Vi jobber for fullt på mevi152prosjektet vårt, K og jeg. Avbildet er undertegnede som stolt viser fram flow chartet vårt. Med ca 50 filmsnutter, som hver har både default, primær og sekundær relasjon til andre filmklipp, så utgjør det snaue 150 relasjoner. Skal love at whiteboardet i Mac-labben var fullt etter noen timers intens hjernetrim i dag. Det er mye vanskeligere å ha tungen rett i munnen og bruke whiteboard, enn å la OmniGraffle gjøre jobben, men noen ganger må rå tankekraft og stor plass på tavle til. Dette prosjektet kommer til å bli unikt. Gøy er det også!
Flow chart XL
2 kommentarer
Legg igjen en kommentar
DVD beta
Da vi gikk ut fra Mac-labben i gƒ¥r kveld gikkk det en strƒ¸m av lettere berusede unge mennersker forbi i Hƒ¥konsgaten. Klokken var over 24. Det er ikke alle som studerer noe som gjƒ¸r det attraktivt ƒ¥ jobbe pƒ¥ en lƒ¸rdagskveld, men dette prosjektet…
27 november, 2005 klokken 21:30
[...] Hva har datamaskiner gjort med tekst? Det er faktisk ikke så rent lite. Det er kanskje ikke bare språket, eller formen og formuleringer det er snakk om, men hvordan vi forholder oss til tekst, og hvilke metaforer vi bruker for å publisere teksten på. Jeg vil først begynne med presentasjon. Kanskje den mest vellykkede metaforen i det moderne digitale kontoret er tekstbehandling (MS word i de fleste tilfeller). Ved å vise dokumentet som ”print layout” viser maskinen oss teksten som A4ark, med bokstaver på. Det er så lettfattelig at alle forstår det. Et tankekors er hvordan side 2 vises. Side 2 kommer under side 1. Ikke bak eller etter, slik som i en bok. Vi må skrolle nedover. Dette kan tenkes som logisk etter hvordan utskrifter så ut da jeg var liten (lange rekker av ark som hang sammen, med en liten rad hullete papirstrimler på langsidene, som printeren brukte til å trekke papiret igjennom systemet), men; denne typen print kom jo tekst skulle skrives ut. Jeg forkaster raskt strukturen av en bok, da hele konseptet med mange ark oppå hverandre ikke stemmer med verken presentasjon eller resultat. I nye media handler tekst uansett om hvordan teksten ser på skjerm. Manovich trekker fram papyrusrullene fra antikkens Hellas. (Papyrus humor fra KLM her) Med papyrusruller ruller man endene av dokumentet. Hele papiret henger sammen, ikke med lim i en bokrygg, men som et langt ark, med en ”stafettpinner” i hver ende. Vi skrollet med andre ord lenge før vi bladde. Denne skrollingen ble ”gjennoppfunnet” i digital form, nå hovedsaklig vertikalt, men dog. Tekstbehandlingsprogrammer skroller, websider skroller og tidvis skroller også hele GUIs. Hyperlenking. Det meste sentrale elementet med web er hyperlenker. Dokumenter (som hovedsakelig består av tekst, samt litt markup) knyttes sammen, på potensiell nøytral måte. Hyperlenker er ikke som fotnoter, der noten er underlegen hovedteksten. Som et eksempel på dette vil jeg trekke fram wikipedia. Wikipedia viser at leksika er en type tekst, perfekt tilpasset hyperlenker. Før var det ”et slit” å slå opp i store norske, mens med hyperlenker kan du med et tykk lese videre om det som du synes er mest interessant, uten å hente neste bind, bla 500sidere videre osv. Å lese wikipedia i motsetning til store norske har tilført nytteaspektet lystbetont nysgjerrig lesning. Retorikk og hyperlenking. Retorikk er dessverre et fagfelt jeg har hatt alt for lite om, men det er et viktig poeng jeg ønsker å understreke i forholde til nye media og hypertekster. Retorikkens logica, det logiske argument, kan hyperlenking tilføre mer en hva teksten faktisk uttrykker. Eksempel: ITavisen.no skriver en artikkel om DRM (tidsriktig nok), i artikkelen finner vi gjerne flere lenker til artikkelens kilder. La oss nå bare anta at folk IKKE leser lenkene. Bare at de er der, så tyder det på at journalisten har belegg for sine ytringer. De blir mer troverdige. I det fall at leseren faktisk følger lenkene, leser dem og gjør opp sine egne meninger, så kan leseren argumentere mot journalisten med mye bedre grunnlag en om lenken ikke var der. Hyperlenker har gjort nettmediet, og særlig nyhetsmedier mye mer gjennomsiktig. Om dette anses som positivt eller negativ kan diskuteres. Vi kan argumentere at journalister har minst 3 års utdannelse, og dermed fortjener at vi tror på dem (det er meg fortalt at de også lærer etikk på journalisthøyskolen). På den andre siden er det fint at den kritiske borger skal få gjøre opp sine egne meninger på det samme grunnlag som journalisten. Dette er et spennende tema, men i dag, må jeg videre. Struktur/form Et annet grunnleggende digitalt aspekt av tekst er struktur. Vi har vært innom hyperlenking, men dette er hovedsakelig på nett. Datamaskinen som tallknuser behandler tekst også tekst uten noe hierarki. Teksten vi ser er representere binært, og hentes via maskinens RAM, alle RAM lokasjoner i maskinen kan accesseres like raskt. Maskinen flater ut teksten. Digital tekst står da i sterk motsetning til tradisjonelle bøker eller filmer, som har en begynnelse, en slutt, og en forside (cover), de behandler tekst lineært, datamaskinen gjør ikke det. Dette aspektet tok vi opp i vår interaktive dokumentar (som passende nok heter RAM, som ble laget av Kjartan Michalsen og meg, sammen med filmskaper Ina Remme). Les mer om strukturen på filmen her og her. [...]
9 februar, 2007 klokken 15:08