Kategori: UiB

Dogmatisk kunnskap

Hvis mange tror det samme, er det da sant? Hvis mange leser det samme, og skaper er felles oppfatning av verden, er den da reell? Dette høres kanskje ut som en ingress for en tekst om religion, men dette handler om leksikon. Nærmere bestemt wikipedia.

Både journalister, elever, studenter og akademikere bruker wikipedia i stadig økende grad. Wikipedia ble dømt nor og ned da det ble lansert. Et leksikon som alle kan redigere?

«Dette må bli verdens største diskusjonsforum». Diskusjonsfora har ofte en tendens til å bli ganske useriøse, ikke rart det akademiske samfunnet var skeptiske. Jeg har trålet forsking.no for info og holdninger om temaet. Det er mange som mener noe om wikipedia, men jeg skal prøve å holde meg til forskning.no sine publikasjoner. Dette gjør jeg på nettopp samme grunnlag som gjør forskerne skeptiske, webben er full av informasjon som ikke kan dokumenteres særlig godt. (Dette er jeg egentlig uenig i i wikipedia sitt tilfelle, men det kommer jeg tilbake til)

– Wikipedia har null troverdighet.

Sa Erik Tunstad. Etter å bli overkjørt i en debatt der han brukte wikipedia som kilde.

Klart det straffer seg å ikke sjekke kontroversielle fakta, men det gjelder vell i alle sammenhenger. Et av de virkelig gode poengene fra denne tankerekken er hvordan redaktøransvaret er til en hvis grad flyttet fra den som publiserer til den som leser. Jeg var kanskje en av de første, men jeg er så ung at jeg fikk utlevert en stensil i håndtering av nett-kilder på videregående skole. Folk som er eldre en meg burde vite bedre, og folk som er yngre lærer dette i skolen. Faktumet at flere og flere bruker wikipedia, men skepsisen er fortsatt stor. Nyhetene om at wikipedia nå nærmer seg nivået til Encyclopedia Britannica kom derfor som en galdnyhet.

Det åpne nettleksikonet Wikipedia er nesten like presist som det anerkjente bokleksikonet Encyclopedia Britannica når det gjelder oppføringer om vitenskap.

http://www.forskning.no/Artikler/2005/desember/1134662330.7

Kritikken mot denne «forskningen» gjort av det britiske tidsskriftet Nature er at den ikke er grundig nok. Det er snakk om 42 artikler med vitenskaplig innhold som er sjekket mot Britnannica. En artikkel sjekket av en ekspert. x42 ganger, med ulike artikler. Ikke nok til å ta seriøst. Tja, ok. Det som er rart om du spør meg er at ekspertene også fant feil i Britannica:

Oppføringene i Wikipedia inneholdt gjennomsnittlig fire upresisheter, mens oppføringen i Encyclopedia Britannica inneholdt rundt tre.

Men i huleste, om Britannica også er full av hull, da er vell store norske og caplex og alle de andre også fulle av hull? Hvor er da kilden til «sikker» kunnskap?

Liten forskjell. Resultatet viser ganske mange feil i begge leksikonene, men forskjellen mellom dem er ikke spesielt stor.

(om forholdet mellom wikipedia og Brintannica)http://www.forskning.no/Artikler/2005/desember/1134662330.7

Og, da nærmer jeg meg poenget mitt:

Likevel er det liten vits i å overdramatisere. Verden går ikke under hvis du bruker Wikipedia som kilde. Wikipedia er sikkert et ypperlig redskap, så lenge du sjekker det du leser mot noen andre kilder.Som for eksempel – et leksikon?

http://www.forskning.no/Artikler/2005/desember/1133429646.39

Der se: når vi først har sjekket wikipedia (og det er innlysende å gjøre dette først, for wikipedia er brukervennlig på en måte som en bok, og være; en serie på 20+ bøker aldri vill kunne måle seg mot), så skal vi sjekke et annet leksikon, som sannsynligvis inneholder omtrent det samme? Andre kilder har også feil, men disse kan være de samme, eller noen helt andre? Da ender jeg opp der jeg startet, hvis mange nok tror/mener/skriver det samme, så er det sant.

Det klinger skikkelig vondt i mine ører. Dette minner om organisert religion. Jeg sier ikke at kilder ikke skal sjekkes grundig, jeg sier at wikipedia ikke skal avskrives som kilde i akademiske verk.Et av kjennetegnene på akademiske verker er en tydelig fokus rundt kildebruk. Om du ikke lærer å bruker kilder aktivt på universitetet, så kommer du aldri noen vei i akademia. Dette føler jeg det er trygt å si, selv uten noen konkret kilde. Det eneste leksika jeg leser som bruker kilder aktivt er ironisk nok wikipedia. I wikipedias del om wikipedia finner vi denne siden: Wikipedia:Bruk_kilder Her kan vi lese om kildebruk i wikipedia.

Ganske likt akademia?
Dette minner ganske mye om UiB sine retningslinjer om kildebruk. Uten å bli teknisk så handler kildebruk om å oppgi hvor ideer og modeller kommer fra, hvem som sa/skrev hva, og hvor. Dette gjøres slik at andre skal kunne spore arbeidet ditt tilbake for å sjekke holdbarheten i arbeidet/konklusjonene dine. Ulike kilder kan gi helt ulike resultater om samme tema. Her avslutter jeg tankerekken, ikke fordi jeg har skjønt dette, men fordi jeg ikke ser for meg noen konklusjon.

Å trekke dette til det ekstreme (og langt inn i ex.phil), så har vi ingen sikker kunnskap, og leksikon er en absurd ide. På den andre siden finner vi kunnskap, men vi vil kanskje aldri få en fullstendig enighet om den. Det er alltid noen som er uenig, se på evolusjonsteorien. Men likevel lager vi oppslagsverk i håp om å bli litt smartere.

Kule fotosider, to virkelige timekillers

Som nevnt bedrev Kristin og jeg litt kollektiv tenking rundt tagging av bilder her om dagen. Mads kommenterte posten, og introduserte meg da til siden woophy.com som har et verdenskart med bilder fra der bildet ble tatt.Kartet er ikke helt slik Kristin og jeg hadde sett for oss. Men det er uansett en fantastisk fascinerende. Lurer du på hvordan det ser ut på Galapagos? Eller kanskje du skal på ferie til Russland, og lurer på hvordan det ser ut i Pechora? «€œSjekk ut verdenskartet på woophy.com. En annen ting. Norge kunne med fordel ha vært dekt bedre, og jeg har testet ut tjenesten. Det tar kun kort tid å melde seg opp, og legge til egne bilder. Dette burde være grunn god nok til å sette ditt hjemsted på kartet. Alle fotoklubber i verden burde ha det i statuttene sine :) Mer sosial web.Jeg begynner å bli sær på hvilke sider jeg besøker igjen og igjen. Jeg liker de sosiale websidene, der jeg kan kommunisere, dele, og være en del av en slags samfunn. På woophy.com kan du stemme og kommentere på/til andre bilder. Jeg har lagt ut ca 10 bilder, og har allerede fått mange kommentarer. Folk er hyggelige, og det er spennende å få bildene kommentert. Til sammenlikning virker det som det er mer «sosial aktivitet» på woophy enn f.eks. Flickr. Bildesammenlikning «€œ retrievrI dag blir det sansynligvis en stor fest for mange informasjonsvitere ved laveregrad UiB SV. Vi har nemlig levert en stor semesteroppgave om multimediahåndtering i Oracle. En del av oppgaven gitt på bildesammenlikning. Vi bruker Oracle, og Oracle som andre systemer klarer ikke å sammenlikne bilder særlig godt. Det vil si, det går greit å sammenlikne bilder, men jeg blir ikke særlig imponert av resultatene.Du kan selv sammenlikne bilder fra Flickr med dette verktøyet, men det smukke navnet retrievr. Det er stor forskjell på den tekniske biten rundt selve sammenlikningen i Oracle og det flashbaserte grensesnittet i retrievr, men jeg synes resultatene er ganske like i grad av udugelighet. Lenken jeg har lagt igjen her, er til en skisse jeg har tegnet. Ikke stor kunstverket, men det spiller stort sett ikke så stor rolle hva du tegner. Bildene som hentes ut etter skissen din passer med farger, men sjeldent med innhold, form. Semantikk i bilder er også vanskelig. Hva vi opplever at er bilde er kan være noe helt annet enn de former og farger datamaskinens matematiske «tankegang» ser det som. Du kan også laste opp bilder å sammenlikne mot, dette fungere heller ikke veldig bra da jeg testet, men kanskje det virker bedre for deg?Dette er først og fremst gøy, ikke bra eller nyttig. Dessuten er dette et teknisk felt som stadig pushes. Selv om det ikke funker godt nok enda, så vil det helt sikkert bli bedre, og da kan bildesammenlikning bli nyttig flere steder i samfunnet. Politi/etterforskning, kunst/galleri, foto, turisme.. jeg kan se for meg mange steder hvor det vil være gøy å kunne si: «jeg vil ha noe som likner på dette bildet.»

Å være sosial foran, og bak, skjermen.

Jeg har prøvd å kategorisere mp3grenerasjonens menn som teknoseusuelle i forrige post. En tankerekke som trakk mot en pessimistisk konklusjon om på ingen måte gjenspeiler den digitalt orienterte hverdagen. Denne teksten vinkler tilværelsen fra datamaskinens sosiale programvares side. Mye av den aktiviteten som jeg kaller «nerding» har ingenting med programmering i mørke kjellere å gjøre.

Sosial forran, og bak skjermen

Bilde av rrrrroboboogie, under en CC-lisens.

Mye av den aktiviteten som blir gjort på datamaskiner og andre tekniske leketøy handler om å være sosial. Noen blogger. Mange bruker nettet som telefon (IP-telefon, skype, samtalefunksjoner i programmer som MSN messenger og iChat). Nesten alle, om ikke alle, har en MSN messenger konto.

Vi chatter, ringes, sender SMSer, MMSer, mailer og PM’r (personal message). På nettet kyttes vi stadig sterkere sammen. Ikke bare vi bloggere i en slags nasjonal blogosfære gjennom aggregatsider, men også i mindre grupper som infomedia-bloggerene og kvartertbloggerene.

Vi lenker også hverandre, ikke bare som kilder, men som venner, kolleger, likesinnede, beundrere og totalt ukjente, men da kanskje fordi vedkommende virker interessante på en eller annen måte.

Underskog.no er et godt eksempel på «nerding» der det sosiale står i fokus. Underskog er for de som ikke måtte vite det en kulturkalender med fokus på bekjentskaper, dessverre (eller heldig vis?) er det er relativt lukket samfunn, der rekrutteringsprosessen er basert på invitasjoner. Slik som gmail var i begynnelsen, eller er det slik fortsatt?

Ikke bare underskog er et eksempel på sosial teknologi. Microsofts siste versjon av messenger skal visstnok inneholde funksjonalitet for deling av musikk og bilder ol. Bloggetjenester som blogger.com, wordpress.com, msn space og Myspace blir stadig enklere, og brukermassen stadig større.

Nettet florerer av forum for alt mellom himmel og jord. I påsken kunne min kamerat fortelle at et forum for mennesker som interesserer seg for ferjer nylig ble nedlagt, og at dette var dumt, men at det fortsatt finnes at par ok forum for folk med denne interessen i Skandinavia. Sprøtt? Egentlig ikke..

Tidligere nevnte popurls.com lenker i hovedsak til medieinnhold produsert og delt av enkeltmennesker, ikke institusjoner eller bedrifter.

Måten vi bruker Internett på holder på å endre seg fra en ren kilde for informasjon til en kommunikasjonskanal for mellommenneskelige kontakter. Dette er selvsagt en forenkling, men likevel gyldig slik jeg ser det. Vi deler bilder, tekster, tanker og følelser gjennom det sleipe utrykket multimedia. Fotografier, animasjon og ord. Og lyd. Ikke alle podcaster er kommersielle eller redaksjonelle. Noen legger rett og slett ut dagboken sin i lydformat. Eller som video.

Spilling på nett er kanskje tidens trend. Snart har alle en venn som spiller World of Warcraft. De som spiller kan fortelle om alle vennene de spiller sammen med, og alle de nye menneskene fra helt andre steder i verden de blir kjent med. Om spill i en liten periode var en ensom aktivitet for gamere, så er det tiden i stadig større grad over.

My farewell to the World of Warcraft, featuring my own music and footage from the game. I have included most of my characters, bidding their farewells. Will I be back? Time will tell. But time constraints make that unlikely for the foreseeable future. Will I miss my friends there? Of course.

Sitatet over er teksten som fulgte med machinimafilmen som jeg brukte som eksempel i avsnittet over sitatet. Jeg leste for en stund siden at de som bruker Internett og datamaskiner ofte har et rikere sosialt liv en de som ikke gjør det.

Dessverre finner jeg ikke lenken. Noen som har den i bokmerkene sine? Jeg finner derimot artikkelen som sier at barn som bruker Internett mye er smartere enn andre. Jeg opplever det selv, og ser at mine venner gjør det samme; vi må bare sjekke mailen/mobilen/bloggen/underskog/forum. Jeg husker ikke sist noen snakket om postkassa, det heter «inboxen». Viktige sosiale kontakter opprettes, pleies og leves via teknologi. Vi bruker teknologien til å knytte sammen det som faktisk betyr noe, sosiale bånd. Samfunnet blir mer og mer fragmentert, vi kjenner ikke naboen, likevel holder vi kontakt med mennesker langt borte digitalt.

Flere identiteter.

Da jeg ble introdusert for Internett en gang tidlig på 90-tallet, så var det i to helt ulike situasjoner. På kontoret der min mor jobbet hadde de nett, og jeg ble introdusert for nettleseren. Jeg surfet på nba.com, og kunne se bilder av og lese om Michael Jordan og Dennis Rodman. Det var et univers av utrolig mye informasjon.
Den andre inngangsporten var IRC. En kamerat har en pappa som er tannlege, og han hadde Internett hjemme på 90-tallet. Internett der i huset betydde mIRC. På IRC kunne vi snakke med mennesker vi ikke kjente, om alt mellom himmel og jord. Spennende, men ikke direkte matnyttig.

Mange sosiale tjenester på nett har en fellesnevner i en valgfri anonymitet hos brukeren. Du kan skape deg din egen personlighet på nett, slik du vil at verden skal se deg, eller slik du selv være. Du er sosial bak skjermen. I andre sammenhenger bruker du kanskje fullt navn, og spiller ingen karakter, du oppfører deg tilnærmet slik du ville ha gjort hvis de du kommuniserer med var i samme rom. Du er sosial foran skjermen.

Avatarer og digitalt selvbilde.

Jill skriver i sin artikkel «Mirrors and Shadows: The Digital Aestheticisation of Oneself» om hvordan teknologien kan brukes til å skape en digital identitet. Avatarer er et stikkord.

Sjansen for at en eller annen som ikke kjenner meg leser denne posten er tilstede. Det de kanskje ser er det lille 80x80px bildet av meg øverst til høyre på forsiden av stavelin.com. Dette er min avatar. Den sier ikke mye, men fortsatt en del. Kjønn og ca alder.

Hvordan jeg skriver avslører sikkert også nok. Forskning.no publiserte i mars artikkelen «Spillfigur kan endre din personlighet«. Den tar opp hvordan avatarer vi velger og identifiserer oss med ikke bare gjenspeiler hvem og hvordan vi er, men den er også med å forme vår «offline personlighet».

I tilfellene artikkelen tar opp vinkles dette som en positiv ting, som trekker med seg elementer som selvsikkerhet og vennlighet. Vi formes altså positivt av å spille dataspill online (MMORPGs)? Etter tankerekken rundt begreper i forrige post havnet jeg i et pessimistisk spor på jakten etter hvem mp3generasjonen (sine menn) er.
Ved å vinkle fra hva vi faktisk bruker teknologien til, lyser feltet opp på en helt annen måte. Ved å leite rundt etter informasjon om hvordan teknologi gjør oss mer sosiale, så finner jeg mye. Og dette føler jeg er mye riktigere i forhold til hvordan kretsen av nerder rundt meg på universitetet i Bergen oppfører seg. Jeg kan ta feil.

Oppdatering:

Forskning.no pressentrer – Internett gjør deg mer sosial
Viste jeg hadde lest det et sted..

Å sette bilder på kartet

«To hjerner tenker bedre enn en» er det noe som heter. I går bedrev Kristin og jeg litt kollaborativ grubling i vårsolen. Tenk deg følgende scenario: alle digitalkameraer inneholder en GPSfunksjonalitet slik at koordinater for hvor, og helst i hvilken retning bilder blir tatt. På lik linje med andre tekniske opplysninger (dato, klokkeslett, lukkertid, blender…) lagres denne «sted informasjonen» som metadata i bildet. Så kobler vi bildene sammen med «den sosiale webben», og vi ser for oss bildetjenester som Flickr.
Denne kombinasjonen vill kunne skape et bildelandskap, og en virtuell digital verden i bildeformat slik webben aldri har sett før. Vi vil kunne ta en gåtur gjennom Amazonas jungelkledde bredder, så vell som gjennom Sibir eller på makronivå (både i distanse og fototeknisk sammenheng) over gressplenen eller et rabarbrablad i hagen.Det tekniske rundt å slå sammen et digitalt kamera med en GPS ser jeg ikke for meg er noe problem, heller ei det tenkte kartet (med tilhørende database over koordinater for planeten vår).
Dette ville gjøre det mulig å ta «samme bildet» år etter år på nøyaktig samme sted/tid, for å se utviklingen i f.eks. en bykjerne, byggeprosjekt eller sandlandskap i Sahara.

Som i1277 snakker om, så endrer verden seg noen ganger mye, og andre ganger lite. Uten langvarig grubling ser vi mer en positive egenskaper ved å avsløre hvor og når et bilde ble tatt. Bilder av halvnakne tenåringer er det kanskje like greit at det ikke avsløres lokasjonen på. Internett blir ikke bare brukt til kontaktknytting av positiv grad. Historier om jenter som har stukket av med, og misbrukt av fremmede men har forekommet. Å avsløre lokasjon med bilder ville ikke hjelpe til på denne statistikken. Å avsløre lokasjon burde i å fall være en frivillig sak, og på bildetjenester som vårt tenkte bilde-kart burde det være forhåndsbestemt at slik informasjon ikke deles. Igjen koker det ned til hva som kan forventes at «mannen i gata» vet og har tenkt rundt å publisere informasjon på nettet.

Dette er en pågående tanke som enda ikke har fått nok tid. Jeg ser for meg mange nye både fordeler og ulemper, men det er i alle fall en spennende tanke. En tanke som jeg ikke kan skrive mitt navn under, da denne tankerekken deles rettferdig 70/30 mellom dietrovetro.com og stavelin.com. Lenge leve fellestenking.

Unge folk med omfattende mediejobber.

Jeg får mange mailer hver dag, mange som neppe ville kommet til meg hvis Posten fortsatt var hovedformidler av.. post. I dag fikk jeg en som tydeligvis er et fragment av en samtale, men en spennende samtale.Jorunn Gunnes fra Kulturnytt (NRK2) stiller følgende spørsmål til masterstudenter(alfakrøll)infomedia.uib.no (og jeg aner ikke hvorfor jeg er på denne maillisten, jeg er nå på andre året på bachelor i nye media):

Utfra eksempler der det viser seg at svært unge folk har ganske omfattende mediejobber (Eks: 16-åring startet egen tv-kanal i Moss (TV5) og i Tønsberg Blad har en 16-åring fått redaktøransvar for en av avisens deler) lurer jeg på om man kan se noen tendens p¨å at unge i dag kan bruke media på en ny/annen måte enn oss som r litt eldre.Er det noen hos dere som har gjort seg noen tanker om det?

Jeg har verken hørt om den 16år gamle tv-kanal gründeren eller om 16-åringen med redaktøransvar. Men dette overrasker meg noe. Ikke at personene det er snakk om her er teknisk kapable til å gjøre det de driver med, men at omgivelsene tydeligvis ser på det som en trend. Unge mennesker lærer kjapt, og særlig datateknologi som de «litt eldre» ikke tørr leke nok med. Hva vet gjennomsnitts 16-åringen om redaktørarbeid? Etikk, metode, vinkling og andre elementer som avgjør hvordan enkeltpersoner (i verste fall) framstår i media, tror jeg krever mer en livserfaring gjennom 16 år. Det er mange i Norge som kan si at vi skreiv under russeavisa med «uansvarlig redaktør», og oppdaget i prosessen at det var mye å holde styr på. Russeavsier har heller ikke rykte på seg for å være prestisjetunge saker. Om det her er snakk om å være teknisk redaktør i en webavis, som ikke har ansvar for selve innholdet annet en at det faktisk blir publisert, så høres det greit nok ut. 16åringen som laget sin egen TV-kanal skal (i likhet med redaktøren på 16) ha all ære. Ã… lage TV krever mye tid, og alt fra organisatoriske ting til kunnskap om teknisk gjennomføring av intervju/klipping/lyd/filming osv. Dette kan jeg selv skrive under på etter et år i Student-TV. Jeg tør gjette på at redaktøren på 16 også har jobbet hardt for stillingen sin. Det håper jeg da i alle fall. Om det en tendens i samfunnet at unge mennesker får omfattende mediejobber.Dette finnes det sikkert statistikk på, enten utenifra, eller innad i NRK/TV2/TVN/VG/Dagbladet/osv. Det jeg heller føler meg ganske sikker på er at mange unge sitter på betydelig kompetanse på teknisk bruk av datateknologi. Ta en titt innom ulike forum på nett og se selv. Det er viktig å understreke et poeng. Det er stor forskjell på å kunne lage websider og å være god webdesigner. Det som skiller er teoretisk kunnskap og praktisk erfaring. Dette gjelder alle jobber. Det er ikke noe i veien for å ansette en flink 12åring som kringkastingssjef, men dette er vell helt uaktuelt, av innlysende årsaker. Dette er det eneste poenget jeg har. Selv om det finnes mange unge som er flinke med datateknologi, så betyr ikke det at alle medium som bruker digital teknologi kan byttes ut med ungdommer. Unge digital-flinkisser har muligens en lysende fremtid i media (noe jeg selv krysser fingrene for), men jeg har ingen tro på at tenåringer kommer til å bemanne mediaselskapene på produksjonssiden. Men de kommer utvilsomt til å fortsette å presse på ny teknologi som brukere.