Crazy Crazy Crazy!

Mens jeg satt å skreiv siste post om informasjon som flyter ut av vante rammer dukket det opp en sprø mail i innboksen min. Jeg har neppe skrevet to poster som passer sammen bedre en dette.

Crazyclones.com er en webside som publiserer bilder av klonede personer. Det vil si «mange av mange» som jeg gjentatte ganger har postet bilder av her. Da jeg fant denne siden (gjennom en postcast fra tipsfromthetopfloor.com) ble jeg iverig og sendte lenkene til et par bilder jeg har tatt til de sprøe kloners webside.

Original

Et av bildene levert til crazyclones

Jeg driver altså her med aktiv spredning av mitt mediainnhold. Mailen jeg fikk av webmasteren av crazyclones var en gladnyhet. Det var en beskjed om at jeg har vunnet konkurransen som han hadde gående på siden, om 50$ til beste bilde. Det har ikke blitt publisert på webben enda, der står det at vinneren blir publiser innen fredag. Så kommer det interessante. Han opplyste også at bildene mine (begge to) også var å se på en tysk videopodcast. Jeg sjekket selvsagt dette ut øyeblikklig. Jeg tror gutta som sitter bak meg på datasalen tror jeg er litt ustø, for jeg kunne ikke annet enn å le høt.

Det skal legges til at flere bilder fra crazyclones ble vist i denne videoen (som for all del ikke ser ut som noen spesielt seriøs sak), men jeg synes det nå likevel er gøy. Dette treffer poenget i forrige post midt i blinken. Her har mitt opphavsverk blitt publisert steder jeg ikke har det minste kontroll over det. Verst av alt er kanskje at kameraten min, som er avbildet på et av de to bildene, ikke på noen måte har sagt ja til verken å bli publisert på min side, eller noen andre steder.

Haugenshow

Haugenshow på Jylland i Januar

Sorry Mac, jeg spanderer en øl på deg i påsken..

Hvem eier feed’n din?

Jeg har tidligere både kritisert copy&paste-journalistikk (ulike aviser som låner av hverandre og publiserer den ordrett samme artikkelen) og kjedsomheten ved å lese de samme nyhetene flere ganger ved å abonnere på rss»„�n til flere av de store avisene. I dag skriver i1277 om spørsmålet som dukker opp når andre enn opphavspersonen bruker feed»„�n han/hun sprer via sin webside. Jeg skriver denne posten fordi i1277s post om temaet ble raskt snappet opp og publisert på sonitus, uten at i1277 hadde planlagt dette på noen måte. i1277 sitt akademiske image ble nå plutselig noe mindre synlig når artikkelen hans ble publisert et helt annet sted. Et fragment av i1277(.net) finnes plutselig tilgjenglig utenfor de trygge rammene av hans domene. «Information wants to be free«.

Dette er ikke ment som kritikk mot sonitus, eller andre som skaper websider som de ikke skriver innholdet i selv, men bare en tankerekke om temaet. Når jeg publiserer denne blogposten så vises den på min webside, men ikke bare der. Jeg spytter også ut litt mer rss, og igjen publiseres andre steder, som på bloggrevyen.com og infomedias planet. Dette er «ï¿½aktive»ï¿½ valg jeg gjør med min rss feed. Herligheten stopper ikke her. Alle som surfer innom min sier har muligheten til å abonnere på min feed. Jeg flagger også med de tydelige rssikonene som etter hvert har blitt så populære. (RSS syndikerings ikon).
Dette gjør at «alle» kan legge min feed inn i sin rss-leser, om det nå skulle være på webben, eller som et eget program. Og jeg har ikke engang begynt på søkemotorene. Google treffer siden min relativt ofte, til min store glede/irritasjon, alt etter hva det er søkt etter.. Technoratis blogsøketjeneste finner meg også, og det gjør et utall andre søkemotorer der ute. De fleste uten at jeg noen gang finner ut av det. Det er i det hele tatt mange måter disse ordene jeg skriver nå kan finne potensielle lesere der ute. Men hva nå. Kan Ola Nordmann publisere disse samme ordene jeg skriver på sin side?

Jeg er ikke i tvil om at det jeg skaper mens jeg skriver denne posten er et opphavsverk, men det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Ola Nordmann kan klippe/lime dette inn på sin side og henvis til meg, det synes jeg er gøy. Det betyr at jeg har skrevet noe av interesse for andre. Men Ola Nordmann kan også publisere hele feed»„�n min og la de 3 siste postene mine stå på han side. Dette har jeg heller ikke noe i mot i utgangspunktet, men Ola Nordmann kan ha en side for nynazister eller pedofile, og da blir min lykkerus over å ha blitt publisert utenfor stavelin.com noe mindre en rus, og det hele likner mer på en badtripp. Problemet (eller fordelen) er at dette er en så enkel sak at Ola ikke trenger å anstrenge seg stort for å gjøre det. Det er hyggelig å bli lenket,men det forutsetter kanskje at det er et hyggelig sted du blir lenket fra..

Jeg har ingen konklusjon til dette temaet, for min del kommer jeg til å fortsette å spytte ut rssmat til alle som nå skulle være sultne på litt xml. Så lenge verden fortsatt ikke blir for vridd eller fragmentert, så er min holdning denne: «ï¿½skal du være med på leken, så må du tåle steken»ï¿½. Det kan selvsagt straffe seg en dag. Problemet er at reglene er noe uklare, og etikk og moral er fint for de som bryr seg, men virker det som det er færre og færre som gjør. Hvis «ï¿½Information wants to be free«ï¿½, så er det anarki, ingen eier noe. Dette er fryktlig greit når jeg trenger et leksikon eller ordbok på nett, men jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde vært like positiv om jeg levde av å lage ordbøker eller leksikon. Jeg har blitt missforstått før, og jeg gjentar meg av den grunn. Jeg bruker bloggen min som et sted der jeg legger igjen tanker som muligens ikke er helt ferdigtenkt. Dette er i aller høyeste grad et slikt tilfelle.

V for Vendetta

v Jeg har ikke kommentert film før, og har ingen planer om å begynne med det heller, men denne må jeg bare si noe om.V for Vendetta er en fryd for øye, og ikke minst øret. Jeg så filmen i en sal uten THX, men jeg var konstant imponert over lydbildet. Det er utrolig deilig å høre BigBen eksplodere i takt med 1812 overtyren av Tchaikovsky. At det også var over snittet flott å se på, med himmelen opplyst av fyrverkeri, ble bare en bonus.Brødrene Wachowski (Matrix) har har screenplayet, og det merker du. Filmen er proppet med kulturelle referanser (litteratur, historie, kunst, osv), så om dette er noe som gledet deg fra Matrix serien, så finner du påfyll på en kino nær deg. Symbolbruken er også til tider voldsom, noe som jeg liker godt. Dominoeffekten er bare en av mange symbolske elementer som filmen er proppet med, og jeg kan godt like måten det blir gjort på.vMassemedia har en spennende funksjon i det futuristiske London. Jeg tipper at George Orwell er inspirasjonen her, og det fungerer glimrende å ha «systemet», staten, som fiende. En del steder synes jeg kjeden med (logiske) handlinger blir noe tynn, særlig på etterforskernes side. Dette glattes greit over med kjapp klipping og korte scener. I det hele tatt, V for Vendetta er det beste jeg har sett siden Sin City.Får ikke embede traileren til V for Vendetta som flash fra video.google (vet ikke hvorfor dette går an på noen og ikke andre), men her kan du i alle fall se traileren.

Unge folk med omfattende mediejobber.

Jeg får mange mailer hver dag, mange som neppe ville kommet til meg hvis Posten fortsatt var hovedformidler av.. post. I dag fikk jeg en som tydeligvis er et fragment av en samtale, men en spennende samtale.Jorunn Gunnes fra Kulturnytt (NRK2) stiller følgende spørsmål til masterstudenter(alfakrøll)infomedia.uib.no (og jeg aner ikke hvorfor jeg er på denne maillisten, jeg er nå på andre året på bachelor i nye media):

Utfra eksempler der det viser seg at svært unge folk har ganske omfattende mediejobber (Eks: 16-åring startet egen tv-kanal i Moss (TV5) og i Tønsberg Blad har en 16-åring fått redaktøransvar for en av avisens deler) lurer jeg på om man kan se noen tendens p¨å at unge i dag kan bruke media på en ny/annen måte enn oss som r litt eldre.Er det noen hos dere som har gjort seg noen tanker om det?

Jeg har verken hørt om den 16år gamle tv-kanal gründeren eller om 16-åringen med redaktøransvar. Men dette overrasker meg noe. Ikke at personene det er snakk om her er teknisk kapable til å gjøre det de driver med, men at omgivelsene tydeligvis ser på det som en trend. Unge mennesker lærer kjapt, og særlig datateknologi som de «litt eldre» ikke tørr leke nok med. Hva vet gjennomsnitts 16-åringen om redaktørarbeid? Etikk, metode, vinkling og andre elementer som avgjør hvordan enkeltpersoner (i verste fall) framstår i media, tror jeg krever mer en livserfaring gjennom 16 år. Det er mange i Norge som kan si at vi skreiv under russeavisa med «uansvarlig redaktør», og oppdaget i prosessen at det var mye å holde styr på. Russeavsier har heller ikke rykte på seg for å være prestisjetunge saker. Om det her er snakk om å være teknisk redaktør i en webavis, som ikke har ansvar for selve innholdet annet en at det faktisk blir publisert, så høres det greit nok ut. 16åringen som laget sin egen TV-kanal skal (i likhet med redaktøren på 16) ha all ære. Ã… lage TV krever mye tid, og alt fra organisatoriske ting til kunnskap om teknisk gjennomføring av intervju/klipping/lyd/filming osv. Dette kan jeg selv skrive under på etter et år i Student-TV. Jeg tør gjette på at redaktøren på 16 også har jobbet hardt for stillingen sin. Det håper jeg da i alle fall. Om det en tendens i samfunnet at unge mennesker får omfattende mediejobber.Dette finnes det sikkert statistikk på, enten utenifra, eller innad i NRK/TV2/TVN/VG/Dagbladet/osv. Det jeg heller føler meg ganske sikker på er at mange unge sitter på betydelig kompetanse på teknisk bruk av datateknologi. Ta en titt innom ulike forum på nett og se selv. Det er viktig å understreke et poeng. Det er stor forskjell på å kunne lage websider og å være god webdesigner. Det som skiller er teoretisk kunnskap og praktisk erfaring. Dette gjelder alle jobber. Det er ikke noe i veien for å ansette en flink 12åring som kringkastingssjef, men dette er vell helt uaktuelt, av innlysende årsaker. Dette er det eneste poenget jeg har. Selv om det finnes mange unge som er flinke med datateknologi, så betyr ikke det at alle medium som bruker digital teknologi kan byttes ut med ungdommer. Unge digital-flinkisser har muligens en lysende fremtid i media (noe jeg selv krysser fingrene for), men jeg har ingen tro på at tenåringer kommer til å bemanne mediaselskapene på produksjonssiden. Men de kommer utvilsomt til å fortsette å presse på ny teknologi som brukere.

Teater som smaker nye media – Walk, Cat, Walk!

I går mens jeg satt på kontoret spratt det opp en melding på skjermen. 1 ny mail mottatt. Det var reklame, igjen. Det kommer mye rart på mail til studentkontoen min, og mye kan kategoriseres som spam/reklame.Walk Cat, Walk!Denne mailen som vekket meg opp fra dagdrømmen var fra Tor Christian Bleikli. Han er tydligvis skuespiller, og han lovte i mailen sin en gratis billett til de fem første som ringte/sendte sms. Jeg liker godt å gå på teater, og tenkte at jeg hadde lite å tape på å sende en melding. Etter noen timer ringte han og gratulerte, jeg fikk gratisbillett til «Walk, Cat, Walk!» som er det første av 3 stykker i teater-føljetongen «To be continued» som går på DNS for tiden.I og med at jeg fikk billett på formiddagen, mens stykket gikk kl 19.00, så fikk jeg ikke ræva i gir for å invitere noe med. Etter middag kom jeg på hele greiene, og tenkte at det er bedre å gå aleine på teater, enn å sitte å se på TV. Jeg har virkelig ikke noe rykte å tape i kulturlandskapet.Selve stykket likner ikke noe jeg har sett før. Jeg vil tro selv de som går på teateret hver eneste uke ikke har sett teater slik som dette. Spesielt er bare fornavnet. Det er ingen historie i stykket, som er et slags kritisk innspill mot det fragmenterte og egoistiske medie- og samfunnsbildet i Norge i dag. Ulike stiler, og karakterer spiller om hverandre, det er gråt, latter og repetisjon. Med jevne mellomrom prøver jeg å tenke ut hva «nye media» er. Forrige gang jeg fikk en klar tanke om dette var på gjesteforelesning med Scott Rettberg om elektronisk litteratur. Rettberg påpekte at uklare grenser mellom disipliner er et av nye medias kjennetegn. Er et dikt litteratur hvis det er animert i flash, og har et lydspor? Om ikke annet, så er det i alle fall nye media.I samme gata faller «Walk Cat, Walk!». Stykket er nonelinjert, hvis dette utrykket kan brukes om ting som ikke har noen tydelig historie i det hele tatt. Det er tydelig fragmentert, og spiller på ulike sjangere. Film, TV, mote, og det ubestemmelige blandes sammen til et teaterstykke. Om dette hadde vært en film på nett, så hadde det enkelt blitt kalt «nye media», rett og slett i mangel av noen bedre definisjon. En skulle tro at et stykke som dette er drepende kjedelig. Det trodde i alle fall jeg da første scene var i gang. Jeg tok feil. Stykket var heller fascinerende på en noe krevende måte. Det var vanskelig å unngå å leite etter den manglende røde tråden, etter sjangere og typer.

Selv om stykket får David Lynchs Mulholland Dr. til å virke som en selvforklarende såpe, så ligger samme gode følelse av å leite etter «sannheten» eller «den virkelige historien».

Da stykket plutselig var over ble jeg nesten litt skuffet. Jeg vil ha mer. Og det er det slett ikke umulig at jeg får, det er nemlig to stykker til i serien, som blir spilt de to kommende helgene. Hva sitter jeg igjen med etter å ha sett «Walk Cat, Walk!»? Jo en god del ting å tenke på. Tolkninger kan sannsynligvis gå i ulike retninger, og uten flygebladet som ble delt ut sammen med billetten er det mulig tolkningen hadde blitt en helt annen. Men for å prøve å koke ting ned slik jeg ser det; stykket handler om samfunnet i dag, mediebildet og hvordan media påvirker samfunnet. Det hurtige, fragmenterte, hetrogene og jeg-jeg-jeg-kjendiseriet i mediebildet avspeiles i samfunnet som stadig taper de verdier som tilhøres fellesskapet. Det er ikke noe som heter dugnad på film. Helten redder prinsessa aleine, til nød med et sidekick, hvis han/hun er pen nok. Drømmen om å bli en «somebody» kan lett ende med å bli en «nobody», og det gjør at folk spisser albuene. På film, på tv og på Rimi. Så jeg sitter altså igjen med følelsen av at media dreper det gode i samfunnet. Makan til moralpreken. Merkelig nok så liker jeg det. Det er ofte ubehagelig, men særdeles tankevekkende å få alternative vinkler på ting.