny-ord sensureres fordi det ikke treffer et allment publikum. NRKs versjon (etter det lille som finnes på nett) vil nok være mindre krevende, for jeg var ikke HELT sikker på alle ord og vendinger som kom ut av dyra fra Stockholms undergrunn.
Men for all del, hadde dette vært noe å stemme over, så hadde jeg gått for svensk.
Det store spørsmålet er ikke på hvilket språk Rocky vises, men hvor i sendeflaten NRK har tro på at dette passer inn?
Animasjon
Animasjonen er gjort av A-film, som også gjordet Terkel i Knipe. Det er ikke umulig å se en hvis likhet i visuell stil, selv om Rocky er noe mer rufsete i kantene. Selv synes jeg det visuelle er helt ok, selv om det kan argumenteres for at det ser litt “glatt” ut til å være Rocky vi kjenner fra serierutene.
Alt i alt: Rocky rocker også i bevegelige bilder, og det er bare å håpe at det kommer mer mer mer, og kanskje helst også en helaftens?
PS: slenger med videoene av de to første episodene på norsk, som ligger ute på nrk p3tv & nrkbeta.
Nye media i praksis, i følge Lev Manovich. For det har seg slik at nye medier, slik det beskrives i boken ”the language of new media” vises i praksis i filmen (DVDen) SOFT CINEMA. I denne posten gjør jeg meg noen kritiske tanker om produktet. Og likheten med vår egen, og liknende produksjon RAM.
Skjermbilde fra soft cinema, helt sikkert med copyright softcinema.com
Først vil jeg raskt se på hva SOFT CINEMA gjør, som andre filmer på DVD ikke gjør.
Filmklipp settes sammen, mens du ser filmen slik at de 3 ulike historien aldri vil bli helt like.
SOFT CINEMA består av en database med videoklipp, animasjon, voice over og tekst (både metadata og tekst for produktet). Jeg tørr ikke si noe konkret om programvaren (av ofcd.com, skrevet i java/proce55ing) som benyttes, og kanskje heller ikke noe om hvordan databasen er representert på DVD’n.
Men litt om databaser
Jeg kan bare påpeke definisjonen av en database; En strukturert samling av data. Det vil si at uten å trekke fram teori om databasemodeller, kan vi for enkelhets skyld si at alle DVDer er databaser. De følger bare ikke strukturen til relasjonsdatabasen, den modellen som ofte forståes med ordet ”database”.
Og litt om programvare
En vanlig DVD består av video, undertekster, potensielt alternativ lyd (ulike språk, kommentarspor) og et strukturlag. Strukturlaget inneholder ting som referansepunkt for å hoppe mellom kapitler og menyer som inneholder ”knapper” (ting du kan ”trykke/klikke på” med fjernkontrollen/musen). Menyene i seg selv kan være en ”ramme” fylt med levende bilder, med ”knapper” som er linket til nye rammer eller til video. Forskjellen mellom hva som er selve filmen og hva som er et menybilde med film bak er med andre ord bare et spørsmål om det ligger noen ”knapper” over. ”Knappene” kan lett sammenliknes med lenker i HTML. DVS de er statiske med tanke på hva de linker til. (her er det mulig at jeg tar feil, at knapper kan linkes til tilfeldige klipp, men det var ikke slik i den programvaren jeg har jobbet i, DVD studio pro).
Programvaren i SOFT CINEMA henter ut bilder, film, voice over og tekst fra databasen, og representerer det som et multimedialt (flere områder på skjermen har ulike bilder samtidig) bilde på skjermen. Klippene har sammenheng, slik at en narrativ formes. Noen av de mindre bildene, er assosiative, de representere noe hovedpersonen tenker, beskriver steder osv. Tekst passer også relativt/tidvis med bildene.
Så det store spørsmålet.
Er det en reel ”on the fly” aktivitet når nye klipp hentes? Produktet beskrives slik at historiene (det er 3 ulike historievalg) aldri blir helt like. Det er både tilfeldige valg og relative valg. Slik beskrives SOFT CINEMA.
Sammen med K og Ina lagde vi RAM, en nonlineær, interaktiv (og kanskje en) databasenarrativ (her og her er noe poster fra tiden da vi lagde RAM). Dette var i 2005, det samme året som SOFT CINEMA ble utgitt. Jeg har med andre ord prøvd å få til det samme som SOFT CINEMA, på samme tidspunkt. Med den erfaringen kan ikke jeg se hvordan en relasjonsdatabase og en programvare (ut over funksjonalitet som finnes i vanlige DVDutviklingsprogramvare) kan kjøre fra en DVD, i DVDspilleren og gjøre ”spørringer” on the fly.
// —————Digresjon: ———
// Hva menes da med en databasenarativ? Er en vanlig DVD en databasenarativ?
Funksjonalitet som ”tilfeldig spor” og ”neste spor” er mulig, men
”SELECT passende_spor FROM potensiell_dvd_database WHERE passende_spor_blir_en_del_av_en_unik_histore limit = 1”?
(dette er nerdete formulert i kvasi-SQL, og lyder omtrent slik i klartekst: hent ut et passende filmklipp fra databasen hvor filmklippet vil bidra til å forme en unik fortelling, et klipp takk.)
Dette kan jeg ikke få til å stemme med slik en DVD fungerer.
Det er dog mulig å gjøre dette FØR dvden blir brent ut. Så legge til random, og neste automatisk her og der.
Det ville å så fall ikke være store forkjelden mellom SOFT CINEMA og RAM. Begge lider av amatørmessige bilder, lite musikk og mange felles baktanker.
Så er denne typen film, som er skapt i havet av tanker om moderne teknologi, grensesnitt og funksjonalitet det vi moderne mennesker vil ha?
Vil dette være formen for film vi ser for oss i framtiden? – Ikke pokker!
Både RAM og SOFT CINEMA lider brutalt av kjedsomhet. Det er historiefortelling, ikke teknologi som er basisen for film. Film er historiefortelling. Teknologi er et hjelpemiddel. Det er sjeldent reelle valg involvert i historiefortelling, og det er alltid en forteller (noe utenfor degselv) som formidler historien.
En slags konklusjon? (egentlig ikke)
SOFT CINEMA (og andre liknende produksjoner) hører hjemme på museum og i bibliotek der folk kan sette seg ned å filosofere over innholdet, la seg fascinere av variasjonen og reflektere over mulighetene. Dette er snarere materiale for å tenke enn å underholde. Jeg sier ikke med det at SOFT CINEMA ikke har noen verdi som film, den inneholder vakker poesi og bringer med seg en større refleksjon rundt innholdet en hva som muligens er normen. Det er bare ikke det jeg ønsker meg når jeg sette på en film, jeg vi underholdes. Fores intravenøst med media som kan bedøve meg til filmen slutter. Vanligvis. Ikke alltid.
Dette er en gøy måte å formidle posi på. Dikt gjør seg godt i denne modellen.
Likheter og forskjeller mellom SOFT CINEMA og RAM
RAM spiller filmsekvenser i loop (en loop som går igjennom neste alle av de 50 ulike klippene, jeg gjetter på ca 1 time film), og som i tillegg bruker stikkord for å la seeren selv velge nye sammensetninger av sekvenser. Ved å være passiv, looper filmen. Ved å være aktiv, endrer filmen seg. Uansett, så slutter den aldri. Historiene i SOFT CINEMA er lineære (de starter og endre et sted) og lar ikke seeren velge noe. Jeg har bare sett gjennom SOFT CINEMA et par/tre ganger, og jeg legger merke til at historiene starter likt, og inneholder omtrent det samme hver gang. På lik linje med RAM er den tydelig bundet til det filmmaterialet som finnes i databasen, og hvis ting skal passe sammen, så må sentrale sekvenser alltid være med. Likhetene ligger i tankene bak filmene. Ideen om at en gjennomkjøring av en film kan bli unik. Unik ut over publikums reaksjoner og stemning i salen. Unik med tanke på bildene på skjermen.
Det er litt bittert å nå, 2 år etter at vi leverte RAM som semesteroppgave i et fag der Manovich var pensum, å få se Manovich egen film basert på samme tankemateriale. Bittert med tanke på tilbakemelding fra UiB på vår oppgave. Vi fikk bestått i faget, dette fikk vi vite ved å sjekke på Internett noen måneder etter at filmen var levert. Ikke et ord. Ingenting. Når det nå er slående at RAM er et ypperlig eksempel på denne måten å behandle film på, så synes jeg noen burde ha sakt noe. Om ikke annet, at vi hadde forstått pensum.
// ———————- Her slutter tankene om SOFT CINEMA ———————–
En tanke om mer spennende databasebasert film.
NRK viste i går en episode av Schrödingers katt, der et system hvor en lam pasient styrer en datamaskin med tankekraft (link). Dette har vi også sett på youtube. Her spiller noen pong uten å bevege på seg.
Med denne typen teknologi vil skuespillerne i filmen du ser gjøre det du vil (forutsatt at dette er filmet, og at det er virkelige skuespillere (ikke CG on the fly genererte bilder)). Du tenker at helten skal kverke skurken, og han gjør det. Mulighetenes film? Eller kanskje bare kjedelig? Vil du noen gang bli overrasket da? Og hvem er regissøren? Hvems manus er det du ”lever” ut? Jeg ser ikke for meg at noen vil ha denne typen film. Jeg sier ikke at den inne blir lagd, men jeg tror ikke dette er noen potensiell neste ganerasjon filmindustri. Og for ut univers for perverse sjeler da..
(hva vil CGI on the fly animasjon gjøre med film? Hva vil skille et spill fra film? Det vi bringer inn i filmen er frihet. Etter å ha sett TEDtalks Dan Gilbert snakke om syntetisk lykke, er det ikke rimelig å tenke at vi ikke vil ha frihet? Vi vil mates med media fra systemet. Koble av. Ikke handle, men bli underhold av andres tanker. Jeg mener i samme slangen at det er illusjonen om fri vilje vi ønsker, ikke en reell fri vilje (i underholdningssammenheng vell å merke))
Jeg synes jeg stadig leser om folk som mister jobben pga bloggen sin. Google, Microsoft og Universitetet i Boston. Listen er lang. Problematikken med Kina and andre steder i verden det er ugreit å blogge skal jeg holde meg unna i dag. Jeg vil se på en suksesshistorie. Lasse Gjertsens suksesshistorie.
Lasse animerer ting. Tegneserier sier han selv at han liker best å lage (ØP). Han har studert i London, hvor han lagde den så godt omtalte “Hyperactive”-videoen, uten at den da ble tatt i mot med jubel. På folkehøyskolen i (på?) Møre, lagde han animasjonsfilmer. Alt dette har jeg funnet ut om Lasse i dag, kun fordi har skiller seg ut i havet av egenlagde medieproduksjoner på webben.
Å lage noe usedvanlig bra, morsomt eller spesielt, og på den måten avsløre sitt talent er en ny måte å eksponere seg for verden på. Uten internett ville dette ha blitt vanskelig. Hvordan nå ut til mange? Og hvordan finne det stoffet folk faktisk liker? Lasses lærer i London syntes ikke hans video Hyperactive var særlig bra, men nå har videoen hatt 4 millioner treff (i følge db.no), hatt 525.824 visninger, blitt kommentert 1691 ganger og valgt som vavoritt av 5907 ganger. Dette er bare versjonen som ligger på youtube under Lasses brukernavn, lassegg.
I et kreativt yrke der det du produserer er viktigere enn hvor du studerte; pek på en bedre jobbsøknad en dette, og jeg spanderer øl.
Til de som nå har jobbsøknadene rykende varme i handa, ro litt ned, og se på konkurransen. Jeg tar meg den frihet til å vise tre videoer. Disse tre er ganske like i stil, dvs de holder ser til video/klipp som viktigste filmatiske effekt. Den siste avslører også animasjonsskills. Skills jeg ser for meg flere medieproduksjonsselskaper vil være interessert i å ha bak en Mac eller to. Read the rest of this entry »
Post 9/11 filmer har blitt en egen kategori, og mange har tydelige kritiske stemmer overfor den sittende Amerikanske presidenten. Jeg har sett to filmer jeg vil trekke frem, to filmer som på flere måter skiller seg ut: Five fingers og Death of a president.
På BIFF gikk Skandinavias første digitale helaftens kinospillefilmen i 3D av stabelen. Filmen var Tim Burtons The nightmare Before Chistmas, og for å feie all tvil av banen, vi snakker 3D med 3D-briller, ikke 3D animering. Opplevelsen var ganske spesiell, særlig da brillene ble snudd på hodet.
Det er ikke noe nytt med 3D. Helt siden 1890tallet har folk snust på tanken om å vise film i 3 dimensjoner (wiki). Eller illusjonen av 3 dimensjoner i alle fall. Nå har den altså blir digital, men hva så?
