Trykte ord på døde trær

Storytelling isn’t printed words on bound dead trees.

Forteller NRKbeta i sin skildring fra Picnic09

I mellomtiden leser jeg Den digital fortæller – multimedie som opplevelse av Bjarke Myrthu (2004). Digitalt vedheng til boken sees her.

Denne posten er mitt notat fra dagens lesing, og bør ikke sees på som hverken noe mer eller mindre. Posten inneholder dog en del gode poeng om historiefortelling i det digitale domenet.

Boken

Lettlest. På tross av dansk språk og henvisninger til forskning og vitenskap, så er dette en bok for fortellere av alle salg. Ikke utelukkende for akademikere eller journalister. Interaktivitet, konvergens, digitalisering, multimedia håndteres på en jordnær og enkel måte. Dette er sjeldent lekkert gjort.

Rett på

I webbens kommersielle barndom ble den flasket opp av programmerere og etter hvert designere, etter at forskerne mistet «eneretten» på mediet. Programmerere og designere er utvilsomt viktige for kommunikasjon i det «den digitale verden», men de er ikke innholds-folk. Fortsatt er webben i stor grad et umalt lerret for innholdsfolkenes fortellinger.

Dette er jo ikke helt sant, det er mye bra historiefortelling i det digitale domenet, men et godt poeng. Webben er dominert av tech heads og freshe designere. Ikke forfattere, journalister, dikt-skribenter og filmskapere. Men de kommer.

Dogmene står for fall

Båndbredde, brukervennlighet, dårlig leilighet på skjerm, for lange tekster filmer og tunge grafiske elementer. Alle har blitt brukt som argumenter for en standardisert, lett og kjedelig arena for historiefortelling. Alle er likeledes raske slutninger og enkle analyser som begrenser potensialet i digitale historier. Oversatt til analoge medier holder ingen av argumentene mål (spillefilmer må max være 30min, så folk ikke sovner, romaner må max være på 100 sider slik at bøkene ikke blir for tunge å slepe til og fra biblioteket).

Historisk set har udviklingen af Internettet ikke haft fokus på den gode historie.

På 70-tallet ble e-post oppfunnet, BBC eksperimenterte med et digitalt tv-format kalt «New Media Format» og Associated Press (AP) sendte de første nyhetene på en datamaskin. På samme tid begynte de første (Amerikanske) avisene å eksperimentere med datamaskiner i redaksjonslokalene, og opererte med fulltekst databaser over tekstene sine. I Danmark (og med det sikkert Norge også) ble ikke digital teknologi tatt i bruk i redaksjonen før utpå 90-tallet.

Først på slutten av 90-tallet ble det soleklart hvilke fordeler digitale medier kan ha for redaksjonene. Prinsess Dianas dødsfall og Monica Lewinsky-skandalen trekkes fram som eksempler på hvordan informasjon spredde seg rekordraskt over store avstander. På samme tid som ting gikk fort gikk det også i større grad udokumenterte rykter gjennom nettet, så vell som redaksjonenes filter og nettsider.

Browseren skal naturligvis ha sin del av æren for dette.

Da Arnold «the gouvenator» Schwarzenegger ble valgt inn som guvernør i California brukte The New York Times litt «langhåret programmering» til å hente valgresultater automatisk fra offentlige datakilder. Sammen med enkle virkemidler ble programmering brukt som historiefortellingen om actionheltens erobring i politikken.

solheims_stikkord_250

Eirik Solheims ord: Åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig, lyttende.

Myrthu legger fram en rekke stikkord som karakteriserer den nye digitale forteller: personlig, aktiv, interaktivitet, uendelig, tidløs, online, innsiktsfull, organiserbar. Disse har alle en utvidet forklaring, men legg merke til at ved å se bort fra de tekniske aspektene, så likner de noe på Eirik Solheims stikkord om kommunikasjon i sosiale medier. Solheims er muligens enda mer fokusert mot toveiskommunikasjon, mens Myrthu snakker om en journalist som forteller sin historie. Det skulle vært gøy å høre om Myrthu i 2009 har endret stikkordene sine. Husk at boken kom i 2004. Uansett: begge rekker med stikkord bryter noe med vår normale oppfattelse av en journalist. Eller?

Interaktivitet og tradisjonell historiefortelling med et plott kan være motstridene, men gjør det noe? Er det en historie hvis den mister sin karakteristiske form? Og spiller det egentlig noen rolle om vi aldri kom til journalistens store poeng? Kanskje interaktiviteten lar oss gjøre oss opp en egen mening?

Non-lineære fortellinger har ofte noen «faste punkter» som kan lede spenningskurven. Tenk cut scenes fra dataspill.
Marie-Laure Ryans modeller for interaktiv historiefortelling vises fram (s34). Segmenter, noder, blir basisen for fortellingen.

Digitale produksjoner kan lett bli omfattende, og kreve ulike former for kompetanse. Å jobbe i team er ofte hensiktsmessig, samtidig som det stadig stilles strengere krav til hver enkelt. Groupware kan med fordel benyttes for å organisere prosjektene.

Myrthu deler digital journalistikk opp i to kategorier. Narrativer og temaer. Disse defineres etter hvordan historiene er bygget opp formidles. Webside vs en enkelt nyhetshistorie med en start og en slutt.

RSS er nyhetens buffé. Og vi liker buffé.

PS: jeg er kommet til side 60, det kommer muligens mer.

Sofa-prat på nett

Er nyhetene grunnlaget for småpraten der du bor også? Det er den her jeg bor. Vi studenter bor ofte i kollektiv, og i kollektivet der jeg bor er nyheter på TV, i radio og i avisen blant de viktigste kildene til den daglige småpraten og debatten rundt bordet. I dag fikk jeg delta i tele-sofaprat hos fr.martinsen. En litt annerledes sofakrok.

Tele-sofaprat i korte trekk.

Slik jeg oppfattet sesjonen fungerer det som følger: fr.martinsen bruker coveritLive som hun setter opp på bloggen sin froemartinsen.blogspot.com. I løpet av NRKs dagsnytt 18 sending på radio og tv møtes martinsen & venner og diskuterer/småprater seg igjennom temaene som går på radio/tv. Tekstlig chatting rundt live-sending. Assosiasjoner og avsporinger skjer, just som i sofaen hjemme. P2-losen kaller hun det.

Jeg kjenner ingen av de hyggelige menneskene som deltok i martinsens selskaps losing gjennom dagens nyheter. Det var litt vrient å gjør det første trykket på ”enter”, for å introduserer meg, men introduserte meg som lurker, og ble vennelig mottatt.

ilustrasjon

CC foto av Rsms / Rasmus Andersson. Selve sesjonen føles langt mer sosialt en slik det kan se ut hvis øyeblikket fotograferes. (illustrasjon)

Over og ut.

Avslutningsvis takket menneskene pent for følget og forsvant fra chat-vinduet. Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg har truffet nye mennesker. Mennesker jeg verken har sett før, hørt stemmen til eller tatt på. Likevel vet jeg noe om hva de mener om kosherslakting, babykino og alternative energikilder for framtiden biler.
Takk til martinsen & venner for følget. Jeg tror dere har funnet den mest hverdagslige formen for nettdebatt til dags dato. Og jeg har sans for det!

Fremtidens medier

Framtidens medier ligger på nett, i flere betydninger. Først og fremst ligger Eirik Solheims foredrag på nett. Både hos nrkbeta og på vindkast.uib.no.

Nrkbeta ber om tilbakemelding om hvordan embed-koden deres fungerer, så her tester jeg den.

Fremtidens Medier UiB 2009 Del 1 . Det er 4 deler. Alle kan nåes både hos nrkbeta & uib.

For de som vil vite mer om hvordan videoen ble filmen og redigert kan lese om det her. Kurt George «tengil» Gjerde forklarer.

nrkbata ber om hjelp til å teste embed-kode, men også uib tilbyr dette. Slenger derfor med del 2 fra uib litt lenger nede.

UiB bruker object-html-elementet, som er mer vanlig. Den likner mer på det youtube tilbyr. Nrkbeta har skrevet en egen sak, som bare er en lenke til et javascript, med parametrene høyde og bredde på filmen. javascriptet skriver så avspiller-koden til websiden din. Når siden lastes. Du kan lese detaljene her. I stedet for et object-element så får vi et embed-element. Object-koden som uib tilbyr gjetter jeg på at er noe flash spytter ut automatisk, da den er over flere linjekoder og ser stygg og fæl ut.

Denne problematikken kan du lese mer om på alistapart.com
.
Når jeg trykker lagre her, så får vi se om det betyr noe i virkeligheten. Det er uansett sjeldent at jeg gjør annet med slik kode annet enn copy/paste. Men joa, noen ganger kan det være like greit å slanke ut unødvendige elementer, jeg ser for meg at enkelte av parametrene som ligger med uib (flash) sin kode, kan fjernes.

Vell. Det funket ikke. UiB sin object-kode strippes ut av wordpress. Jeg må altså finne ut hvordan jeg omgår dette…

Etter å ha forsøkt ulike kombinasjoner, så fant jeg ut av at ved å fjerne litt «white space» (mellomrom mellom noen parametre i obcjet-taggen), så fungere likevel UiBs avspiller. Men ikke ved direkte copy/paste. Så: pass på at det er ikke er mer enn et mellomrom mellom hver av prametrene/attributtene. Når dette var på plass ble object-koden ikke strippet bort.

Det vi ser over er del 2 av Eirik Solheims forelesning om fremtidens medier, fra uibs server vindkast.uib.no

Erfaringene

  • nrkabetas kode fungerte «ut av boksen», men den tar litt mere plass. Det grå området under videoen, med kontroll-knapper, ser ikke veldig bra ut. Den legger også automatisk inn to lenker under videoen, som gjør at bildeteksten min ser malplassert ut. Lenkene går dog til relevante og nyttige steder (til websiden der videoen kommer fra, og direktelink til videofilen.).
  • UiBs kode funket ikke «ut av boksen», men avspilleren ser litt bedre ut (litt viemo?).

Creative Commons Crazy Crowd

CC er en flopp, gå tilbake til handlelisten din. Det er ingenting å se her.

— Creative Commons er etter min vurdering en flopp, i den forstand at den i veldig liten grad er etterspurt av våre medlemmer. Det er ikke der deres hovedfokus er nå. Fokus ligger på å få betalt for bruk, blant annet for fildeling, ikke ytterligere å legge til rette for muligheter for gratis bruk

Det du leser her er ordene til Irina Eidsvold Tøien, juridisk sjef i TONO, i følge Martin Bekkelund.

At en dinosaur i TONO anser CC som en flopp er ingen overraskelse. Men jeg synes spørsmålet som følger er rettmessig: hvorfor er CC IKKE en flopp?

Som blogger og hobbyfotograf kan jeg lisensiere greiene min i CC på bloggen og på flickr. Flickr er et av få nettsteder som har CC-lisenser bygget inn i systemet. Og hvorfor? Caterina Fake (misstenkelig etternavn), som var med å stifte flickr sitter i CC-styret.

Dette resulterer i at jeg med ujevne mellomrom blir kontaktet av folk som vil bruke bildene mine, ut over lisensen. De fleste som låner bilder slik spør sannsynligvis aldri.
Jeg liker CC, for det lar meg selv bestemme hva andre kan (lovlig) gjøre med mine greier, men det har ingen imperativ makt og styrke slik som (c). Ikke mentalt i mitt hode i alle fall. Jeg er klar over at det har vært rettsaker der CC-lisensiert materiale har vært missbrukt, og CC-lisensen sådan har bevist sin styrke.

CC forblir svakt før de får «kritisk masse». Har de det? Hvorfor har ikke flere store nettverk for deling av materiale under CC som valg?

Dette er mer en ideologisk kampanje for å spre kunnskap om mulighetene til alternativer til (c), og i alt for liten grad en faktisk tilretteleggelse for å CC-lisensiere.

CC er utarbeidet av jurister, som gjør ting litt vanskeligere enn strengt talt nødvendig. Det er, i motsetning til mange andre frie lisensieringsordninger, initiert av byråkrater, ikke «den skapende part», altså de som lager opphavsverk. Dette missliker jeg sterkt. Det er et plaster på såret at de har klart å bygge opp organisasjonen sin på en bedre måte enn hva nerdene eller musikerne eller fotografene eller filmskaperne osv muligens ville ha gjort. Det er lettere å akseptere GNU-manifestet, enn historien til CC. Og CC-historien er er vakker, men ikke like bedårende eventyr som GNU. Jeg får litt vondt i hodet av jurister.

Finne materiale og lisensiere materiale, det er det det handler om.

Finne materiale og lisensiere materiale, det er det det handler om..

Når jeg skal finne CC-lisensiert materiale (jeg bruker det når jeg lager presentasjoner), så er ikke det veldig enkelt. Da er det enten rett på flickr, eller via search.creativecommons.org.
Her sliter CC med samme problem som «public domain» materiale. Når opphavsretten går ut på dato, hvordan finner vi da igjen materiale? librivox.org er et forbilledlig eksempel, men hvorfor har f.eks. ikke bibliotekene (bibliotekarer kan være kule folk) et tilsvarende prosjekt på landsbasis her i Norge?

Det finnes mye kule greier det ute, men det er slett ikke enkelt å finne.
Du kan få mange flere gratis bøker og lydbøker enn du tror, Librivox har jeg snakket om før.

Vi mangler et fungerende system distribusjons-organisering for denne typen materiale.
Det er ikke lett nok å finne materiale. Det krever kunnskap å lisensiere eget materiale. Det krever oppmerksomhet og overtalelse for å få med de store aktørene.
CC er kanskje ingen flopp, men så langt heller ingen braksuksess.

Det står på deg, DU må CC-lisensiere materialet ditt. Uten gode forbilder skjer det ingenting.
Hvis CC ikke oppnår et eller annet mål for «kritisk masse», så har det liten hensikt, og dinosaurene i TONO får rett. Nå kan du gå å redigere om noen lisenser på noen av tingene dine. Du finner ut hvordan her.

For å svare på spørsmålet:

– trenger jeg din hjelp.

Hvorfor er CC ikke en flopp?

Det er vanskelig å komme unna en slik post uten å lisensiere den under CC, so here goes:

Creative Commons License
Creative Commons Crazy Crowd av Eirik Stavelin er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse 3.0 Norge Lisens.
Basert på et verk på adresse stavelin.com.

You summoned the fail-whale!

Etter dagens kvitting om Moltemyr skoles holdninger til Darwinisme og naturvitenskap under taggen #moltemyr (se her og her) synes jeg godt vi kan humre over filmen “SuperNews! Twouble with Twitters”. Den fant jeg i kommentarene til Frøken Makeløs. Vi ser jo at noen journalister har plukket opp og har nytte av twitter, noe som får meg til å tenke hyggelige tanker om journalister.
Slikt blir det også (abc-)nyheter av!
Og debatten under artikkelen ser også ut til å putre fint av gåre..

“It seems like twittering is just randomly bragging about your unexceptionally lives.”

Så twitter er altså ikke bare tilfeldig skryting om våre helt normale liv.

Å ja, jeg glemte det nesten, jeg er eirikstwitter.com :)