Nå skal jeg ut på tynn is; jeg skal skrive litt om vold og videospill. På en debatt med studentersamfunnet (Spillet fanger) var det noen som spurte det klassiske spørsmålet: “Gjør videospill barn og unge voldelige?” “Vold avler vold, så det de må da det?” Torill Elvira Mortensen, Professor i medievitenskap fra Høgskolen i Volda forsker ikke på vold, men parerte spørsmålet greit, uten å egentlig svare.I Dagbladets spillblogg på fredag dukket denne saken opp: “Blir folk voldeligere av spill? Tja…“ Dette er egentlig en kuriosasak som ikke tar opp temaet på noen spesielt grundig måte, det har ikke jeg planer om heller. Den grundige oppgaven skreiv jeg i Ex.phil. Det er forresten flott at dette temaet ble tatt med på Ex.phil for samfunnsvitere. Det jeg misstenker er at de gangene temaet vold og data/videospill dukker opp, så er vinklingen stort sett alltid kritisk mot spillene og spillerne. Når så du en sak om at “videospill begrenser vold i samfunnet”? Jeg har flere gang lagt merke til at folk som misslykkes med det de driver med blir sure. Overrasket? -neppe! 
Tenk dette: tante Pia strikker feil, og mumler et banneord før hun forsvinner inn på kjøkkenet. Et kjøkken er fullt av farlige redskaper. Kniver og sånt. Skumle ting. Om nå tante Pia skulle finne på å noe muffens den kvelden, kan vi da si at strikking fører til vold? Jeg har aldri lest noe i de baner.Skribenten i DBbloggen (Erik Fossum (19)) sier følgene:
Funker spill på samme måte som bilkjøring på noen? Jeg vet jeg i alle fall blir ørlite mer agressiv når jeg møter idioter i trafikken.
Hvis du ikke har sett på saken fra Fossum, så kan jeg avsløre at det er en samling med filmer av folk som blir sinte og aggressive mens de spiller.Hva om disse spillerne som angriper tastaturet og skjermen sin hadde satt seg i en bil? Har da dataspill skylden for trafikkulykker? Eller hva om disse menneskene er sinte og aggressive over snittet ofte, er det ikke da bra at de får utløsning for aggresjonen sin med Halo og CS? Det jeg skriver her faller under katharsisteorien, som er 1 av 4 teorier som dekkes av pensum i introduksjonskuret i medievitenskap på UiB. Bloggposter/artikler med film av mennesker som blir sinte når de taper i spill burde ikke ha overskriften “Blir folk voldeligere av spill? Tja…”, men “Videovold gjør gatene trygge“ eller “Ungdommen spiller aggresjonen av seg“. Den siste personen jeg vil møte i en mørk bakgate eller på motorveien, er en aggressiv person som ikke får utløst sin vrede på en eller annen måte. Personlig tror jeg en god runde Manhunt eller GTA (+ evaluering/samtale) kan erstatte det amerikanerne kaller “anger managment course”, noe jeg forresten har hørt svært lite om her i Norge.
March 12th, 2006 at 17:42
Du peker pƒ¥ at alle irriterende aktiviteter altsƒ¥ kan irritere, ergo gjƒ¸re terskelen for antososial/irrasjonell atferd (inkludert vold) lavere. Greit nok. Her stiller strikking og spill likt. Men det er jo ikke dette debatten om konsekvsnser av vold i spill (eller i film for den saks skyld) handler om. Med unntak av enkelte smƒ¥nazistiske eksempler er jo ikke volden innvevd i strikketƒ¸yet pƒ¥ samme mƒ¥te som den er det i et spill, og det er skildringene (og den virtuelle utƒ¸velsen) av vold som er problematisk.
Om spillvold fƒ¸rer til ordentlig vold? Standardsvaret fra spillforskere er vel at “neida, spillet er en sfƒ¦re og livet rundt en annen sfƒ¦re, vi tar ikke med oss noe fra den ene til den andrei”, men jeg tror svaret er litt mer komplisert enn som sƒ¥. Jeg mƒ¥ si jeg alltid har undret meg over den sterke fokuseringen pƒ¥ vold bƒ¥de i tyngre kunst og lettere underholdning. Greit nok at det verserte endel rƒ¥ historier rundt leirbƒ¥let i vikingtiden, men i en tid der vold spiller en forsvinnende liten del av de fleste av oss sine liv er det paradoksalt at dette temaet er sƒ¥ tungt representert i fiksjon og lek. Det er vel noe med at det “dyriske” hos mennesket er sƒ¥pass nedtonet i det velregulerte siviliserte samfunnet der kultur har forrang over natur. ƒ… trƒ¥ utenfor det lovlige mƒ¸nsteret er bƒ¥de farlig og spennende.
Du argumenterer for at spill kan la potensielle voldsutƒ¸vere ta ut sin aggresjon virtuelt i stedet for pƒ¥ levende ofre. Det kan godt vƒ¦re at det er sƒ¥nn, men det er ikke gitt at vi vet hva som er hƒ¸ne og hva som er egg her. Does life imitate art or vice verca osv. Et litt skrudd eksempel: Vil det ƒ¥ dele ut oppblƒ¥sbare modeller av barn bidra til fƒ¦rre overgrep fra pedofile? Enkelte steder i Norge arrangeres det trafikkdager der ungdom fƒ¥r lov til ƒ¥ sitte pƒ¥ med rallysjƒ¥fƒ¸rer for ƒ¥ fƒ¸le farten pƒ¥ kroppen, ettersom dette er ment ƒ¥ virke preventivt pƒ¥ farlig kjƒ¸ring. Men vi skal vel ikke se bort fra at dette vil ha motsatt effekt for endel.
March 12th, 2006 at 18:22
Jeg er i hovedsak lei den totale svartmalingen av digitale spill, i hvilken grad det er noen som helst link med digital vold og reel vold er for min personlige del ikke hverken en brems eller gass.
Du sier “Greit nok at det verserte endel rƒ¥ historier rundt leirbƒ¥let i vikingtiden, men i en tid der vold spiller en forsvinnende liten del av de fleste av oss sine liv er det paradoksalt at dette temaet er sƒ¥ tungt representert i fiksjon og lek.”
Sƒ¥ ved ƒ¥ trƒ¥kke enda et skritt lenger ut pƒ¥ tynnisen: Vinkingene (Innbyggere av norge ca ƒ¥r 800 til 1050) hadde sansynligvis et noe mindre voldelig medielandskap enn hva vi har i dag. De hadde derimot (etter historiene) en betydelig stƒ¸rre mengde vold i samfunnet sitt. Hva om fiktiv vold gjennom div medium har noe av skylden for nedgangen i voldsstatistikken?