Kategori: Nerding

Kvinne (23) = god?, mann(18) = ond?

At våre avatarer påvirker oss har vi nå konstatert, men hvor mye har kjønn og alder å si for vår avatar? Jeg leste denne på underskog i dag: Har du spilt dataspillet Black and White og ønsker å delta i en spørreundersøkelse? Det er snakk om en liten (og naiv?) spørreundersøkelse som bare har 7 svar du kan bidra med.

Et spørreskjema som tar utgangspunkt i dataspillet Black and White for å se om det er en sammenheng mellom arbeid, kjønn, alder og valget mellom å være god og ond.

For min del tenker jeg at man neppe kan trekke noen solide konklusjoner etter dataene som hentes inn her, men det kan likevel være gøy å se hva de får ut av dette. Hjelp til med å svare her (tar bare 1min, og forutsetter at du har spilt Black & White) Håper jeg får med meg resultatene på denne..

Litt offentlig datasnoking.

Mac/Windows-krigen er stort sett drepende kjedelig, men blusser opp i takt med riksmedias dekning av relevante saker. I dag skriver dagbladet om en økende virusfare på Mac, uten at jeg enda har hørt om noen reelle tilfeller. Det som er spennende er å se skjermdumpen fra journalist Ole-Tommy Pedersen. Å snoke i andres maskiner ble plutselig interessant.

På et foredrag om plate- og filmbransjen i mars sa Helge Birkelund (Portalsjef MSN Music) at tilbakemeldinger til dem angående piratdownloading gikk på at folk fikk mye virus, og at pirattjenestene ofte var fulle av ulumskheter. Dette så MSN på som et rop om å dekke behovet for lovlig nedlastbar musikk. På en trygg måte.

Så til skjermdumpen til Pedersen. Jeg sier ikke at Pedersen er en pirat, men jeg legger merke til at skjermdumpen er full av hint. På desktoppen ligger en fil: «The Beach Boys – Smile.zip». Det er ikke umulig at Perdersen har rippet CD’n han kjøpte, for så å pakke filene sammen til en .zip, men jeg tror ikke det. Det er flere lovlige måter den filen kan ha havnet der på, men det er lett å tenke i andre baner.

Så ser jeg en snarvei til en mappe med navn «Download», den har vi alle, så ok. Over til venstre finner jeg mappen «TORRENTS». Det finnes en del lovlige downloads i torrentformat, linuxdistroer, librivox type media og annet free/share-ware. På tross av dette må det nevnes at torrent i all hovedsak er teknologi som brukes til p2p deling av det heller tvilsomme slaget.

Å kombinere de to antagelsene jeg har tatt så langt («tvilsomme downloads øker faren for virus» og «filene på Pedersens desktopp minner om tvilsom downlaoding), så tenker jeg at «den som leker med katten, må finne seg i at den klorer». Ikke bare hisser db på seg Mac-folket, men journalisten gir unødvendig mye informasjon om hva han bruker Mac’n sin til ved å legge ut en skjermdump uten å rydde desktoppen sin.

Så takk for innsynet, men jeg ville satt pris på å se helt andre ting. Da jeg leste Dagbladets artikkel, så sjekket jeg også Mac1. Mac1 er selvfølgelig alltid i Apples forsvar. Mac-folk er veldig, kanskje i unødvendig stor grad, lojale Apple-kunder, men det finnes mange mennesker med betydelig kunnskap om Macintosh der. Jeg var interessert i å finne ut om noen faktisk hadde fått virus. Jeg fant ingenting som tyder på det. Det kan se ut som Dagbladet også denne gangen bare har snakket med sikkerhetsselskaper, og ikke med brukere.

Det er ikke interessant å hører hva de som selger har å si, det er interessant å vite om hva som faktisk skjer med folks bruk av teknologi.

Så: skjerpings Pedersen! Ikke skriv artikler for å provosere og skaffe lesere, skriv artikler for å informere/opplyse og underholde. Provoserende piss kan du overlate til de/oss som kommenterer, om det skulle være under artikkelen, eller som her i en blogg.

Å være sosial foran, og bak, skjermen.

Jeg har prøvd å kategorisere mp3grenerasjonens menn som teknoseusuelle i forrige post. En tankerekke som trakk mot en pessimistisk konklusjon om på ingen måte gjenspeiler den digitalt orienterte hverdagen. Denne teksten vinkler tilværelsen fra datamaskinens sosiale programvares side. Mye av den aktiviteten som jeg kaller «nerding» har ingenting med programmering i mørke kjellere å gjøre.

Sosial forran, og bak skjermen

Bilde av rrrrroboboogie, under en CC-lisens.

Mye av den aktiviteten som blir gjort på datamaskiner og andre tekniske leketøy handler om å være sosial. Noen blogger. Mange bruker nettet som telefon (IP-telefon, skype, samtalefunksjoner i programmer som MSN messenger og iChat). Nesten alle, om ikke alle, har en MSN messenger konto.

Vi chatter, ringes, sender SMSer, MMSer, mailer og PM’r (personal message). På nettet kyttes vi stadig sterkere sammen. Ikke bare vi bloggere i en slags nasjonal blogosfære gjennom aggregatsider, men også i mindre grupper som infomedia-bloggerene og kvartertbloggerene.

Vi lenker også hverandre, ikke bare som kilder, men som venner, kolleger, likesinnede, beundrere og totalt ukjente, men da kanskje fordi vedkommende virker interessante på en eller annen måte.

Underskog.no er et godt eksempel på «nerding» der det sosiale står i fokus. Underskog er for de som ikke måtte vite det en kulturkalender med fokus på bekjentskaper, dessverre (eller heldig vis?) er det er relativt lukket samfunn, der rekrutteringsprosessen er basert på invitasjoner. Slik som gmail var i begynnelsen, eller er det slik fortsatt?

Ikke bare underskog er et eksempel på sosial teknologi. Microsofts siste versjon av messenger skal visstnok inneholde funksjonalitet for deling av musikk og bilder ol. Bloggetjenester som blogger.com, wordpress.com, msn space og Myspace blir stadig enklere, og brukermassen stadig større.

Nettet florerer av forum for alt mellom himmel og jord. I påsken kunne min kamerat fortelle at et forum for mennesker som interesserer seg for ferjer nylig ble nedlagt, og at dette var dumt, men at det fortsatt finnes at par ok forum for folk med denne interessen i Skandinavia. Sprøtt? Egentlig ikke..

Tidligere nevnte popurls.com lenker i hovedsak til medieinnhold produsert og delt av enkeltmennesker, ikke institusjoner eller bedrifter.

Måten vi bruker Internett på holder på å endre seg fra en ren kilde for informasjon til en kommunikasjonskanal for mellommenneskelige kontakter. Dette er selvsagt en forenkling, men likevel gyldig slik jeg ser det. Vi deler bilder, tekster, tanker og følelser gjennom det sleipe utrykket multimedia. Fotografier, animasjon og ord. Og lyd. Ikke alle podcaster er kommersielle eller redaksjonelle. Noen legger rett og slett ut dagboken sin i lydformat. Eller som video.

Spilling på nett er kanskje tidens trend. Snart har alle en venn som spiller World of Warcraft. De som spiller kan fortelle om alle vennene de spiller sammen med, og alle de nye menneskene fra helt andre steder i verden de blir kjent med. Om spill i en liten periode var en ensom aktivitet for gamere, så er det tiden i stadig større grad over.

My farewell to the World of Warcraft, featuring my own music and footage from the game. I have included most of my characters, bidding their farewells. Will I be back? Time will tell. But time constraints make that unlikely for the foreseeable future. Will I miss my friends there? Of course.

Sitatet over er teksten som fulgte med machinimafilmen som jeg brukte som eksempel i avsnittet over sitatet. Jeg leste for en stund siden at de som bruker Internett og datamaskiner ofte har et rikere sosialt liv en de som ikke gjør det.

Dessverre finner jeg ikke lenken. Noen som har den i bokmerkene sine? Jeg finner derimot artikkelen som sier at barn som bruker Internett mye er smartere enn andre. Jeg opplever det selv, og ser at mine venner gjør det samme; vi må bare sjekke mailen/mobilen/bloggen/underskog/forum. Jeg husker ikke sist noen snakket om postkassa, det heter «inboxen». Viktige sosiale kontakter opprettes, pleies og leves via teknologi. Vi bruker teknologien til å knytte sammen det som faktisk betyr noe, sosiale bånd. Samfunnet blir mer og mer fragmentert, vi kjenner ikke naboen, likevel holder vi kontakt med mennesker langt borte digitalt.

Flere identiteter.

Da jeg ble introdusert for Internett en gang tidlig på 90-tallet, så var det i to helt ulike situasjoner. På kontoret der min mor jobbet hadde de nett, og jeg ble introdusert for nettleseren. Jeg surfet på nba.com, og kunne se bilder av og lese om Michael Jordan og Dennis Rodman. Det var et univers av utrolig mye informasjon.
Den andre inngangsporten var IRC. En kamerat har en pappa som er tannlege, og han hadde Internett hjemme på 90-tallet. Internett der i huset betydde mIRC. På IRC kunne vi snakke med mennesker vi ikke kjente, om alt mellom himmel og jord. Spennende, men ikke direkte matnyttig.

Mange sosiale tjenester på nett har en fellesnevner i en valgfri anonymitet hos brukeren. Du kan skape deg din egen personlighet på nett, slik du vil at verden skal se deg, eller slik du selv være. Du er sosial bak skjermen. I andre sammenhenger bruker du kanskje fullt navn, og spiller ingen karakter, du oppfører deg tilnærmet slik du ville ha gjort hvis de du kommuniserer med var i samme rom. Du er sosial foran skjermen.

Avatarer og digitalt selvbilde.

Jill skriver i sin artikkel «Mirrors and Shadows: The Digital Aestheticisation of Oneself» om hvordan teknologien kan brukes til å skape en digital identitet. Avatarer er et stikkord.

Sjansen for at en eller annen som ikke kjenner meg leser denne posten er tilstede. Det de kanskje ser er det lille 80x80px bildet av meg øverst til høyre på forsiden av stavelin.com. Dette er min avatar. Den sier ikke mye, men fortsatt en del. Kjønn og ca alder.

Hvordan jeg skriver avslører sikkert også nok. Forskning.no publiserte i mars artikkelen «Spillfigur kan endre din personlighet«. Den tar opp hvordan avatarer vi velger og identifiserer oss med ikke bare gjenspeiler hvem og hvordan vi er, men den er også med å forme vår «offline personlighet».

I tilfellene artikkelen tar opp vinkles dette som en positiv ting, som trekker med seg elementer som selvsikkerhet og vennlighet. Vi formes altså positivt av å spille dataspill online (MMORPGs)? Etter tankerekken rundt begreper i forrige post havnet jeg i et pessimistisk spor på jakten etter hvem mp3generasjonen (sine menn) er.
Ved å vinkle fra hva vi faktisk bruker teknologien til, lyser feltet opp på en helt annen måte. Ved å leite rundt etter informasjon om hvordan teknologi gjør oss mer sosiale, så finner jeg mye. Og dette føler jeg er mye riktigere i forhold til hvordan kretsen av nerder rundt meg på universitetet i Bergen oppfører seg. Jeg kan ta feil.

Oppdatering:

Forskning.no pressentrer – Internett gjør deg mer sosial
Viste jeg hadde lest det et sted..

Å sette vanskelige ord på tilværelsen.

Språk er trendy som aldri før, og ok jeg har kanskje en svakhet for fremmedord, låneord og tøyseord. Jeg er derimot ikke glad i sprøe fornorskinger. I denne teksten sveiper jeg innom ord som jeg mener beskriver min, og sikkert mange andre deltageres, tilværelse i den digitale, såkalte «iPodgenerasjonen». Det skal fremmedord til for å sette oss i bås.

The metrosexual, he says, is an urban male of any sexual orientation who has a strong aesthetic sense and spends a great deal of time and money on his appearance and lifestyle. – Mark Simpson, oppfinner av termen «metrosexual»

Å fundere på om det er metroseksuelle vi er, kan by på hodebry nok. Personlig synes jeg det innebærer å svelge en del kameler. David Beckham nevnes f.eks. som metroseksualitetens ikon. Å ha Beckham som forbilde har jeg ikke noen tro på at det kan komme noe godt ut av. Dette er likevel ikke en bortkastet tanke, jeg misstenker mennesker rundt meg å være mye flinkere til å shoppe, pleie hår og negler, enn for eksempel å bygge en gapahuk. Heldigvis kan vi gå på bar når det regner ute, og det er likevel stort sett tak over de fleste gatekafeene.
Ok, den metroseksuelle mannen er vist nok i stand til å overleve i villmarken, men dog kanskje ikke uten Arman survival kit. Student-TV har også tatt en titt på konseptet. Så kanskje unge menn i byer er metroseksuelle i større eller mindre grad, bevist eller ubevist.

Men tilbake til iPodgenerasjonen. Et fint ord, men svært lite presist. Kanskje først og fremst liker jeg det dårlig fordi det tar et egennavn (iPod). Og foreldrene våre (mennesker i alderen 45-60år) har da også iPoder. MP3generasjonen (eller kanskje «.mp3-generasjonen»ï¿½) er kanskje bedre, uten at det begrenser alder på noen måte.Jeg vil betegne de fleste av vennene min som nerder. Dette på tross av at briller tykke som colaflaskebunner, mattekunnskaper og intens interesse for alver mangler. Og mindre nerdete egenskaper som trening, cafébesøk og dateing er vanlige fritidssysler. (Nerd er forresten også et ord som er i ferd med å gå i oppløsning, hvem er i 2005 ikke en nerd?) Moderne urbane menn med teknofile tendenser; det er den teknoseksuelle mannen jeg beskriver.

Technosexual (a portmanteau word combining «technological» and «metrosexual»), previously used to refer to an individual with a sexual attraction to machinery, is a term recently redefined to describe a person (usually a male) with a strong aesthetic sense and a love of gadgets.- http://en.wikipedia.org/wiki/Technosexual

Technosexual.org er faktisk en webside, men uten innhold. Kun denne definisjonen.

technosexual (tek.noh.SEK.shoo.ul) n. A person with a strong aesthetic sense for fashion and a love of technology. «â‚¬ï¿½technosexuality n.

(subdomenet info.technosexual.org inneholder derimot en del mer, bl. a. dette glimrende slagordet «A guide to the Geek in need of style, and the Stylish in need of geek») Det er mange i min krets som faller i denne kategorien. Hadde termen omhandlet jenter, så hadde listen blitt enda lenger. At jeg skriver dette i dag, beviser kanskje ikke annet enn at jeg ikke henger med i tiden slik jeg liker å tro jeg gjør. Artikkelen «Er du teknoseksuell?» ble publisert i Dagbladet 12 mars 2004. Temaet er foruten her omtalt flust av steder rundt om på nettet. – google.comTeknoseksualitet inneholder konseptet metroseksuelitet, og metroseksualitet inneholder flere utriveligheter enn David Beckham.

«dandyish narcissist in love with not only himself, but also his urban lifestyle & gadgets; a straight man who is in touch with his feminine side but has fondness for electronics such as cell phones, pda’s, computers, software, and the web.�»
-http://info.technosexual.org/

Dette er definisjonen fra opphavsmannen av ordet, Ricky Montalvo. Teknoseksualitet innebærer altså et element av narsissisme. Dette måtte jeg også slå opp, snakk om å pakke vanskelige ord og begreper inni hverandre. Men vi har altså Freud å takke for bruken av ordet, og Narkissos historie kan du lese mer om her. Men vi er altså selvopptatte, overfladiske og egoistiske. Vell, dette er jeg kanskje sant tenker jeg, og jeg tror dessverre dette er generelt for hele samfunnet. Det er lenge siden jeg har hørt snakk om dugnader. Elementer i samfunnet som tradisjonelt samlet folk, religion, torghandel… det mangler.

Gud har aldri vært dødere i dag. Jeg mistenker mine generasjonsfrender å dele min agnostiske tilværelse. Vi handler ofte på nett, og møtes ikke av praktisk årsaker, men av sosiale. Generasjonen vår har ingen saker vi brenner for. Politikk er ut, vi har ingen krig, vi har penger nok og fritiden kan vi bruke til hva vi vil. Vi er antakelig latere en våre foreldre, selv om de kan smykke seg med den flotte tittelen «dessertgenerasjonen». Med det er vi også feitere, noe vi muligens arv fra våre lubbene foreldre. Ordet «bortskjemt» lever, men vi er det nok alle. Det skal mye til å få oss engasjert. Jeg begynner her å nærme meg en konklusjon som skulle tilsi at den urbane moderne man er en drittsekk. En usosial, egosentrisk man som bare interesserer seg for ting som gjør at han ser bra ut, har nye teknologiske leketøy og ellers har en pessimistisk filosofi. Vi er late, kravstore og usympatiske. Dette er dog helt galt.

Teknologien har ikke gjort oss mindre sosiale, heller tvert i mot. Ikke latere, men mer teknisk anlagt, og muligens kapable til å løse problemer på en mer moderne og teknologisk rettet måte. Men at vi har blitt mer eller mindre usympatiske enn våre foreldre har jeg ikke noen bevis for, jeg velger å tro vi stort sett er alrighte folk. Dette kommer jeg tilbake til i morgen. (jeg har en post om den sosiale mp3generasjonen i komminga..)

Alvorlig blodig moro

morsom vold Så fort barn skjønner konseptet med bøtte og spade begynner de å bygge sandslott. Sannheten er kanskje at vi aldri slutter å bygge sandslott når vi er på stranden. De små barna bygger et så stort sandslott de gidder, så pynter de det, og river det ned. Tramper på det. Kaster spaden på det og ler. Voksne tråkker også på sandslottet de har bygd på stranda. Ingen sandslott har en leve tid på mer en max 8 timer. Destruksjon er deilig. Destruksjon ligger i den menneskelige natur. På sammen måte som det gir en god følelse å bygge noe vi er stolte av, så gir det en god følelse knuse det.

I felt like destroying something beautyfull.

– Foretellerstemme aka Edward Norton i Fight club

Violence is a form of cinematic entertainment.

-Quentin Tarantino i BBC intervjuDet er påske, og tid for late dager på sørlandet. Jeg er ikke typen som drar på fjellet, jeg vil bli underholdt. Jeg vil se Tarantino og Rodriguez, jeg vil spille Resident Evil og American McGees Alice. For å koble av vil jeg spille TP, det store norsk kunnskapsspillet og bowle. Påske er kimmens høytid. Krim er voldelig. Andre Bjerké skriver f.eks. i De Dødes Tjern at en kriminalbok for 4kr aldri må inneholde mindre enn 4 mord. Det var i 1942. Det er lenge siden jeg har hørt noe om voldelige bøker. Temaet er dødt. Det begynner også å bli en stund siden filmer har vært i rettssalen etter voldshendelser. Oliver Stone og gjengen bak Childs Play fikk smake denne tilnærmelsen, men uten at film heller sitter igjen med svarteper.

Kjendisregissøren Oliver Stone kan ikke lastes for voldelige handlinger inspirert av filmen «Natural Born Killers», fastslår en amerikansk domstol.

– Radaksjonen i propaganda.netI dag er det kanskje Rockstar Games som pr øyeblikk sitter med svarteper på handa. Jeg har en følelse av at de har måtte forsvare seg i rettssalen for hvert eneste spill de har lansert. Jeg tenker på spill som GTA, Manhunt og Smuggler’s Run. Ja, kanskje spill men en noe tvilsom moral, men dog. Rockstar har på samme måte som Oliver Stone ikke drept noen som helst. Dekcuf blogger hyppig som spill, og det er hun som har inspirert denne posten. Dette skrev dekcuf 10 april:

[…] But I actively try to avoid the ‘violence in games’ discussion and I’m starting to feel like a bit of a wuss for doing so! Maybe I am ashamed? Maybe I’m afraid of being considered a freak?

Er det hit vi har kommet? Spillere og spillelskere blir tvunget opp i et hjørne, og ønsker ikke å ta opp temaet? Det er da for galt.Under dekcufs post dukket det opp et par interessante kommentarer.

I’ve found that many of the people who complain about the violence in video games are actually turned off by their competitive nature, not by their explicit gore…

– InvisibleMan Dette blir for min del for enkelt. Joa, ingen liker å tape, og tapere skyller på dommer’n. Men min oppfatning er at det ikke er spillere som vet hva de snakker om som klager. Selv ikke de som støtt taper. Mediepanikk kureres med kunnskaper, ikke rettssaker. Spillere som taper og klager, går heller ikke til rettssak. Det ligger i spillets natur å være et moment for uenighet, helt ned til definisjonen av spill. «A game is a system in which players engage in an artificial conflict, defined by rules «¦» (Salen & Zimmermann)Laserlasse kommer med et mer konstruktivt forslag:

Next time, ask them what kind of movies they usually enjoy. And ask them to explain why they enjoy movies with violence, but are seriously shocked when you enjoy games with violence.If you are persistent enough, and can dodge stupid answers like «But in games *you* perform the violence», you can usually get them stuck in circle arguments and poor logic.

Samenlikningen mot film er spennende. Og jeg misstenker dette argumentet for å holde lenge i mange diskusjoner. Som laserlasse også nevner, i spill er det «du» som utøver volden. Et element som jeg mener hever spillet over filmen i underholdningsverdi. Det er gøyere å være deltager enn tilskuer. Videovold eller fotball, det er gøyere å spille enn å se på.På sikt tror jeg noen andre kommer til å overta RockStars svarteperkort, og videospill vil slippe unna. Før eller siden vil andre enn oss gamere innse at mennesker har destruktive lyster, og at å spille Golden Eye eller Quake ikke har gjort duellering med automatvåpen til noen folkesport. Andre Bjerké har ikke skylden for suicidale badenymfer på fjellet, Oliver Stone har ikke ansvaret for morderiske bankranere og videospill skaper ikke en generasjon av kaldblodige framtidssoldater som skyer vennene sine på gata. Men vi har det fantastisk moro mens vi gjør det på X-box på lørdagskvelden.