Personlig – Side 3 – Stavelin.com

Populære lister

For en tid tilbake skreiv jeg om popurls.com som er en samling dynamisks lister over hva som er hot på nett. Allerede før det hadde jeg laget min egen topp20 liste over de bildene som blir klikket mest på her på min side. I dag dukket det opp enda en liste, en som fikk noen puslespillbrikker til å falle på plass.I den siste tiden har trafikken økt ganske mye her, uten at jeg har noe godt svar på hvorfor. Skrivefeilene blir det ikke færre av, og jeg skriver da om det samme nå som før? – Så leste jeg denne fra sonitus. Så vidt jeg kan gjette så er det hjorten som skriver:

[…] Så over til noe helt annet. Bloggbarometer.no er fortsatt i beta og en relativt fersk tjeneste som tar mål av seg til å være et samlingspunkt for norskspråklige blogger på nettet. Bortsett fra at de skriver blogg’er i introduksjonen sin så er det selvfølgelig vel og bra, men en ting jeg lurer litt på er følgende: Hvis man går inn under menyen “Katalog” på siden deres så kan man velge et alternativ som heter Topp Blogger. Der får man opp en liste over blogger basert på en eller annen form for rating. Toppbloggen der er Alltid Ultra med en rating på 83. Tett fulgt av Eiriks digitale lekeplass på 77 og Thomas M. på 75. Det jeg naturligvis lurer på er hvordan man kommer frem til denne ratingen. Er det noen som kan svare meg på det?

Ah! Tenker jeg. Jeg la meg selv til på i dette bloggbarometeret en tid tilbake etter å ha funnet siden hos Sancti. Jeg må si at jeg er like spent som hjorten på hvordan denne listen funker. Dette kan kanskje forklare hvorfor trafikken har økt? (her er listen som omtales)Så til en liste jeg er 100% sikker på hvordan fungerer, og hemmeligheten får du også, gratis.Jeg bruker et innstikk til wordpress som heter Click Counter. (ups! Denne fikk Firefox»„¢n min til å krasje siste jeg testet den) «Click Counter» teller hver gang noen klikker på lenker her på bloggen, og legger dette inn i databasen. Det som klikkes mest på er bilder. Foto. Da antall klikk lagres i databasen som et tall, kan jeg også velge å hente lenkene (som egentlig er bilder) ut etter flest klikk. Ved å bruke den omdiskuterte eval() funksjonen (innstikk), putter jeg phpkoden som henter ut bilder (lenker) fra databasen i en fil, som jeg inkluderer i en side. Jeg sørger i samme slengen med at lenkene som hentes ut formateres slik at de passer med scriptet jeg bruker for å lage miniatyrbilder. Dette ble helt sikker for teknisk for de som ikke bruker wordpress og kan litt web, men men. Dette resulterer i alle fall i denne siden her: Her ser de du 20 bildene som har blitt vist flest ganger på stavelin.com.Det som er litt kipt (og spennende) er at jeg ikke kan velge ut hvilke bilder som skal ligge der. Det er som sakt antall klikk som avgjør. Det vil si at de bildene jeg selv er mest fornøyd med ikke nødvendigvis er de samme som hentes ut som «topp 20″. Derfor har jeg laget meg en liten «ønskeliste» med bilder som jeg synes burde ha vært med. Faren er jo nettopp at de samme 20 bildene blir liggende på topp20, da det er mer sannsynlig at disse blir klikket på enn andre. Det er jo ikke bare Erlend Loe som er glad i lister..

Å sette vanskelige ord på tilværelsen.

Språk er trendy som aldri før, og ok jeg har kanskje en svakhet for fremmedord, låneord og tøyseord. Jeg er derimot ikke glad i sprøe fornorskinger. I denne teksten sveiper jeg innom ord som jeg mener beskriver min, og sikkert mange andre deltageres, tilværelse i den digitale, såkalte «iPodgenerasjonen». Det skal fremmedord til for å sette oss i bås.

The metrosexual, he says, is an urban male of any sexual orientation who has a strong aesthetic sense and spends a great deal of time and money on his appearance and lifestyle. – Mark Simpson, oppfinner av termen «metrosexual»

Å fundere på om det er metroseksuelle vi er, kan by på hodebry nok. Personlig synes jeg det innebærer å svelge en del kameler. David Beckham nevnes f.eks. som metroseksualitetens ikon. Å ha Beckham som forbilde har jeg ikke noen tro på at det kan komme noe godt ut av. Dette er likevel ikke en bortkastet tanke, jeg misstenker mennesker rundt meg å være mye flinkere til å shoppe, pleie hår og negler, enn for eksempel å bygge en gapahuk. Heldigvis kan vi gå på bar når det regner ute, og det er likevel stort sett tak over de fleste gatekafeene.
Ok, den metroseksuelle mannen er vist nok i stand til å overleve i villmarken, men dog kanskje ikke uten Arman survival kit. Student-TV har også tatt en titt på konseptet. Så kanskje unge menn i byer er metroseksuelle i større eller mindre grad, bevist eller ubevist.

Men tilbake til iPodgenerasjonen. Et fint ord, men svært lite presist. Kanskje først og fremst liker jeg det dårlig fordi det tar et egennavn (iPod). Og foreldrene våre (mennesker i alderen 45-60år) har da også iPoder. MP3generasjonen (eller kanskje «.mp3-generasjonen»ï¿½) er kanskje bedre, uten at det begrenser alder på noen måte.Jeg vil betegne de fleste av vennene min som nerder. Dette på tross av at briller tykke som colaflaskebunner, mattekunnskaper og intens interesse for alver mangler. Og mindre nerdete egenskaper som trening, cafébesøk og dateing er vanlige fritidssysler. (Nerd er forresten også et ord som er i ferd med å gå i oppløsning, hvem er i 2005 ikke en nerd?) Moderne urbane menn med teknofile tendenser; det er den teknoseksuelle mannen jeg beskriver.

Technosexual (a portmanteau word combining «technological» and «metrosexual»), previously used to refer to an individual with a sexual attraction to machinery, is a term recently redefined to describe a person (usually a male) with a strong aesthetic sense and a love of gadgets.- http://en.wikipedia.org/wiki/Technosexual

Technosexual.org er faktisk en webside, men uten innhold. Kun denne definisjonen.

technosexual (tek.noh.SEK.shoo.ul) n. A person with a strong aesthetic sense for fashion and a love of technology. «â‚¬ï¿½technosexuality n.

(subdomenet info.technosexual.org inneholder derimot en del mer, bl. a. dette glimrende slagordet «A guide to the Geek in need of style, and the Stylish in need of geek») Det er mange i min krets som faller i denne kategorien. Hadde termen omhandlet jenter, så hadde listen blitt enda lenger. At jeg skriver dette i dag, beviser kanskje ikke annet enn at jeg ikke henger med i tiden slik jeg liker å tro jeg gjør. Artikkelen «Er du teknoseksuell?» ble publisert i Dagbladet 12 mars 2004. Temaet er foruten her omtalt flust av steder rundt om på nettet. – google.comTeknoseksualitet inneholder konseptet metroseksuelitet, og metroseksualitet inneholder flere utriveligheter enn David Beckham.

Â«dandyish narcissist in love with not only himself, but also his urban lifestyle & gadgets; a straight man who is in touch with his feminine side but has fondness for electronics such as cell phones, pda’s, computers, software, and the web.ï¿½Â»
-http://info.technosexual.org/

Dette er definisjonen fra opphavsmannen av ordet, Ricky Montalvo. Teknoseksualitet innebærer altså et element av narsissisme. Dette måtte jeg også slå opp, snakk om å pakke vanskelige ord og begreper inni hverandre. Men vi har altså Freud å takke for bruken av ordet, og Narkissos historie kan du lese mer om her. Men vi er altså selvopptatte, overfladiske og egoistiske. Vell, dette er jeg kanskje sant tenker jeg, og jeg tror dessverre dette er generelt for hele samfunnet. Det er lenge siden jeg har hørt snakk om dugnader. Elementer i samfunnet som tradisjonelt samlet folk, religion, torghandel… det mangler.

Gud har aldri vært dødere i dag. Jeg mistenker mine generasjonsfrender å dele min agnostiske tilværelse. Vi handler ofte på nett, og møtes ikke av praktisk årsaker, men av sosiale. Generasjonen vår har ingen saker vi brenner for. Politikk er ut, vi har ingen krig, vi har penger nok og fritiden kan vi bruke til hva vi vil. Vi er antakelig latere en våre foreldre, selv om de kan smykke seg med den flotte tittelen «dessertgenerasjonen». Med det er vi også feitere, noe vi muligens arv fra våre lubbene foreldre. Ordet «bortskjemt» lever, men vi er det nok alle. Det skal mye til å få oss engasjert. Jeg begynner her å nærme meg en konklusjon som skulle tilsi at den urbane moderne man er en drittsekk. En usosial, egosentrisk man som bare interesserer seg for ting som gjør at han ser bra ut, har nye teknologiske leketøy og ellers har en pessimistisk filosofi. Vi er late, kravstore og usympatiske. Dette er dog helt galt.

Teknologien har ikke gjort oss mindre sosiale, heller tvert i mot. Ikke latere, men mer teknisk anlagt, og muligens kapable til å løse problemer på en mer moderne og teknologisk rettet måte. Men at vi har blitt mer eller mindre usympatiske enn våre foreldre har jeg ikke noen bevis for, jeg velger å tro vi stort sett er alrighte folk. Dette kommer jeg tilbake til i morgen. (jeg har en post om den sosiale mp3generasjonen i komminga..)

Unge folk med omfattende mediejobber.

Jeg får mange mailer hver dag, mange som neppe ville kommet til meg hvis Posten fortsatt var hovedformidler av.. post. I dag fikk jeg en som tydeligvis er et fragment av en samtale, men en spennende samtale.Jorunn Gunnes fra Kulturnytt (NRK2) stiller følgende spørsmål til masterstudenter(alfakrøll)infomedia.uib.no (og jeg aner ikke hvorfor jeg er på denne maillisten, jeg er nå på andre året på bachelor i nye media):

Utfra eksempler der det viser seg at svært unge folk har ganske omfattende mediejobber (Eks: 16-åring startet egen tv-kanal i Moss (TV5) og i Tønsberg Blad har en 16-åring fått redaktøransvar for en av avisens deler) lurer jeg på om man kan se noen tendens pÃ‚Â¨å at unge i dag kan bruke media på en ny/annen måte enn oss som r litt eldre.Er det noen hos dere som har gjort seg noen tanker om det?

Jeg har verken hørt om den 16år gamle tv-kanal grÃƒÂ¼nderen eller om 16-åringen med redaktøransvar. Men dette overrasker meg noe. Ikke at personene det er snakk om her er teknisk kapable til å gjøre det de driver med, men at omgivelsene tydeligvis ser på det som en trend. Unge mennesker lærer kjapt, og særlig datateknologi som de «litt eldre» ikke tørr leke nok med. Hva vet gjennomsnitts 16-åringen om redaktørarbeid? Etikk, metode, vinkling og andre elementer som avgjør hvordan enkeltpersoner (i verste fall) framstår i media, tror jeg krever mer en livserfaring gjennom 16 år. Det er mange i Norge som kan si at vi skreiv under russeavisa med «uansvarlig redaktør», og oppdaget i prosessen at det var mye å holde styr på. Russeavsier har heller ikke rykte på seg for å være prestisjetunge saker. Om det her er snakk om å være teknisk redaktør i en webavis, som ikke har ansvar for selve innholdet annet en at det faktisk blir publisert, så høres det greit nok ut. 16åringen som laget sin egen TV-kanal skal (i likhet med redaktøren på 16) ha all ære. Ãƒâ€¦ lage TV krever mye tid, og alt fra organisatoriske ting til kunnskap om teknisk gjennomføring av intervju/klipping/lyd/filming osv. Dette kan jeg selv skrive under på etter et år i Student-TV. Jeg tør gjette på at redaktøren på 16 også har jobbet hardt for stillingen sin. Det håper jeg da i alle fall. Om det en tendens i samfunnet at unge mennesker får omfattende mediejobber.Dette finnes det sikkert statistikk på, enten utenifra, eller innad i NRK/TV2/TVN/VG/Dagbladet/osv. Det jeg heller føler meg ganske sikker på er at mange unge sitter på betydelig kompetanse på teknisk bruk av datateknologi. Ta en titt innom ulike forum på nett og se selv. Det er viktig å understreke et poeng. Det er stor forskjell på å kunne lage websider og å være god webdesigner. Det som skiller er teoretisk kunnskap og praktisk erfaring. Dette gjelder alle jobber. Det er ikke noe i veien for å ansette en flink 12åring som kringkastingssjef, men dette er vell helt uaktuelt, av innlysende årsaker. Dette er det eneste poenget jeg har. Selv om det finnes mange unge som er flinke med datateknologi, så betyr ikke det at alle medium som bruker digital teknologi kan byttes ut med ungdommer. Unge digital-flinkisser har muligens en lysende fremtid i media (noe jeg selv krysser fingrene for), men jeg har ingen tro på at tenåringer kommer til å bemanne mediaselskapene på produksjonssiden. Men de kommer utvilsomt til å fortsette å presse på ny teknologi som brukere.

Teater som smaker nye media – Walk, Cat, Walk!

I går mens jeg satt på kontoret spratt det opp en melding på skjermen. 1 ny mail mottatt. Det var reklame, igjen. Det kommer mye rart på mail til studentkontoen min, og mye kan kategoriseres som spam/reklame. Walk Cat, Walk! Denne mailen som vekket meg opp fra dagdrømmen var fra Tor Christian Bleikli. Han er tydligvis skuespiller, og han lovte i mailen sin en gratis billett til de fem første som ringte/sendte sms. Jeg liker godt å gå på teater, og tenkte at jeg hadde lite å tape på å sende en melding. Etter noen timer ringte han og gratulerte, jeg fikk gratisbillett til «Walk, Cat, Walk!» som er det første av 3 stykker i teater-føljetongen «To be continued» som går på DNS for tiden.I og med at jeg fikk billett på formiddagen, mens stykket gikk kl 19.00, så fikk jeg ikke ræva i gir for å invitere noe med. Etter middag kom jeg på hele greiene, og tenkte at det er bedre å gå aleine på teater, enn å sitte å se på TV. Jeg har virkelig ikke noe rykte å tape i kulturlandskapet.Selve stykket likner ikke noe jeg har sett før. Jeg vil tro selv de som går på teateret hver eneste uke ikke har sett teater slik som dette. Spesielt er bare fornavnet. Det er ingen historie i stykket, som er et slags kritisk innspill mot det fragmenterte og egoistiske medie- og samfunnsbildet i Norge i dag. Ulike stiler, og karakterer spiller om hverandre, det er gråt, latter og repetisjon. Med jevne mellomrom prøver jeg å tenke ut hva «nye media» er. Forrige gang jeg fikk en klar tanke om dette var på gjesteforelesning med Scott Rettberg om elektronisk litteratur. Rettberg påpekte at uklare grenser mellom disipliner er et av nye medias kjennetegn. Er et dikt litteratur hvis det er animert i flash, og har et lydspor? Om ikke annet, så er det i alle fall nye media.I samme gata faller «Walk Cat, Walk!». Stykket er nonelinjert, hvis dette utrykket kan brukes om ting som ikke har noen tydelig historie i det hele tatt. Det er tydelig fragmentert, og spiller på ulike sjangere. Film, TV, mote, og det ubestemmelige blandes sammen til et teaterstykke. Om dette hadde vært en film på nett, så hadde det enkelt blitt kalt «nye media», rett og slett i mangel av noen bedre definisjon. En skulle tro at et stykke som dette er drepende kjedelig. Det trodde i alle fall jeg da første scene var i gang. Jeg tok feil. Stykket var heller fascinerende på en noe krevende måte. Det var vanskelig å unngå å leite etter den manglende røde tråden, etter sjangere og typer.

Selv om stykket får David Lynchs Mulholland Dr. til å virke som en selvforklarende såpe, så ligger samme gode følelse av å leite etter «sannheten» eller «den virkelige historien».

Da stykket plutselig var over ble jeg nesten litt skuffet. Jeg vil ha mer. Og det er det slett ikke umulig at jeg får, det er nemlig to stykker til i serien, som blir spilt de to kommende helgene. Hva sitter jeg igjen med etter å ha sett «Walk Cat, Walk!»? Jo en god del ting å tenke på. Tolkninger kan sannsynligvis gå i ulike retninger, og uten flygebladet som ble delt ut sammen med billetten er det mulig tolkningen hadde blitt en helt annen. Men for å prøve å koke ting ned slik jeg ser det; stykket handler om samfunnet i dag, mediebildet og hvordan media påvirker samfunnet. Det hurtige, fragmenterte, hetrogene og jeg-jeg-jeg-kjendiseriet i mediebildet avspeiles i samfunnet som stadig taper de verdier som tilhøres fellesskapet. Det er ikke noe som heter dugnad på film. Helten redder prinsessa aleine, til nød med et sidekick, hvis han/hun er pen nok. Drømmen om å bli en «somebody» kan lett ende med å bli en «nobody», og det gjør at folk spisser albuene. På film, på tv og på Rimi. Så jeg sitter altså igjen med følelsen av at media dreper det gode i samfunnet. Makan til moralpreken. Merkelig nok så liker jeg det. Det er ofte ubehagelig, men særdeles tankevekkende å få alternative vinkler på ting.

London.

Til London med et mål, å ta et bilde av Big Ben. Ekstra tid kan brukes til å nyte lokalt øl, ca. Vi hadde snakket en stund om at vi måtte ta en heisatur (folk på vestlandet drar naturlig nok ikke til Danmark som oss sørlendinger, eller til Sverige som østlendingene), men til England. For lenge siden i et orienteringsmøte i et fag ingen av oss endte opp med å ta, bestilte Kjartan billetter. Vi ble et team på 4.

Sjefsredaktøren

Ingeniøren

Undertegnede

Og 1 stk prinsesse. Toppledelsen kalte oss, vi er nemlig aktive i BSTV, og K sier når at han har filmet en sak om turen som skal på TV til søndag.

Bildene i denne posten er stort sett 4 og 4. Dette fordi jeg tok så alt for mange bilder, og disse skal bare brukes for å fortelle om turen vår. Her går et viktig skille, bilder som er tatt med en hvis tilstedeværelse, hvor komposisjon, farger og teknikk er viktig, og resten. Resten er kjent som «fyllebilder» dvs bilder tatt med full automatikk, trykk på knappen og se hva som skjer.
Bildene i denne posten er stort sett av sistnevnte sort.

Vi reiste fra Flesland til London Standsted, allerede på Flesland traff vi kjentfolk. Marit, som er samboer med Kristin, skulle også til London. Bilde 2 i collagen er fra London Street hvor vi hoppet på «the tube» og rullet til Lancaster Gate, hvor vi gikk en liten strekke til wakeup! london.

Etter at vi hadde sjekket inn, så dro vi ut på turist-ting.

Første stopp ble TATE modern, hvor vi først spiste en glimrende lunsh. Det lille bildet øverst til venstre er huset utstillingen befinner seg inni. Fra utsiden ser det ut som en fabrikk, noe det sikkert var for 100 år siden. Det andre bildet er førsteinntrykket jeg fikk av TATE. En stor grå dør som det står «No Entry» på. Er dette en del av utstillingen? Moderne kunst, er det virkelig noe å forstå seg på? Hvor lengre vi var på TATE hvor bedre likte jeg meg. Jeg har vell neppe vært på noe kunstmuseum som jeg like så godt som TATE modern. Vi så Monet sine vannliljer, Picasso, Salvador Dali og Andy Warhol. Vi måtte gå videre, ikke fordi vil var ferdige, men fordi galleriet stengte.

På vei fra TATE tak jeg fram kameraet.

Vi spiste på en glimrende Thai restaurant, før vi traff på Ingvild Telle, som også var i byen. Sammen med henne dro vi til en liten pub der resten av vennene hennes var. På den (blues)puben spilte The Taleshakers, et band som klarte å holde på interessen vår stort sett hele kvelden.På bildet over kan du se Ingvild som lar seg underholde av ukjent kjekkas, the taleshakers, «oversiktsbildet» av puben etter X antall Murphys og gutta boys som klargjør seg for loppekassa.

Gutta boys spiste English breakfast til frokost. Prinsessen sov lenge..Bristik mat er i det hele tatt ikke å anbefale, verken Engelsk eller Skottsk. Denne frokosten bestod av nesten ustekte egg, masse bønner i tomat, feite, men vonde pølser og bacon. Etter frokost slentra vi litt rundt.

Før vi startet med en seriøs runde shopping. Elektronikk, musikk, film, klær, sko og Apple Store! (se posten under..)

Målet med turen var altså å ta et bilde av Big Ben. Her er noen forsøk. Endelig resultat kommer til å havne på fotosidene under «London».

London eye er et stort pariserhul som gir oversikt over sentrale deler av London. Jeg gikk amok med kameraet, og tok latterlig mange bilder. Vanndråpene på glasset rundt oss gjorde at de fleste bildene ikke ble noe særlig, men dog, det var gøy.

Etter å ha spist Indisk på en heller trist restaurant, som klarte å glemme å servere forretten først, var vannskelige å få tak i når vi trengte kelneren, og i det hele tatt trist, så tok vi buss til Piccadilly Sircus, og fant en fancy club i Soho. K med «the book» guidet oss smooth. Siste bildet er fra Flesland gang nr 2. Vi venter på transport helt hjem, med røde plastposer fulle av helseprodukter for den mentale helsen, til bruk i helger. :) ..og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.. PS: bilder med litt mer kvalitet og flid kommer her, jeg må bare velge ut, flikke litt på og leke med dem i riktig program først.