.. eller hvordan hyperlenker forteller mer enn du tror.
Men venninne Linn blogger som sin fornemmelse for retorikk. Min fornemmelse er muligens noe svakere, men ikke helt fraværende. I dag vil jeg snakke om lenkens retorikk.
En lenke sier mer enn du kanskje tror?
Lenker forteller oss en hel del, allerede før vi undersøker hva den peker til.
En lenke…
- fører deg til en ny resurs
- står visuelt ut fra resten av teksten
- dirigerer trafikk (som er en handelsvare)
- tilbyr noe som ikke står i teksten du ser i øyeblikket
- «beviser» at skribenten har kjennskap til mere enn hva teksten forteller
- forteller deg at deg at det er hold i argumentet som tilbys
- forteller deg at skribenten allerede er en tankerekke foran deg
I HTML skrives en lenke slik:
<a href="stil/til/resurs.fil">ord eller element som skal være klikkbart</a>
Taggen kalles et anchor (anker), hvorfra det det får a-en som tagg. Videre kommer href, som kan leses som hypertekst referanse.
En lenke ER en referanse, også i akademiske forstand. Det kan forstås som en henvisning, anbefaling, men også som bevisføring.
«Som vi ser her hos Tim O’Reily, så inneholder ideen om web2.0 konseptet brukergenerert innhold.»
Her bruker jeg lenkene til å henvise til kilden om at bruker brukergenerert innhold er et konsept under temaet web2.0. Den kan for stås som en anbefaling . Ja, du budre lese denne teksten jeg henviser til, den beviser at jeg har rett.
Den beviser ikke direkte, men ved å la deg få sjansen til å etterprøve meg, så påstår jeg med henvisning at jeg kan bevise det. Om du ikke gidder å sjekke selv, så antar jeg at du tar meg på mitt ord. Så lenge der er en lenke, så er det noe mer enn kun mitt ord. Jeg kan selvsagt bløffe, men du kan også etterprøve meg.
I nettaviser
Aviser oppfører sjeldent referanser. Dette betyr selvsakt hverken at de ikke har kilder, eller oppgir dem i mange tilfeller, det ligger bare ikke i en nyhetsskribents natur i liste ut en referanseliste under teksten sin. Men mindre skribenten arbeider i et mer akademisk tidsskrift, der det kommer med kulturen. Se f.eks. hvordan skribentene i AKA gjør det.
Journalister oppgir sine kilder for å understreke (som i det visuelle i en hyperlenke, eh?) informasjonens avsender, enten for å holde orden på hvem sine påstander det er (konfliktsaker) eller for å gi en påstand tyngde (statsministeren sa det) eller ikke (en kronisk kriminell skurk sa det).
I nettaviser får journalistene arve det bloggerene har oppdaget for lenge siden. Lenker kan brukes til å underbygge sakens troverdighet. Nettavisene har ingen tradisjon for å være flinke med dette, og de lenker fryktelig ofte til seg selv. Dette har jeg ikke talll på, men jeg har inntrykk av det. Å utelukkende lenke til seg selv er nok negativt, verden er større enn en redaksjon, men dette er nok påført streng politikk ovenifra. Heldigvis ser jeg flere og flere lenker i Norske nettaviser. Mange har kommet langt.
Jeg vil avslutte med noen eksempler fra nettopp nettaviser
«Flere tatt i parken» er en oppfølgingssak i BT, som omhandler narkotikamiljøet i Nygårdsparken. Etter raskt å ha kommet med det som er en ny informasjon (flere har blitt pågrepet), så henvises det til hva som har skjedd før:
– Miljøet i Nygårdsparken har hardnet til den siste tiden, skrev en av dem i denne
BT-kronikken.
Her er skribenten en privatperson som bor like ved parken. (kilde på micro-nivå)
Helsebyråd Liv Røssland mener Stortinget må
ta tak i problemet slik at langerne blir sendt ut.
Her er en sak om at helsebyråden i Bergen (politiker) ønsker å kaste ut narko-selgende asylsøkere. (kilde på makro-nivå)
Disse to kildene, selv uten å lese gjennom hva de har å tilby, understreker at både enkeltpersoner og det politisk systemet er opptatt av denne saken. Det trenger ikke være sant, men lenkene forteller meg det.
Et mer pussig eksempel kommer fra samme nettavis, samme dag:
«Bedre enn fryktet for Google». Dette er en sak om at google gjør penger, mer enn spekulasjonene skulle tilsi, men mindre enn forrige kvartal. Saken har to lenker. En til www.google.com under ordet «google» og en til www.youtube.com under ordet «youtube«. Begge lenkene er selvsakt tilnærmet meningsløse rent praktisk. Vi vet hva google og youtube er, og å lenke til deres forsider kommer ikke til å gi oss noen aha-opplevelse.
BT lenker til google.com
Den pussige delen er der kilden faktisk oppgis. Helt nederst i teksten listes det ut: (© NTB) (min utheving).
Dette er en NTB-melding, som sannsynligvis ser helt lik ut i alle andre aviser. Lenkene er det eneste holdet saken tilbyr ut over argumentene, som alle summeres opp i «(© NTB)». Vi må bare anta at NTB vet hva de driver med, og sjekker sine kilder.
Vi som leser får i alle fall ikke denne muligheten.
Det vi får er visuelle hint om at google og youtube er faktisk ting som finnes. De finnes, fordi de er på nett, som Anders Brenna sier. «Står det ikke på nett så har det ikke skjedd».
Teksten om google tjener noe på å ha lenker, men ikke på samme måte som narko-saken. Det som skiller den er meningsfullt innhold i referansene, men ved første øyekast skårer de ganske likt.
En lenke, et understreket ord, setning eller bilde i en webside, et hint fra en klikke-klar musepeker, har en retorisk verdi selv uten å sjekke lenkens mål.
Bruk det.
PS: Eksterne lenker
En ekstern lenke er en lenke som går til et mål utenfor eget domene. Altså, når jeg på stavelin.com lenker til stavelin.com, så er dette en intern lenke. Alle andre webadresser jeg lenker til er eksterne.
Å bruke eksterne lenker, så forteller du verden at du vet mer enn det som kommer ut av dokumentet du leses på nå. At verden er stor. At andre også bygger kunnskap om temaet du skriver om.
Å markere eksterne lenker har noen få nettsteder implementert. Et av den er wikipedia.
Lenker er blå. Referanser har et lite tegn (^) foran seg. Disse har vært henvist til i teksten over. En ekstern web-referanse får et lite ikon bak seg 
, en ekstern referanse som er et pdf-dokument får et annet ikon, som forteller oss hva slags filformat vi kan forvente.
Jeg kommer gjerne tilbake med tekniske, enkle måter å handtere eksterne lenker på senere. Det er et grep jeg ikke har tatt selv på stavelin.com, på tross av at det er ganske enkelt. Det kan gjøres både med css og javascript, slik at du ikke trenger å gjøre dette manuelt. Om du er utålmodig kan du ta en titt her.
Jakob Nielsen har en god artikkel med mange poenger om utforming av lenker. Han sier at de første to ordene (eller elleve bokstaver) er avgjørende for om en bruker forstår hvor lenken fører hen og dermed også om det er verdt å klikke på den, Nielsens artikkel.
Jeg har forsøkt meg litt med tankene hans, men ser at det er svært vanskelig. Hvilke ord skulle jeg for eksempel lenket opp i min lenke?
Nina Furu har et annet eksempel (som hun muligens har hentet fra andre, men det var nÃ¥ hun som presenterte den for meg). Nuvel. Hun sier at en hel setning som er utformet som en lenke er en klikkmagnet, og hvis denne i tillegg inneholder triggerord (muligens det samme som Gerry McGovern kaller Care words – svaret pÃ¥ dette fÃ¥r jeg neste mandag) er det umulig Ã¥ la være Ã¥ klikke pÃ¥ det.
Og du… fra et brukerperspektiv ville det vært fint hvis jeg fikk beskjed om kommentaren min var lagret, selv om den (forhÃ¥pentligvis) er sendt til moderering. Siden lastet pÃ¥ nytt, kommentaren forsvant og jeg sÃ¥ den aldri igjen. Ble den lagret eller ikke, Eirik?
Og den kom opp direkte, så da ser det ut som om den lange kommentaren min, med to lenker i forsvant. Sjekke spamfilteret?
Hei Mescalin, sÃ¥ hyggelig at du tok deg tid til Ã¥ lese i bloggen min. Kjenner vi hverandre forresten? Jeg kjenner ikke igjen «Mescalin»-navnet.
Enig. Du burde ha fått en tilbakemelding på at kommentaren din ble liggende til moderasjon. Av en eller annen grunn havnet den første (lange) i spam-filteret (askimet). Skal se på det. Fint at du sa i fra.
Til lenkene.
Jakob Nielsen virker rimelig sikker i sin sak nÃ¥r han sier at vi skanner framfor Ã¥ lese tekst pÃ¥ en webside. Han har helt sikkert rett i mange tilfeller, men garantert ikke i alle. Dette er viktig da Nielsens studie bygger pÃ¥ denne antagelsen/»viten».
Se for oversiktens skyld iallenkelhet.nos gjennomgang av Ove Dalens bok. Jeg har ikke lest den, men det ser spennende ut.
Nielsens poeng er likevel godt, se f.eks. på eksemplet i ovennevnte anmeldelse:
Mellomtittelen sier absolutt ingenting. Ove skriver om:
Ved å omformulere seg til noe som er meningsbærende selv med lite eller ingen kontekst, så bli kommunikasjonen tydeligere. Dette er jo også et triks som det koster oss som skiver på nett lite å benytte.
Jeg er litt skeptisk til at noe sÃ¥ matematisk som at de første 11 karakterene i en overskrift/lenke/liste-element/osv er det vi orker Ã¥ oppfatte. Det er Ã¥ systematisk undervurdere folk. Samtidig koster det lite Ã¥ vite om dette, og Ã¥ dermed formulere seg «smart». Jeg tror ingen taper noe ved Ã¥ formulere tekst presist. Presist trenger ikke være det samme som «vanskelig».
Språkvettreglene til Finn-Eirik Vinje kommer uansett ikke til å være ugyldige. For meg blir disse mer og mer dogmatiske.
Jeg har skrevet i denne bloggen i noen år nå, og regner med at det stort setter jeg selv som leser den. Jeg prøver å skrive slik jeg selv vil lese på nett, og bruker med vilje mange overskrifter, lister, bilder, bildetekster, alt som bryter opp lange avsnitt. Jeg tror dette er lurt, men ikke alltid optimalt.
Under temaer som er av spesiell interesse vil det alltid være plass til mange bokstaver. Tekster som blir lange, mÃ¥ dermed antas Ã¥ være skrevet for lesere som er «spesielt interessert». Men slik er det ogsÃ¥ i aviser, bøker, tidsskrifter, magasiner osv. Og det er slett ikke sikkert at det er de 11 først i hvert html-element som er viktigst i en tekst som faktisk leses, og ikke skannes. Hvis du vet hvem «mÃ¥lgruppen» er, sÃ¥ kan du tilpasse til dem. Slik har det forresten ogsÃ¥ alltid vært.
Jeg har lest denne boka, og den er super! I tillegg har jeg sett forskjellen mellom McGoverns carewords sett i forhold til Spools triggerwords. McGovern har, det han kaller, en oppgavebasert tilnærming til skriving på nett, testing av nettsider. Dette innebærer at tekst vi skriver skal bidra til at brukeren når sitt mål (økt konverteringsrate).
Ove Dalen skriver om dette i boka si, men han bruker ikke begrep som carewords for å beskrive det han gjør.
Det rare med å høre på sånne gurus i et emne er at når de snakker er ting så innlysene, og det er nesten pinlig at vi ikke har tenkt på det selv.
Jeg skal, en dag jeg får tid, blogge om seminaret til McGovern. Men først har jeg en kommunen på Møre som jeg må besøke .|