Nerding – Side 14 – Stavelin.com

Strikking fører til vold

Nå skal jeg ut på tynn is; jeg skal skrive litt om vold og videospill. På en debatt med studentersamfunnet (Spillet fanger) var det noen som spurte det klassiske spørsmålet: «Gjør videospill barn og unge voldelige?» «Vold avler vold, så det de må da det?» Torill Elvira Mortensen, Professor i medievitenskap fra Høgskolen i Volda forsker ikke på vold, men parerte spørsmålet greit, uten å egentlig svare.I Dagbladets spillblogg på fredag dukket denne saken opp: «Blir folk voldeligere av spill? Tja…« Dette er egentlig en kuriosasak som ikke tar opp temaet på noen spesielt grundig måte, det har ikke jeg planer om heller. Den grundige oppgaven skreiv jeg i Ex.phil. Det er forresten flott at dette temaet ble tatt med på Ex.phil for samfunnsvitere. Det jeg misstenker er at de gangene temaet vold og data/videospill dukker opp, så er vinklingen stort sett alltid kritisk mot spillene og spillerne. Når så du en sak om at «videospill begrenser vold i samfunnet»? Jeg har flere gang lagt merke til at folk som misslykkes med det de driver med blir sure. Overrasket? -neppe! strikking- roten til alt ondt Tenk dette: tante Pia strikker feil, og mumler et banneord før hun forsvinner inn på kjøkkenet. Et kjøkken er fullt av farlige redskaper. Kniver og sånt. Skumle ting. Om nå tante Pia skulle finne på å noe muffens den kvelden, kan vi da si at strikking fører til vold? Jeg har aldri lest noe i de baner.Skribenten i DBbloggen (Erik Fossum (19)) sier følgene:

Funker spill på samme måte som bilkjøring på noen? Jeg vet jeg i alle fall blir ørlite mer agressiv når jeg møter idioter i trafikken.

Hvis du ikke har sett på saken fra Fossum, så kan jeg avsløre at det er en samling med filmer av folk som blir sinte og aggressive mens de spiller.Hva om disse spillerne som angriper tastaturet og skjermen sin hadde satt seg i en bil? Har da dataspill skylden for trafikkulykker? Eller hva om disse menneskene er sinte og aggressive over snittet ofte, er det ikke da bra at de får utløsning for aggresjonen sin med Halo og CS? Det jeg skriver her faller under katharsisteorien, som er 1 av 4 teorier som dekkes av pensum i introduksjonskuret i medievitenskap på UiB. Bloggposter/artikler med film av mennesker som blir sinte når de taper i spill burde ikke ha overskriften «Blir folk voldeligere av spill? Tja…», men «Videovold gjør gatene trygge« eller «Ungdommen spiller aggresjonen av seg«. Den siste personen jeg vil møte i en mørk bakgate eller på motorveien, er en aggressiv person som ikke får utløst sin vrede på en eller annen måte. Personlig tror jeg en god runde Manhunt eller GTA (+ evaluering/samtale) kan erstatte det amerikanerne kaller «anger managment course», noe jeg forresten har hørt svært lite om her i Norge.

Å lure seg selv, eller å utnytte spillene max?

Jeg er gutt, 22 år gammel, har PC, Mac, PlayStation, mobiltelefon og Ipod. Med andre ord nærmer jeg meg den stereotype gamer. Og jeg spiller dataspill på letteste vanskelighetsgrad.

Kun et fåtall av alle kjøpte spill blir noen gang spilt igjennom. Dette er faktumet. Er spillene for vanskelige, for kjedelige, eller er vi rett å slett så late at vi ikke gidder å spille mer en de første 4 brettene? Gir vi opp for lett?

Jeg tror naturlig nok at det er en kombinasjon av alle her, men for å bli litt kritisk; jo en del spill er rett og slett for vanskelige. De virkelig gode spillene som vi irriterer oss over å ikke komme videre i, bruker vi walkthroughs. å sitte fast med en puzzle på time nr 2 er kanskje greit, men ikke time nr 4. Det er alltid deilig når en vrien gåte blir løst, men det går en tydelig grense mellom det fiffige og det usympatiske.

Hvor mange satt fast med «badeleke + saks + snor + plaster» i Den Lengste Reisen? Her er det logikken bak «gåten» som er svak eller manglende. (Puzzles kan sees på som grafiske gåter, noe som innebærer at vi bør kunne påstå at svaret var innlysende når gåten er løst, selv om det virker vanskelig ved første øyekast.) Hvor mange bannet da de for tiende gang falt ned til startstedet i Tomb Raider? Mange, tror jeg. Det er greit at spill er vanskelige, jo vanskeligere, jo mer tilfredsstillende når vi får ting til, men det er gøyere å spille med framgang en stillstand. Jeg vil spille spill, ikke trene øye-hånd-koordinasjon. Når jeg faller ned fra en vippende planke 5 ganger i American McGees Alice, så legger jeg spillet fra meg. På tross av at spillet er en visuell perle fra 2001. (jeg tar det dog opp igjen dagen etter..) Hvis jeg hadde lagt spillet vekk fordi det var for mange fiender, så hadde vanskelighetsgrad vært løsningen.

I Max Payne var dette løst med quickload/save, det funket. I mange spill er det ikke slik. Feiler du, så er det tilbake til start. Hvor kipt er ikke det? Det er faktisk så kipt at vi neppe noen gang kommer til å spille gjennom. Unntakene var i den tiden da vi ikke hadde så mange spill (Super Mario, Sonic the Hedgehog og Alex the kid), nå er det ikke slik lenger. Jeg har liggende spill til alle konsoller jeg har, som ikke er gjennomspilt. Dette uten å ta med spill som det praktisk talt ikke går an å runde (bilspill ol). Grunnen til dette tror jeg er disse små irriterende tingene som gjør at jeg ikke gidder mer. «Jeg har klatret på denne murveggen nå i 4,5 time uten komme opp til toppen, og forkaster herved hele spillet».

Ved å sette vankelighetsgraden ned (fra nightmare til normal, eller normal til easy ol) så glir spillene ofte lettere, dessverre er det ofte «game mechanics» som er det svakeste ledd. Om det viser seg å være så vanskelig å navigere avataren din, at du gjentatte ganger må spille gjennom meningsløse transportetapper, så er spillets mekanikk, eller spillbarhet, som er for dårlig. Det er her jeg ofte blir sur. Jeg setter ned vanskelighetsdragen enda et hakk, og finner ut at det ikke påvirker situasjonen noe som helst.

De gangene det hjelper (når jeg får mer liv, amo, lengre tid ol) så er det greit, jeg lurer kanskje meg selv. Det kan være ganske tilfredsstillende. Jeg vet at jeg egentlig ikke er den ultimate figther eller snikskytter, men spillet forteller meg det motsatte. En slags uberettiget selvskryt, noe som holder interessen oppe.
Alle liker å bli fortalt at de er flinke. Alle.

De gangene det ikke hjelper å vippe ned vanskelighetsgraden (når det er spillets spillbarhet/mechanic som er crap), så mener jeg at spillet faktisk ikke bare er for dårlig, men også feilkonstruert. Ikke engang mine små spillavhengige fettere på 10-12 år gidder å hoppe fra bjelke til bjelke hvis det er så vrient at de faller ned 4 av 5 ganger. Det skulle vært interessant å se hvilke spill som blir liggende i en skuff, og hvilke som blir spille igjennom til siste boss. Jeg har en misstanke om at de spillene som faktisk blir spilt gjennom (fåtallet) er generelt smartere bygd med tanke på navigering/sikting/hopping ol. Game mechanics (spillbarhet?) er stikkordet for å lage spill som er gjennomspillbare til siste boss, det er det vi jeg ønsker ~~oss~~ meg.

Jeg har ikke tenkt meg helt ferdig med denne enda, så kommentarer er velkomne. Kanskje jeg bare skylder på spillene når jeg ikke er flink nok?

iSight-test på MacStore i London

I London i forrige uke testet Andre, Kjartan og jeg photobooth, som er et like program som gjør det morsomt å ta bilder av seg selv med iSight på iMacÃ¢€™n. Det så veldig morsomt ut da Steve Jobs viste det fram da den nye iMacÃ¢€™n ble lansert, og det var det også.Jobs nevnte i sin keynote at dette kanskje ikke er det meste nyttige programmet, men at det er gøy. Det kan forvrenge bildene live (du ser deg selv på skjermen, like forvrengt som resultatet), og skjermen «flasher» (dvs blir hvit) et øyeblikk i det bildet blir tatt. Store barn, små gleder..Om noen lurte, så var det gøy i London, og vi kom vell hjem. Bekleger til alle som ikke fikk kort, jeg fikk ikke sendt noen. Jeg tror kansje at det er et tegn på at vi hadde det morsomt.Jeg har tatt (veldig) mange bilder i London, og det kommer det en post om. ..jeg må bare behandle bildene først :) Når jeg tenker meg om, så har jeg fikset noen få, de ligger her.

Video game invasion – pensum på DVD.

Når jeg skriver pensum mener jeg ikke den «vanlige» definisjonen av pensum om filmer. Normalt når en film er «pensum», så er det en film som er et must-see av ulike årsaker (innovativ, riktig regissør, teknikk osv). Denne gangen handler det om en DVD som faktisk dekker pensum i et skolefag.

Video Game Invation

Video game invasion er en dokumentar om dataspillets historie. Fra Pong & Space War til Halo og X-Box’n. Den dekker INFOMEVI345s pensum om dataspillhistorie på en ganske god måte. Boken Digital Play har en vinkling på spillhistorie som er rettet mot økonomi og marked, Video Game Invaton overlapper delvis, men vinkler mer mot de viktige spillene, spilldesignere og konsollene som banebrytende teknologi.

Jeg har aldri sett at film har truffet pensum bedre en dette. Det er slett ikke uvanlig å la film være alternativ pensum, men denne filmen kunne faktisk ha erstattet foreleseren i dette temaet. Tony Hawk guider oss gjennom historien og forteller entusiastisk om innovative spill og konsoller. Hele filmen er klippet i typisk MTV-stil, og holder et høyt tempo med elektronika og pop i bakgrunnen. Tony, som ikke bare er kjent som skater, men også for sin spillserie Tony Hawk Pro Skater, klarer å begrense egenreklame til det minimale.

DVD’n tar også opp noen temaer som ikke blir tatt opp i pensum. Særlig hvordan adventure spillene pushet teknologien, med farger/lydkort osv i de første Macene og IBM maskinene engasjerte meg. Også hvordan menneskene bak produksjonene har laget merkenavn vi kjenner igjen i dag er fascinerende.
Ta for eksempel denne rekken. 2x Steve (Jobs & Wozniak) forlater Atari og stifter Apple. Utbrytere fra Apple igjen starter EA games. Slike kjeder synes jeg også det er gøy å lære om. Særlig når alle firmaene det er snakk om er firmaer jeg har et forhold til. Å få hele historien om hvordan sistnevnte EA blir store innen sportsspillsjangeren ved å låne superstjerner (Dr J & Larry Bird) sitt navn (ethos) synes jeg også var stilig.

Denne filmen er ikke laget for å være pensum for nerder ved UiB, den selges over disk til mannen i gata, men jeg gjetter på at det er flest hard core gamers som kjøper denne. Den er import (sone 0), men koster heldigvis ikke skjorta for det (159kr på Platekompaniet). Den varer 60min, med 20min ekstra materiale. Ekstra-stuffet er ikke veldig bra, men det er de første 60 minuttene. Måtte bare flere oppdage hvor gøy det er å «lese historie» :) med MTVklipperytme og elektronika!

Dynamiske Input Devices?

Jeg sitter å leser om hvordan ulike digitale spill har ulik grand av kompleksitet med tanke på input/output. For datamaskinen finner vi oftest mus/tastatur som input device, og skjermbilde og lyd som output. Det var omtrent her jeg falt helt av i lesningen, jeg ble veldig opptatt av hvordan et tastatur ser ut, og hvor begrenset det egentlig er. Min iBook har 78 knappper (+mus), det er jo ganske mye, men jeg tror det er litt mindre en et standard tastatur. De fleste spill/program tillater også kombinasjoner av knapper, noe som skaper ytligere muligheter for input via tastaturet. Problemet er dermed ikke at det er for få knapper til å skape et mangfoldig spekter av muligheter for å manipulere et program. Slik jeg ser det er problemet at bokstavene/tegnene på tastene ikke representerer det som skjer når jeg trykker på dem i ulike situasjoner. Jeg så NRKprogrammet «Typisk Norsk» i går. Der fortalte en «ekspert» som jeg ikke husker navnet på at samfunnet vårt stadig bruker flere symboler og grafikk i visuell kommunikasjon. Noe av grunne til dette er at datateknologien tillater bruke av grafikk sammen med tekst. Vi tolker også ikoner raskere en vi leser og tolker tekst, dermed får vi en mer effektiv kommunikasjon. Noen firmaer har manueler som ikke innholder tekst, men bare illustrasjoner, Dette gjør at oversetting til «andre» språk blir unødvendig. (så lenge folk lese fra venstre til høyre..)Problem for løsning. Avid keyboard Rundt meg brukes tastatur til et voldsomt spekter av oppgaver. Redigering av film i Avid har en avansert bruk av tastatur, det finnes faktisk egne tastatur med andre ikoner på tastene. Final Cut Pro er noe mer logisk, men det er fortsatt mange knappper som ikke er logiske. I Photoshop er f.eks «g» hurtigtast for «gradient tool», men om dette ikke er valgt, så er også «fill bucket» å finner under g-tasten. For å skifte må jeg trykker shift+g. Her er et eksempel på at samme knappen gjør flere ting selv innen et program. I Counter Strike blir jeg alltid stresset av at folk rundt meg bruker tastaturet så mye, jeg spiller nesten aldri CS og kan dermed ikke noen hurtigtaster som passer.En løsning?Se for deg et tastatur uten bokstaver/ikoner/tall på. Dette selger de på thinkgeek, og kaller det et «1337″-tastatur. Dette forutsetter at du kan alle tastene på tastaturet. Jeg vil ha et tastatur som er den rake motsetningen til dette. Jeg vil ha et tastatur som er blankt helt til du skrur på maskinen din. Nå lyser tastaturet opp, og taster som passer til operativsystemet kommer til syne (vanlig qwerty tastatur?). Jeg ser for meg at alle tastene er dekket av bitte små lamper, og at bokstavene på knappene vises ved lamper som IKKE lyser. Så kommer det snedige. Jeg åpner Avid, og tastaturet fader inni et i «Avid-tastatur». Ok, jeg lukker Avid og åpner Photoshop. Tastaturet fader over i et tastatur med ikoner som beskriver Photoshops bruk av tastene. Se for deg at jeg så trykker inn shifttasten. I det knappen er trykket inn forandrer de knappene som kan kombineres med shift seg til de nye funksjonene de får sammen med shift.Dette krever at programvaren er programmert med sett «tasteikoner». Det er jo allerede programmert hva som skal skje når jeg trykker på «g», så dette skulle vell ikke by på for mange problemer?Jeg tar btw bloody copyright (c) TM på dette tastaturet :)