Språk er trendy som aldri før, og ok jeg har kanskje en svakhet for fremmedord, låneord og tøyseord. Jeg er derimot ikke glad i sprøe fornorskinger. I denne teksten sveiper jeg innom ord som jeg mener beskriver min, og sikkert mange andre deltageres, tilværelse i den digitale, såkalte «iPodgenerasjonen». Det skal fremmedord til for å sette oss i bås.
The metrosexual, he says, is an urban male of any sexual orientation who has a strong aesthetic sense and spends a great deal of time and money on his appearance and lifestyle. – Mark Simpson, oppfinner av termen «metrosexual»
Å fundere på om det er metroseksuelle vi er, kan by på hodebry nok. Personlig synes jeg det innebærer å svelge en del kameler. David Beckham nevnes f.eks. som metroseksualitetens ikon. Å ha Beckham som forbilde har jeg ikke noen tro på at det kan komme noe godt ut av. Dette er likevel ikke en bortkastet tanke, jeg misstenker mennesker rundt meg å være mye flinkere til å shoppe, pleie hår og negler, enn for eksempel å bygge en gapahuk. Heldigvis kan vi gå på bar når det regner ute, og det er likevel stort sett tak over de fleste gatekafeene.
Ok, den metroseksuelle mannen er vist nok i stand til å overleve i villmarken, men dog kanskje ikke uten Arman survival kit. Student-TV har også tatt en titt på konseptet. Så kanskje unge menn i byer er metroseksuelle i større eller mindre grad, bevist eller ubevist.
Men tilbake til iPodgenerasjonen. Et fint ord, men svært lite presist. Kanskje først og fremst liker jeg det dårlig fordi det tar et egennavn (iPod). Og foreldrene våre (mennesker i alderen 45-60år) har da også iPoder. MP3generasjonen (eller kanskje «.mp3-generasjonen»ï¿½) er kanskje bedre, uten at det begrenser alder på noen måte.Jeg vil betegne de fleste av vennene min som nerder. Dette på tross av at briller tykke som colaflaskebunner, mattekunnskaper og intens interesse for alver mangler. Og mindre nerdete egenskaper som trening, cafébesøk og dateing er vanlige fritidssysler. (Nerd er forresten også et ord som er i ferd med å gå i oppløsning, hvem er i 2005 ikke en nerd?) Moderne urbane menn med teknofile tendenser; det er den teknoseksuelle mannen jeg beskriver.
Technosexual (a portmanteau word combining «technological» and «metrosexual»), previously used to refer to an individual with a sexual attraction to machinery, is a term recently redefined to describe a person (usually a male) with a strong aesthetic sense and a love of gadgets.- http://en.wikipedia.org/wiki/Technosexual
Technosexual.org er faktisk en webside, men uten innhold. Kun denne definisjonen.
technosexual (tek.noh.SEK.shoo.ul) n. A person with a strong aesthetic sense for fashion and a love of technology. «â‚¬ï¿½technosexuality n.
(subdomenet info.technosexual.org inneholder derimot en del mer, bl. a. dette glimrende slagordet «A guide to the Geek in need of style, and the Stylish in need of geek») Det er mange i min krets som faller i denne kategorien. Hadde termen omhandlet jenter, så hadde listen blitt enda lenger. At jeg skriver dette i dag, beviser kanskje ikke annet enn at jeg ikke henger med i tiden slik jeg liker å tro jeg gjør. Artikkelen «Er du teknoseksuell?» ble publisert i Dagbladet 12 mars 2004. Temaet er foruten her omtalt flust av steder rundt om på nettet. – google.comTeknoseksualitet inneholder konseptet metroseksuelitet, og metroseksualitet inneholder flere utriveligheter enn David Beckham.
«dandyish narcissist in love with not only himself, but also his urban lifestyle & gadgets; a straight man who is in touch with his feminine side but has fondness for electronics such as cell phones, pda’s, computers, software, and the web.�»
-http://info.technosexual.org/
Dette er definisjonen fra opphavsmannen av ordet, Ricky Montalvo. Teknoseksualitet innebærer altså et element av narsissisme. Dette måtte jeg også slå opp, snakk om å pakke vanskelige ord og begreper inni hverandre. Men vi har altså Freud å takke for bruken av ordet, og Narkissos historie kan du lese mer om her. Men vi er altså selvopptatte, overfladiske og egoistiske. Vell, dette er jeg kanskje sant tenker jeg, og jeg tror dessverre dette er generelt for hele samfunnet. Det er lenge siden jeg har hørt snakk om dugnader. Elementer i samfunnet som tradisjonelt samlet folk, religion, torghandel… det mangler.
Gud har aldri vært dødere i dag. Jeg mistenker mine generasjonsfrender å dele min agnostiske tilværelse. Vi handler ofte på nett, og møtes ikke av praktisk årsaker, men av sosiale. Generasjonen vår har ingen saker vi brenner for. Politikk er ut, vi har ingen krig, vi har penger nok og fritiden kan vi bruke til hva vi vil. Vi er antakelig latere en våre foreldre, selv om de kan smykke seg med den flotte tittelen «dessertgenerasjonen». Med det er vi også feitere, noe vi muligens arv fra våre lubbene foreldre. Ordet «bortskjemt» lever, men vi er det nok alle. Det skal mye til å få oss engasjert. Jeg begynner her å nærme meg en konklusjon som skulle tilsi at den urbane moderne man er en drittsekk. En usosial, egosentrisk man som bare interesserer seg for ting som gjør at han ser bra ut, har nye teknologiske leketøy og ellers har en pessimistisk filosofi. Vi er late, kravstore og usympatiske. Dette er dog helt galt.
Teknologien har ikke gjort oss mindre sosiale, heller tvert i mot. Ikke latere, men mer teknisk anlagt, og muligens kapable til å løse problemer på en mer moderne og teknologisk rettet måte. Men at vi har blitt mer eller mindre usympatiske enn våre foreldre har jeg ikke noen bevis for, jeg velger å tro vi stort sett er alrighte folk. Dette kommer jeg tilbake til i morgen. (jeg har en post om den sosiale mp3generasjonen i komminga..)