Det er slående hvor problematisk begrep som «originalt» og «nytt» egentlig er. Vi vet jo at all kunnskap og kultur bygger på tidligere kunnskap og kultur. Likevell lar jeg meg fascinere over ting som «the Amen break«. Denne er gammel, men jeg snublet nylig over den igjen – og synes den fortjener en andre gjennomseing:
Stikkord: digital kultur
Konamikoden i javascript
Den godeste tanketom kvitret i dag at konamikoden også fungerer på facebook. Jeg kan ikke si jeg ble veldig imponert over easteregget som ble avduket, men likevel: nerdete moro.
Facebook er jo ikke aleine om å bruke konamikoden på nett, så jeg antok at det er lett å finne ferdig javascriptkode for å få til dette på egen side, og det var det:
if ( window.addEventListener ) {
var kkeys = [], konami = "38,38,40,40,37,39,37,39,66,65";
window.addEventListener("keydown", function(e){
kkeys.push( e.keyCode );
if ( kkeys.toString().indexOf( konami ) >= 0 )
window.location = "http://ejohn.org/apps/hero/";
}, true);
}
Denne snutten er btw fra jquerys webside. Har kun testet i Firefox.
Da jeg ikke vet helt enda hva jeg selv ville skule bak konamikoden på stavelin.com har jeg kun lagt den inn på startsiden stavelin.com slik som vist i eksemplet over.
Hva ville du ha brukt konamikoden til på din side?
Trykte ord på døde trær
Storytelling isn’t printed words on bound dead trees.
Forteller NRKbeta i sin skildring fra Picnic09
I mellomtiden leser jeg Den digital fortæller – multimedie som opplevelse av Bjarke Myrthu (2004). Digitalt vedheng til boken sees her.
Denne posten er mitt notat fra dagens lesing, og bør ikke sees på som hverken noe mer eller mindre. Posten inneholder dog en del gode poeng om historiefortelling i det digitale domenet.
Boken
Lettlest. På tross av dansk språk og henvisninger til forskning og vitenskap, så er dette en bok for fortellere av alle salg. Ikke utelukkende for akademikere eller journalister. Interaktivitet, konvergens, digitalisering, multimedia håndteres på en jordnær og enkel måte. Dette er sjeldent lekkert gjort.
Rett på
I webbens kommersielle barndom ble den flasket opp av programmerere og etter hvert designere, etter at forskerne mistet «eneretten» på mediet. Programmerere og designere er utvilsomt viktige for kommunikasjon i det «den digitale verden», men de er ikke innholds-folk. Fortsatt er webben i stor grad et umalt lerret for innholdsfolkenes fortellinger.
Dette er jo ikke helt sant, det er mye bra historiefortelling i det digitale domenet, men et godt poeng. Webben er dominert av tech heads og freshe designere. Ikke forfattere, journalister, dikt-skribenter og filmskapere. Men de kommer.
Dogmene står for fall
Båndbredde, brukervennlighet, dårlig leilighet på skjerm, for lange tekster filmer og tunge grafiske elementer. Alle har blitt brukt som argumenter for en standardisert, lett og kjedelig arena for historiefortelling. Alle er likeledes raske slutninger og enkle analyser som begrenser potensialet i digitale historier. Oversatt til analoge medier holder ingen av argumentene mål (spillefilmer må max være 30min, så folk ikke sovner, romaner må max være på 100 sider slik at bøkene ikke blir for tunge å slepe til og fra biblioteket).
Historisk set har udviklingen af Internettet ikke haft fokus på den gode historie.
På 70-tallet ble e-post oppfunnet, BBC eksperimenterte med et digitalt tv-format kalt «New Media Format» og Associated Press (AP) sendte de første nyhetene på en datamaskin. På samme tid begynte de første (Amerikanske) avisene å eksperimentere med datamaskiner i redaksjonslokalene, og opererte med fulltekst databaser over tekstene sine. I Danmark (og med det sikkert Norge også) ble ikke digital teknologi tatt i bruk i redaksjonen før utpå 90-tallet.
Først på slutten av 90-tallet ble det soleklart hvilke fordeler digitale medier kan ha for redaksjonene. Prinsess Dianas dødsfall og Monica Lewinsky-skandalen trekkes fram som eksempler på hvordan informasjon spredde seg rekordraskt over store avstander. På samme tid som ting gikk fort gikk det også i større grad udokumenterte rykter gjennom nettet, så vell som redaksjonenes filter og nettsider.
Browseren skal naturligvis ha sin del av æren for dette.
Da Arnold «the gouvenator» Schwarzenegger ble valgt inn som guvernør i California brukte The New York Times litt «langhåret programmering» til å hente valgresultater automatisk fra offentlige datakilder. Sammen med enkle virkemidler ble programmering brukt som historiefortellingen om actionheltens erobring i politikken.
Eirik Solheims ord: Åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig, lyttende.
Myrthu legger fram en rekke stikkord som karakteriserer den nye digitale forteller: personlig, aktiv, interaktivitet, uendelig, tidløs, online, innsiktsfull, organiserbar. Disse har alle en utvidet forklaring, men legg merke til at ved å se bort fra de tekniske aspektene, så likner de noe på Eirik Solheims stikkord om kommunikasjon i sosiale medier. Solheims er muligens enda mer fokusert mot toveiskommunikasjon, mens Myrthu snakker om en journalist som forteller sin historie. Det skulle vært gøy å høre om Myrthu i 2009 har endret stikkordene sine. Husk at boken kom i 2004. Uansett: begge rekker med stikkord bryter noe med vår normale oppfattelse av en journalist. Eller?
Interaktivitet og tradisjonell historiefortelling med et plott kan være motstridene, men gjør det noe? Er det en historie hvis den mister sin karakteristiske form? Og spiller det egentlig noen rolle om vi aldri kom til journalistens store poeng? Kanskje interaktiviteten lar oss gjøre oss opp en egen mening?
Non-lineære fortellinger har ofte noen «faste punkter» som kan lede spenningskurven. Tenk cut scenes fra dataspill.
Marie-Laure Ryans modeller for interaktiv historiefortelling vises fram (s34). Segmenter, noder, blir basisen for fortellingen.
Digitale produksjoner kan lett bli omfattende, og kreve ulike former for kompetanse. Å jobbe i team er ofte hensiktsmessig, samtidig som det stadig stilles strengere krav til hver enkelt. Groupware kan med fordel benyttes for å organisere prosjektene.
Myrthu deler digital journalistikk opp i to kategorier. Narrativer og temaer. Disse defineres etter hvordan historiene er bygget opp formidles. Webside vs en enkelt nyhetshistorie med en start og en slutt.
RSS er nyhetens buffé. Og vi liker buffé.
PS: jeg er kommet til side 60, det kommer muligens mer.
Hvordan kjøpe röyksopp
Röyksopps nye plate junior sleppes til mandag, men hvor og hvordan kjøpes plater i 2009? Jeg har noen spørsmål. Jeg viser deg også hvordan du kan få plata til halv pris på lanseringsdagen.
Videoen til ‘Happy Up Here’ er så kul at jeg håper det er video til alle låtene på plata!
På nettsidene til Röyksopp frå vi et utall muligheter til å kjøpe plata, etter hvor i verden man befinner seg. Både pris og slipp-dato er litt ulik. På amazon.co.uk slippes f.eks. plata som mp3-download søndag, mens vi her på berget får den dagen etter.
Priser
149 NOK på platekompaniet i Norge, fysisk disk. Bengans i Sverige har samme pris i SEK. cdon.com har også samme pris.
$13.99 på amazon som CD. = ca 91 NOK (+postgang)
¢9.99 på franske iTunes som mp3 = ca 88 NOK
£7.99 på play.com som CD= ca 74 NOK (play.com har gratis frakt)
I den franske iTunes-butikken koster plata ¢9.99 i digital form.
Jeg trenger ikke å ta dette lenger. Det er ikke mye å usette på lanseringen av denne plata, men det er tydelig at det er dyrere å leve i Skandinavia enn i resten av verden.
Den samme CD’n koster 75 kroner mindre, på lanseringsdagen, på play.com enn på platekompaniet.no.
Jeg tror jeg vil ha denne plata som CD, i håp om at videoene er lagt med i HD. For de 61 kronene som skiller CD og mp3, må det være noe? – Hvis dette er miljøfiendtlig transport og plast, så synes jeg ikke det er spesielt godt investerte penger.
Jeg kommer til å kjøpe denne plata uansett, men som student og som rasjonelt menneske lurer jeg på hvorfor jeg skal betale dobbel pris til platekompaniet. Hvorfor kan jeg ikke kjøpe den av Röyksopp? Jeg vil at de skal få pengene.
Hvor mye mer får dere av platekompaniet kontra play.com Röyksopp?
Jeg håper dere får minst dobbelt så mye, hvis ikke, så misstenker jeg at vi blir holdt for narr.
VG gav plata terningkast 5, mens de andre avisene enten har gjemt anmeldelsene, eller glemt det. Du kan høre mesteparten av plata her, og avgjøre selv.
Men; jeg gleder meg til ny Röyksopp-skive neste uke. Det blir konge!
Fritt fram på nett?
Brukerdeltagelse, fra problem til ressurs. – Eller hvordan gjøre leseren til din beste venn.
Det er mitt inntrykk at var debattens kjerne.
På onsdag var nettdebatt oppe til diskusjon ved informedia og et knippe særdeles kompetente mennesker var samlet inn i regi av Infomedia & Fritt Ord ved Elisabeth Eide og Helle Sjøvaag.
I panelet:
Panelet var imponerende sterkt. Mye bra folk.
- Elin Floberghagen, leder av Norsk Journalistlag
- VamPus , alias Heidi Nordby Lunde , blogger og Høyrepolitiker
- Barbara Gentikow , Professor ved Infomedia, Universitetet i Bergen
- Hilde Sanvik , Debattredaktør, Bergens Tidende
- Jan Ove Årsæther, Nyhetsredaktør, TV 2
Debatten var konstruktiv, og for meg virket det som alle var ganske enige i det meste. Det er likevel er viktig å ta debatten, da verden ikke er slik vi muligens er enige om at den bør være.
Her er notatene mine fra debatten, om noen bryr seg:
Jeg har mange tanker om hvordan dette best mulig kan implementeres, og har tidligere skrytt av hvordan db.no har gjort det. Jeg gleder meg til å komme tilbake med mer om dette temaet!