Kategori: Nye medier

Hva er nye medier.ppt – tanker, notater og spørsmål

I forbindelse med et møte med UiB om pensum til semesteroppgaven fikk vi en powerpointpresentasjon med den juicy tittelen ”hva er nye medider”. Jeg har kastet meg over, og kommentert denne som en slags forberedelse.
Jeg lurer på om jeg er uenig i enkelte ting i denne presentasjonen, jeg venter i alle fall en dypere forklaring på enkelte ting.

NB: oppdatering, jeg har fått svar på de punkter jeg hadde spørsmål om

Da jeg ikke har spurt om lov til å publisere svarene, så utelar jeg navnet på professoren som svarte. Jeg vil likevell publisere svarene da jeg synes de er gode, og oppklarer de hulle denne teksten har.

Denne posten er mine øyeblikkelige kommentarer til innholdet i denne presentasjonen. Jeg kommenterer for å gjøre saken klarere, for min egen del.
Kommentarer er likevel velkomne. Tekst i sitatfelt er teksten fra presentasjonen.

Hva er nye medier?
MEVI270
15.03.07
Perspektiver på nye medier

Tilnærminger:
– Teknologi: egenskaper og typer av applikasjoner

Nett/nettverksbasert, web2.0 (Tim Oreillys tekst om web 2,0), kommunikasjon, flickr, skype, torrent.

– Økonomi: eiendom, institusjoner

Nye fortetningsmodeller. Enkelte ting følger i sporene etter prinsippene i web2.0. Databaser og brukere som verdier, nye vinnere i markedet (del.icio.us, flickr, youtybe, mySpace). Vanskelige forhold mtp opphavsrett, DRM og ellers distribusjon av medieinnhold (og programvare for den del)
Kostnader vs fordeler med nye foretningsmodeller.

En tanke jeg har: vi er midt i en digital revolusjon som vil snu mediekonsumet vårt for all framtid. Et rotteres om å komme opp med den modellen folk vil ha. Vi vet ikke hvordan denne modellen vil se ut, men vi kan anta at de aktører som ikke finner en som passer til sitt innhold, vi dø, og nye aktører vil blomstre.

– Atferd: psykologisk aspekter ved brukere

I alle fall økt fokus rundt dette. Hvordan bruker vi disse nye mediene? Hvorfor bruker vi dem? Hvilke ulemper kan de medføre (overvåkning, og potensielle kriminelle hensikter)? Hvilke fordeler (mellommenneskelige) kan de ha / har de? (kommunikasjon over landegrenser, mellom generasjoner, kulturer osv) Mer effektiv kommunikasjon? Kan man ha ”kvalitetstid” med en lynmedlingsklient/skype/chat?

– Kultur: former for innhold og uttrykksformer

Digital representasjon åpner for nye presentasjonsmåter, også flere ulike basert på samme innhold. Separasjonen av medieinnhold, struktur og design (db, html, css) åpner for alle mulige visuelle presentasjonsmetoder. Dette gjelder ikke bare web, men alle medieproduksjoner der medieinnholdet ligger sentralt i en tilgjengelig db (eller filserver ol).
Kultur lar seg ofte mediere, og er dermed godt egnet for digitale omgivelser. Kultur kan være mye rart, men ”den” kan hovedsaklig kommuniseres med tekst/bilder/video/lyd/animasjon osv. Om følelser ala følelsen det gir å besøke en gammel kirke eller en konsert er det likevel vrient. Informasjon om disse eventene er derimot svært enkle.
Både ”medieinnhold” og presentasjonen kan betraktes som kultur (visuell kultur ved uib, grensesnitt som uttrykksform osv). Digital kultur er svært preget av hvordan grensesnittet ser ut, men er også formet etter de kommunikasjonsformer som brukes (dialog i dataspill f.eks.).

Hva er nye medier? side 2

• Ikke generelle virkninger

???
SVAR:
I tidlig diskusjon av nye medier (og internett) tenkte noen seg at man kunne peke på noen generelle virkninger for alle nye medier eller internetapplikasjoner. Men det er ikke klart at det går an å peke på noen virkninger på tvers av alle applikasjoner. Ta for eksempel spørsmålet om internett fører til mer eller mindre offline sosial kontakt. Det er ikke noe generelt å si om dette. I noen tilfeller har mer internettbruk betydd mindre offline sosial kontakt, i andre tilfeller mer. At det ikke er noen slik generelle virkninger er en indikasjon på at ‘nye medier’ ikke er et enhetlig fenomen.
/SVAR

• Ikke bare ”internett”

Mobiler, digital tv, dab, iPod, ”alt med en skjerm” eller ”alt som kan behandle digitale filer”
Slik jeg ser dette er de former for medieinnhold som lar seg digitalisere. I og med at de kan representeres binært, så kan de også overføres med nettverksteknologi. At nye medier derfor forbinnes med Internett er forståelig, men ikke logisk. Det ville være like naturlig å forbinne nye medier mer skjermer (alle former for digitale displayer) eller harddisker (i alle former).

• Ikke bare digitalt

Her vil jeg ha en forklaring.
Hva fra den analoge verden vil kunne sies å tilhøre disiplinen nye medier? På hvilke premisser kategoriseres de i så fall som ”nye”.

SVAR:
Poenget her – og egentlig er det et poeng fra Handbook of new media – er at man ikke kan identifisere nye medier med digitale medier. Jeg er enig i at digitalt er en del av det som gjør nye medier til nye. Men noen gamle medier forblir gamle medier selv om de blir digitalisert (radio, tv). Digitalisering er en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for nye medier. Det interessant nye – fra et sosialt og kulturelt medieperspektiv i alle fall – er de nye tjenestene og de nye tingene som folk har med mediene, og med hverandre gjennom mediene.
/SVAR

Det er innlysende at nye medier og digital kultur gjenspeiles i samfunnet (det er snart en sjeldenhet å møte noen uten de så i øyenfallende hvite ipod-pluggene i øret). Vi har diskusjoner om ”nettmøter” i avisene (som også finnes på nett) og vi snakker stadig oftere om settsider, nettbutikker og digital kultur.

Vi konsumerer også stadig mer og mer media. Særlig unge mennesker (før vi etablerer oss, og blir såkalte familier) bruker nettbaserte medider mer og mer. Vi ser like mye på tv, og hører like mye på radio som før, men bruker disse nye mediene i tillegg. (kilde Schrödingers katt forrige uke nrk.no/katta)

• Underdeterminasjon

???
Hva dette skal bety vet hverken google eller ordnett.
Determinasjon betyr ”bestemmelse”…

SVAR:
Det betyr at medienes egenskaper ikke er fullt ut bestemt gjennom teknologien. Brukerne er med å bestemme medienes egenskaper. Det er rom for medutvikling av mediet etter at det er produsert. Teknologien legger selvsagt føringer på hva som er mulig å gjøre, men hva mediet er – igjen fra et sosialt perspektiv – er hvilke former for bruk som utvikler seg. Ta f.eks. teksting på mobiltelefon. Dette var en bi-funksjon som produsentene ikke hadde aning om skulle slå an. Man trodde tastaturet var uegnet til å skrive på. Men brukerne gjorde det til et nytt medium.
/SVAR

• Interaktivitet

Lysbrytere er også interaktive. Interaktivitet kommer av digital representasjon (programerbarhet). Diskutabelt, men ”gamle” medier kan også være interaktive, digital representasjon gjør bare denne interaktiviteten lettere, og korter ned tilden fra lang til ”on the fly”.
Interaktivitet (i en løs forståelse av termen) i moderne medier gjør i alle fall noe med folk forventninger til å påvirke medieinnholdet på ulike måter. Om det skulle være å stemme på ting, si sin mening (på tv, web, radio..), sette sammen sin egen mediehverdag (kanskje på bakgrunn av hva de selv liker ala tvo, eller rssbasert nyhetssider)

• Sosialt tilstedeværende

???

SVAR:
Det betyr bare at teknologien er sosialt viktig: mobiltelefon er kanskje det beste eksempel. Uten mobiltelefon er du sosialt død. Men også mange applikasjoner på nettet er sentrale i å forme det sosiale (epost, f.eks). Det er mange gamle teknologier som også er sosialt tilstedeværende (aviser, telefon, radio, tv). Men kanskje nye medier er det i enda større grad – i alle fall blant ungdom.
/SVAR

Her lurer jeg igjen på hva det menes. Det kan være den økende graden av sosial programvare (og webvare), hvor kommunikasjon i alle mulige former står sentralt. Deling, ikke bare av stemmer, og ytringer, men også filer som bilder, video.. alle slags digitale filer.

• Rekombinante

Her antar jeg det menes å sette sammen allerede fungerende teknologier (og medier) til hybrider/kollaborative enheter. Eksempler på det kan være nyhetsendinger som viser til nettsider, eller blandinger som medier som flashfilmer, der både tekst, video og lyd blandes sammen til et nytt produkt.
Nettradio/webtv og nettbaserte utstillinger/show/andre events kan muligens også vise denne rekombinasjonen av utrykksformer.
I programvare ser vi innlemming av funksjoner som tidligere var egne programmer (Adobe gjør mye av dette). Operativsystemene (hovedsaklig Mac OSX og Windows Vista) er tydelige tegn på at tidligere tredjeparter blir ”spist opp” og innlemmet i nyeste versjon.

Nye avspillingsmetoder gjør det mulig å konsumere media på nye måter. Nettverksteknologien gjør det mulig å distrubiere på nye måter (ala syndikering i podcasting, streaming, on the fly generering osv)

• Hybride

Både en webside og en radiokanal? (finetune, lastfm, pandora osv)
Et verk i seg selv, og en representasjon av en kunstutstilling?
Både en medieavleser og produksjonsverktøy (flickr + picnik)
Både et sted for å finne og dele informasjon (wikipedia)
Både en TVavspiller og et verktøy for å dele den samme streamen)
Så lenge de er bygget på den normale modellen for datamaskiner (Charles Babbage sin ”the analytical mengine), så kan den samme enheten ha utallige funksjoner, både gamle, nye og kombinasjoner.

• Nettverk

Både i forstand av digitale nettverk og representasjon av sosiale nettverk (den sosiale webben, sql er det nye html osv)

• Allestedsnærværende

Kommer av nettverksstrukturen. Kan nås fra alle steder, kan benyttes av alle (i teori i alle fall). Dette kan også være en poeng som kan forvirre, da dette gjelder for nettbasere medier. Klart nye medier kan være lukkere og begrenset til lokasjon, sted, tid, men de har potensial for å være allestedsnærværende.
(kjenner jeg missliker det ordet nok)

Hva er nye medier? side 3

IKT i deres sosiale kontekst, inkludert:
• Applikasjoner som gjør oss i stand til å kommunisere på ulike måter, og som utvider våre kommunikasjonsmuligheter

Lynmeldinger, skype, sms, mms, mail, IP-telefoni/mobiltelefoni, chat, IRC, forum, MMORPGs, lagbaser FPSs osv..
Slik jeg seg dette er det igjen avhengig av digital representasjon..

• De kommunikative praksiser vi er involvert i for å utvikle og bruke disse verktøyene

Evnen til å interagere med en grensesnitt? Hvordan og hvorfor? Kunnskapskløfter som problemområde?

• De sosiale arrangementene eller organisasjonene som omgir disse applikasjonene og praksisene

Dette er en stor gruppe.. men de store programvareselskapene børe trekkes fram, det samme bør de små (open source, små applikasjoner bygget på hverandre (se alle verktøyene som er bygget på flickrs API eller som lenker blogger/websider sammen)).
W3c og andre prosjekter som utvikler standarder for å muliggjøre åpen kommunikasjon.
Brukergrupper som IGL og andre nettspillgrupper (cyperatleter er også atleter), brukere som møtes gjennom nettdating, grupper på sosiale websider, fora og IRC (og andre chatsystem).
Nye former for produksjon. Eksempelvis jpgmag og andre som kollaborativt utvikler medieprodukter.

Igjen, denne gruppen er enorm, og stadig økende.

Jeg regner med å komme tilbake til denne listen, i en ny versjon etter møtet nå til torsdag.

Soft cinema – navigating the database

Nye media i praksis, i følge Lev Manovich. For det har seg slik at nye medier, slik det beskrives i boken ”the language of new media” vises i praksis i filmen (DVDen) SOFT CINEMA. I denne posten gjør jeg meg noen kritiske tanker om produktet. Og likheten med vår egen, og liknende produksjon RAM.
Soft Cinema skjermbilde

Skjermbilde fra soft cinema, helt sikkert med copyright softcinema.com

Først vil jeg raskt se på hva SOFT CINEMA gjør, som andre filmer på DVD ikke gjør.
Filmklipp settes sammen, mens du ser filmen slik at de 3 ulike historien aldri vil bli helt like.
SOFT CINEMA består av en database med videoklipp, animasjon, voice over og tekst (både metadata og tekst for produktet). Jeg tørr ikke si noe konkret om programvaren (av ofcd.com, skrevet i java/proce55ing) som benyttes, og kanskje heller ikke noe om hvordan databasen er representert på DVD’n.

Men litt om databaser
Jeg kan bare påpeke definisjonen av en database; En strukturert samling av data. Det vil si at uten å trekke fram teori om databasemodeller, kan vi for enkelhets skyld si at alle DVDer er databaser. De følger bare ikke strukturen til relasjonsdatabasen, den modellen som ofte forståes med ordet ”database”.

Og litt om programvare
En vanlig DVD består av video, undertekster, potensielt alternativ lyd (ulike språk, kommentarspor) og et strukturlag. Strukturlaget inneholder ting som referansepunkt for å hoppe mellom kapitler og menyer som inneholder ”knapper” (ting du kan ”trykke/klikke på” med fjernkontrollen/musen). Menyene i seg selv kan være en ”ramme” fylt med levende bilder, med ”knapper” som er linket til nye rammer eller til video. Forskjellen mellom hva som er selve filmen og hva som er et menybilde med film bak er med andre ord bare et spørsmål om det ligger noen ”knapper” over. ”Knappene” kan lett sammenliknes med lenker i HTML. DVS de er statiske med tanke på hva de linker til. (her er det mulig at jeg tar feil, at knapper kan linkes til tilfeldige klipp, men det var ikke slik i den programvaren jeg har jobbet i, DVD studio pro).
Programvaren i SOFT CINEMA henter ut bilder, film, voice over og tekst fra databasen, og representerer det som et multimedialt (flere områder på skjermen har ulike bilder samtidig) bilde på skjermen. Klippene har sammenheng, slik at en narrativ formes. Noen av de mindre bildene, er assosiative, de representere noe hovedpersonen tenker, beskriver steder osv. Tekst passer også relativt/tidvis med bildene.

Så det store spørsmålet.
Er det en reel ”on the fly” aktivitet når nye klipp hentes? Produktet beskrives slik at historiene (det er 3 ulike historievalg) aldri blir helt like. Det er både tilfeldige valg og relative valg. Slik beskrives SOFT CINEMA.
Sammen med K og Ina lagde vi RAM, en nonlineær, interaktiv (og kanskje en) databasenarrativ (her og her er noe poster fra tiden da vi lagde RAM). Dette var i 2005, det samme året som SOFT CINEMA ble utgitt. Jeg har med andre ord prøvd å få til det samme som SOFT CINEMA, på samme tidspunkt. Med den erfaringen kan ikke jeg se hvordan en relasjonsdatabase og en programvare (ut over funksjonalitet som finnes i vanlige DVDutviklingsprogramvare) kan kjøre fra en DVD, i DVDspilleren og gjøre ”spørringer” on the fly.
// —————Digresjon: ———
// Hva menes da med en databasenarativ? Er en vanlig DVD en databasenarativ?

Funksjonalitet som ”tilfeldig spor” og ”neste spor” er mulig, men

”SELECT passende_spor FROM potensiell_dvd_database WHERE passende_spor_blir_en_del_av_en_unik_histore limit = 1”?

(dette er nerdete formulert i kvasi-SQL, og lyder omtrent slik i klartekst: hent ut et passende filmklipp fra databasen hvor filmklippet vil bidra til å forme en unik fortelling, et klipp takk.)
Dette kan jeg ikke få til å stemme med slik en DVD fungerer.

Det er dog mulig å gjøre dette FØR dvden blir brent ut. Så legge til random, og neste automatisk her og der.

Det ville å så fall ikke være store forkjelden mellom SOFT CINEMA og RAM. Begge lider av amatørmessige bilder, lite musikk og mange felles baktanker.

Så er denne typen film, som er skapt i havet av tanker om moderne teknologi, grensesnitt og funksjonalitet det vi moderne mennesker vil ha?

Vil dette være formen for film vi ser for oss i framtiden? – Ikke pokker!

Både RAM og SOFT CINEMA lider brutalt av kjedsomhet. Det er historiefortelling, ikke teknologi som er basisen for film. Film er historiefortelling. Teknologi er et hjelpemiddel. Det er sjeldent reelle valg involvert i historiefortelling, og det er alltid en forteller (noe utenfor degselv) som formidler historien.

En slags konklusjon? (egentlig ikke)
SOFT CINEMA (og andre liknende produksjoner) hører hjemme på museum og i bibliotek der folk kan sette seg ned å filosofere over innholdet, la seg fascinere av variasjonen og reflektere over mulighetene. Dette er snarere materiale for å tenke enn å underholde. Jeg sier ikke med det at SOFT CINEMA ikke har noen verdi som film, den inneholder vakker poesi og bringer med seg en større refleksjon rundt innholdet en hva som muligens er normen. Det er bare ikke det jeg ønsker meg når jeg sette på en film, jeg vi underholdes. Fores intravenøst med media som kan bedøve meg til filmen slutter. Vanligvis. Ikke alltid.
Dette er en gøy måte å formidle posi på. Dikt gjør seg godt i denne modellen.

Likheter og forskjeller mellom SOFT CINEMA og RAM
RAM spiller filmsekvenser i loop (en loop som går igjennom neste alle av de 50 ulike klippene, jeg gjetter på ca 1 time film), og som i tillegg bruker stikkord for å la seeren selv velge nye sammensetninger av sekvenser. Ved å være passiv, looper filmen. Ved å være aktiv, endrer filmen seg. Uansett, så slutter den aldri. Historiene i SOFT CINEMA er lineære (de starter og endre et sted) og lar ikke seeren velge noe. Jeg har bare sett gjennom SOFT CINEMA et par/tre ganger, og jeg legger merke til at historiene starter likt, og inneholder omtrent det samme hver gang. På lik linje med RAM er den tydelig bundet til det filmmaterialet som finnes i databasen, og hvis ting skal passe sammen, så må sentrale sekvenser alltid være med. Likhetene ligger i tankene bak filmene. Ideen om at en gjennomkjøring av en film kan bli unik. Unik ut over publikums reaksjoner og stemning i salen. Unik med tanke på bildene på skjermen.

Det er litt bittert å nå, 2 år etter at vi leverte RAM som semesteroppgave i et fag der Manovich var pensum, å få se Manovich egen film basert på samme tankemateriale. Bittert med tanke på tilbakemelding fra UiB på vår oppgave. Vi fikk bestått i faget, dette fikk vi vite ved å sjekke på Internett noen måneder etter at filmen var levert. Ikke et ord. Ingenting. Når det nå er slående at RAM er et ypperlig eksempel på denne måten å behandle film på, så synes jeg noen burde ha sakt noe. Om ikke annet, at vi hadde forstått pensum.

// ———————- Her slutter tankene om SOFT CINEMA ———————–

En tanke om mer spennende databasebasert film.
NRK viste i går en episode av Schrödingers katt, der et system hvor en lam pasient styrer en datamaskin med tankekraft (link). Dette har vi også sett på youtube. Her spiller noen pong uten å bevege på seg.

Med denne typen teknologi vil skuespillerne i filmen du ser gjøre det du vil (forutsatt at dette er filmet, og at det er virkelige skuespillere (ikke CG on the fly genererte bilder)). Du tenker at helten skal kverke skurken, og han gjør det. Mulighetenes film? Eller kanskje bare kjedelig? Vil du noen gang bli overrasket da? Og hvem er regissøren? Hvems manus er det du ”lever” ut? Jeg ser ikke for meg at noen vil ha denne typen film. Jeg sier ikke at den inne blir lagd, men jeg tror ikke dette er noen potensiell neste ganerasjon filmindustri. Og for ut univers for perverse sjeler da..

(hva vil CGI on the fly animasjon gjøre med film? Hva vil skille et spill fra film? Det vi bringer inn i filmen er frihet. Etter å ha sett TEDtalks Dan Gilbert snakke om syntetisk lykke, er det ikke rimelig å tenke at vi ikke vil ha frihet? Vi vil mates med media fra systemet. Koble av. Ikke handle, men bli underhold av andres tanker. Jeg mener i samme slangen at det er illusjonen om fri vilje vi ønsker, ikke en reell fri vilje (i underholdningssammenheng vell å merke))

Nye media, GUI, tekst og form.

Mer notater om nye media. Jeg forholder meg fortsatt til Manovich, og sper på med egnene kommentarer, meninger og tanker. Igjen, dette er notater. Tankevirksomhet pågår.

OM GUI:
Det gamle content – form og content – medium er potensielt byttes ut med content – interface.
Et paradoks er tanken om at alle nye media objekter dele en egenskap – numerisk representasjon. På samme tid kan de være sterkt preget av estetiske lag som sier noe annet, og kanskje noe mer en numerisk informasjon.

En forståelse av kunst i form av nye media vil da være at forholdet mellom innhold og form (innhold og interface) er så tett knyttet sammen at de ikke lenger kan sees på som ulike lag. De er ett.

HCI (Human computer interface) ikke ineraction, selv om denne forståelsen også passer under Interface.
Vi interagerer ikke lenger med en datamaskin, men med digitalt kodet kultur. Vi kan da snakke om et kulturelt grensesnitt (som i alle fall høres mer sofistikert ut en mange andre ord for å bruke en datamaskin) som menneske-datamaskin-kultur-grensesnitt når vi behandler kulturell data.
Alle tider har sin egen kulturelle stil, både klassiske malerier, musikk, film og grensesnitt. Vi kan se forkskjell på 1600-tallets malerier og 1700-tallets malerier, og på samme måte et 90-talls GUI og et 2007 GUI. Den store forkjelden mellom ulike mediale kulturer og stilers utrykk og GUIets, er at et GUI er et multifunksjons utrykk, som behandler både film, tekst, animasjon, lyd, samt datamaskiners konvensjoner, som kontrollpanelrelaterte elementer som justering av lyd, bilde osv. Selv om forståelse av GUIet kommer med datamaskinen i samfunnet, må vi akseptere at de ulike mediene hadde et GUI også før den digitale representasjonen.

Tekst i grensesnitt:
A samle summen av all tekst i digital form tilgjenglig for folket har vært en drøm helt siden datamaskinens spede barndom. Se xanadu.net Les om modellen, det er digg å kjenne igjen ”information wants to be free”-tankegangen. Legg spessielt merke til issuet med copyrights og siteringsrett. Dette er også jevnlig tatt opp i voxpublica.no.

Tekst er metaspråket for datamaskiner. Både som innputt og outputt er tekst hele tiden sentralt. De mest avanserte moderne systemer, og de tidligste (moderne) maskiner svarer på tekstlig input (kommandoer, søk…) og svarer med tekstlig output. (lister, menyer, knapper, dokumenter osv). I tillegg til å være metaspråk, er tekst også primærspråket maskiner bruker. Ofte basert på en nerdete form av engelsk, men som ordtaket sier ”crap inn, crap out”.

Hva har datamaskiner gjort med tekst?
Det er faktisk ikke så rent lite. Det er kanskje ikke bare språket, eller formen og formuleringer det er snakk om, men hvordan vi forholder oss til tekst, og hvilke metaforer vi bruker for å publisere teksten på.
Jeg vil først begynne med presentasjon. Kanskje den mest vellykkede metaforen i det moderne digitale kontoret er tekstbehandling (MS word i de fleste tilfeller). Ved å vise dokumentet som ”print layout” viser maskinen oss teksten som A4ark, med bokstaver på. Det er så lettfattelig at alle forstår det. Et tankekors er hvordan side 2 vises. Side 2 kommer under side 1. Ikke bak eller etter, slik som i en bok. Vi må skrolle nedover. Dette kan tenkes som logisk etter hvordan utskrifter så ut da jeg var liten (lange rekker av ark som hang sammen, med en liten rad hullete papirstrimler på langsidene, som printeren brukte til å trekke papiret igjennom systemet), men; denne typen print kom jo tekst skulle skrives ut. Jeg forkaster raskt strukturen av en bok, da hele konseptet med mange ark oppå hverandre ikke stemmer med verken presentasjon eller resultat. I nye media handler tekst uansett om hvordan teksten ser på skjerm.
Manovich trekker fram papyrusrullene fra antikkens Hellas. (Papyrus humor fra KLM her) Med papyrusruller ruller man endene av dokumentet. Hele papiret henger sammen, ikke med lim i en bokrygg, men som et langt ark, med en ”stafettpinner” i hver ende. Vi skrollet med andre ord lenge før vi bladde. Denne skrollingen ble ”gjennoppfunnet” i digital form, nå hovedsaklig vertikalt, men dog. Tekstbehandlingsprogrammer skroller, websider skroller og tidvis skroller også hele GUIs.
Hyperlenking.
Det meste sentrale elementet med web er hyperlenker. Dokumenter (som hovedsakelig består av tekst, samt litt markup) knyttes sammen, på potensiell nøytral måte. Hyperlenker er ikke som fotnoter, der noten er underlegen hovedteksten. Som et eksempel på dette vil jeg trekke fram wikipedia. Wikipedia viser at leksika er en type tekst, perfekt tilpasset hyperlenker. Før var det ”et slit” å slå opp i store norske, mens med hyperlenker kan du med et tykk lese videre om det som du synes er mest interessant, uten å hente neste bind, bla 500sidere videre osv. Å lese wikipedia i motsetning til store norske har tilført nytteaspektet lystbetont nysgjerrig lesning.
Retorikk og hyperlenking.
Retorikk er dessverre et fagfelt jeg har hatt alt for lite om, men det er et viktig poeng jeg ønsker å understreke i forholde til nye media og hypertekster. Retorikkens logica, det logiske argument, kan hyperlenking tilføre mer en hva teksten faktisk uttrykker. Eksempel: ITavisen.no skriver en artikkel om DRM (tidsriktig nok), i artikkelen finner vi gjerne flere lenker til artikkelens kilder. La oss nå bare anta at folk IKKE leser lenkene. Bare at de er der, så tyder det på at journalisten har belegg for sine ytringer. De blir mer troverdige. I det fall at leseren faktisk følger lenkene, leser dem og gjør opp sine egne meninger, så kan leseren argumentere mot journalisten med mye bedre grunnlag en om lenken ikke var der.
Hyperlenker har gjort nettmediet, og særlig nyhetsmedier mye mer gjennomsiktig. Om dette anses som positivt eller negativ kan diskuteres. Vi kan argumentere at journalister har minst 3 års utdannelse, og dermed fortjener at vi tror på dem (det er meg fortalt at de også lærer etikk på journalisthøyskolen). På den andre siden er det fint at den kritiske borger skal få gjøre opp sine egne meninger på det samme grunnlag som journalisten. Dette er et spennende tema, men i dag, må jeg videre.

Struktur/form
Et annet grunnleggende digitalt aspekt av tekst er struktur. Vi har vært innom hyperlenking, men dette er hovedsakelig på nett. Datamaskinen som tallknuser behandler tekst også tekst uten noe hierarki. Teksten vi ser er representere binært, og hentes via maskinens RAM, alle RAM lokasjoner i maskinen kan accesseres like raskt. Maskinen flater ut teksten. Digital tekst står da i sterk motsetning til tradisjonelle bøker eller filmer, som har en begynnelse, en slutt, og en forside (cover), de behandler tekst lineært, datamaskinen gjør ikke det.
Dette aspektet tok vi opp i vår interaktive dokumentar (som passende nok heter RAM, som ble laget av Kjartan Michalsen og meg, sammen med filmskaper Ina Remme). Les mer om strukturen på filmen her og her.

Selv om tekst har en flat struktur på et mikronivå opplever vi tekst ofte som hierarkisk på makronivå. Vi har folderstruktur i våre operativsystemer, menyer har trestruktur, digital litteratur har ofte også en struktur som tyder på ulike nivåer. Gamle spill (og nye for den del (hjertesak)) som Myst og Doom (eksempler fra Manovich) bytter ut tid med geografi, vi navigerer i rom, ikke i tid. Du kan bruke så lang tid du vil. I samtidig har disse spillene en oppbygning som kan sees på som en hybrid mellom ”choose your own adventure”-novelle og en lineær historie trigget av interaksjon fra brukeren. Du kan bare delevis påvirke hva som skjer, og hvordan ”historien” utfolder seg og ender.

Et annet poeng i forhold til hyperlenking i et morderne web2.0 tankesett er hvordan det omstrukturerer ikke bare data i en maskin, men også mennesker av kjøtt og blod. Assistentprofessor i antropologi Micheal Wesch tar opp dette i sin frekke video
Web 2.0 … The Machine is Us/ing Us

Dette gleder jeg meg til å skrive mer om under tankesettet ”SQL er det nye HTML” av Tim O’Reily (kommer).

Oj det ble mye tekst. For at dette ikke skal bli for lang, stopper jeg her, for nå.

Prinsipp i nye media

Nå er jeg i gang med sjette semester i nye medier ved UiB, og bl.a. skal det skrives semesteroppgave dette semesteret. Det er faktisk alt, 30 studiepoeng i bacheloroppgave i nye medier. Hva en slik oppgave er definerer vi nå, ingen har gjort det før, og ingen ser ut til å ha noen konkret idé om hva det er.

Et av poengene for min del må være å finne en god forklaring på hva mye medier er, hva det ikke er, og hvordan jeg på en kjapp måte kan forklare andre hva jeg har brukt snart tre år på å studere.
I dag bruker jeg derfor bloggen som notatbok, og går grundigere inn på prinsippene for nye media, i følge Lev Manovich, som er den eneste akademikeren vi har hatt på pensum som har skrevet bok utelukkende om nye medier. Boken heter «The Language of New media«.

Jeg har som sagt også planer om å skrive en ok artikkel i wikipedia om nye medier, før jeg hiver meg på den oppgaven vil jeg bruke bloggen her som mellomlager for tanker rundt temaet.

Disse notatene er min forståelse av prinsippene, med enkelte eksempler fra mitt hode, og enkelte fra boken. Målet med teksten er ikke å publisere Manovichs bok på nett, men å forstå og kommentere for egen læring.

Prinspippene jeg noterer meg i dag er

  • Numerisk representasjon
  • Modularitet
  • Automatisering
  • Variability (forandelighet)
  • Transkoding

Fortsett å lese Prinsipp i nye media

Wikipediastafetten – kunnskap i hver veksling

Magasin for demokrati og ytringsfrihet i Norge, VoxPublica, har startet en stafett – i wikiskriving! Første mann ut er infomedias egen Jostein Gripsrud, som har skrevet om offentlighet (voxpublica & wikipedia). Stafettpinnen er overlevert stipendiat Erling Dokk Holm ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, vi venter i spenning Erling!

Å henvise til wikipedia som referanse i akademiske verk er, kanskje naturlig nok, dårlig likt hos sensor. Hvilken garanti har vi for at wikipedia har rett? –ingen. Denne debatten har vært oppe mange ganger, og vil nok kom igjen og igjen. De som får uttale seg mot wikipedias troverdighet har så langt ofte kommer fra akademiske kretser, men hva har akademia gjort for å forbedre wikipedia? Er professorene så redde for å bli rettet på, missforstått, feilsitert.. at de ikke tør bidra til et leksikon som kan redigeres av hvermannsen?

Jeg ønsker meg et godt wikipedia til jul.
Jeg håper wikipedia-stafetten blir en lang og omfattende prosess, som kan bidra til å heve nivået i det norske nettleksika. Det burde være enhver stipendiat, professor eller andre høyt utdannede, kunnskapsrike menneskers plikt og stolthet at deres fagfelt er godt og riktig dekket i wikipedia. Jeg mener ikke at det skal være tvang, men det hadde vært fint om det lå litt stolthet og ære i det. I mangel av noe annet: Kudos! til alle som skriver gode wikipediaartikler.

Når Gripsrud kan skrive om offentlighet, så kan elektrikeren skrive om lysbrytere eller strømaggregat. Gartnere kan skrive om timotei og Kong Harald kan skrive om Ari Behn. Hva kan du skrive om?