I mangel av konkrete bøker og forelesninger dette semesteret, kombinert med angsten og usikkerheten ved å snart fullføre bachelorgraden, har jeg begynt å fråtse i vitenskaplig populærkultur. Bøker om vitenskap, som ikke gir deg noen grad. Poenget med denne posten er at jeg har blitt vist den mest fascinerende kilde til underholdene akademia, sannsynligvis noen gang kjent for studenter. Du blir ikke nødvendigvis klok, du blir derimot glad.
Bill Bryson har sin “A Short History of Nearly Everythingâ€, Stephen Hawking og Leonard Mlodinow har “A Briefer History of Time“, og Dalai Lama (er det her jeg skal bytte ut â€his holyness†med “studentâ€? eller «forfatter»?) har skrevet “The Universe in a Single Atomâ€. Disse tar for seg viktige vitenskaplige tema, og prøver å fortelle det videre til oss som ikke forstår oss på kvantefysikk, relativitet, platetektonikk, filosofi, celler og utviklingslære. Jeg skal innrømme at det er gøy å oppleve Bill Brysons kapittel der han prøver å forklare relativitetsteorien, det var et lite øyeblikk jeg faktisk trodde jeg forsto litt av hva han skrev. Det gikk fort over.
Kunnskap disse bøkene inneholder gir ingen akademisk grad, eller på noen annen måten noen fortrinn noe sted. De er rett og slett fór for nysgjerrige hjerner og â€coffie shop intellectuals†som liker å diskutere spennende tema over røde vinglass.
Studentersamfunnet i Bergen er det eneste organiserte fora som typisk inviterer til debatt rundt tema som overnevnte forfattere skriver om, om mer, som jeg kan komme på her i student-Bergen. Etter å ha diskutert denne typen underholdene tekster (underholdning, med et tydelig akademisk vinkel) med kollegaer som er medlemmer av samfunnet, ble en ny kilde til denne typen kunnskap påpekt.
TED – Technology, Enterntainment, Design
TED er en gigantisk samling av tenkere som foreleser for hverandre. Forutsetningen er at de tenker nytt. Det skal deles idér til inspirasjon, glede og videre tenking på de alle fleste felt. Et fantastisk konsept.
En god idé ble just enda bedre. TEDTalks. Ja, det kan oversettes og få den presise og direkte oversettelsen â€TED snakker†eller den like treffende â€TED samtale†eller â€TEDpratâ€. Det er nemlig snakk om tilgjengliggjøring av noen av de beste foredragene fra TED.
Hvorfor er disse forelesningen bedre enn vanlig universitetsforelesninger? Vell, de er korte. De er korte og blir hold av usedvanlig flinke folk. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg kan anbefale å begynne med Dan Gilberts sesjon om “The Pursuit of Happiness†der han introduserer og forklarer begrepet syntetisk lykke. Jeg ble selv helt overveldet over innslaget, og har enda ikke fått nok. Se også svenske Hans Roslings fantastiske presentasjon om internasjonal helse, som like godt kan sees på i sammenheng med databaseteori i samfunnsvitenskapen. Visualisering av data, og presentasjon er virkelig i verdensklasse.
TEDtalks er ikke for sære kaffelattedrikkende skoleskye studenter, men for alle. Dette er mer spennende enn et hvilket som helt universitet, gøyere en et hvilket som helst bibliotek og mer underholdene enn et hvilket som helt TVprogram. Har du noen minutter til overs? Jeg kan i dag ikke se noen bedre underholdningskilder enn dette. Kanskje blir du også noen tanker klokere. Og når alt kommer til alt. Det er det det handler om, er det ikke? Dette utdanningsopplegget vi driver med..
Er digitale bilder et mindre toverdig medium en tradisjonelle 35mm bilder på film og papir?
Jeg mener jo ikke det, på noen måte. Det er likevel verdt å sette opp spørsmålstegnet. Samfunnet (studentersamfunnet i bergen) setter opp debatten â€Mørkerom vs. Photoshop†onsdag 11 april, der skal de â€problematisere fotografiet som håndverk og kunstart.†Jeg gleder meg til dette, jeg gleder meg til å se hvordan et kunstneriske perspektiv på lettheten av postproduksjon (også tidvis kalt manipulering, som jeg gjerne ser blir brukt på bilder der innholdet/â€det dokumenterte†faktisk er endret). Det er meningsfullt å si at det ikke er noe du kan gjøre i digital postproduksjon, du ikke kan få til i et tradisjonelt mørkerom. Det er også like gangbart å påpeke den enorm forskjellen i håndverk og egenskaper. Det ER lettere å øke kontrasten i et bilde digitalt. Det er i samme slangen lettere å bytte ut hodet til Oprah Winfrey i photoshop, enn med selektiv eksponering / klipping i et mørkerom. Tilsier ikke dette også at det har blit lettere å lage kunst? Hvis gode manipuleringe kan kalles kunst da?
Jeg har tidligere skrivet om â€fotorealistisk falskhet†der jeg pekte på et eksempel der manipuleringen (og da mener jeg manipulering) endrer, ikke bare på hvordan bildet ser ut, men også skaper et ideal som ikke er oppnåelig for ekte mennesker. Dette har dove (de som lager såpe?) lekt litt med i en snill reklamekampanje (om jeg har missforstått dette rett), med navnet †Dove Evolution- campaignforrealbeauty.comâ€.
Denne kampanjen påpeker omtrent det jeg skriv om i fotorealistisk falskhet, men Dove har laget film, det er alltid gøy:
Og så dukker denne opp. En parodi? Må si jeg er litt forvirret, men poenget er småfrekt morsomt. Vakkerhet er et ideal, i øynene til tilskueren..
Jo bedre teknologien blir jo lettere blir behandlingen av mediet. Arbeidsflyten til en fotograf HAR endret seg, som samfunnet påpeker. Et konkret eksempel er RAW formatet, som i mange tilfeller gjør livet lettere for deg som er ute etter de beste resultatene. Jeg prøvde å komme på pro og kontra for RAW under â€RAW eller ikke RAWâ€. Nå prøver jeg å alltid bruke RAW, men da min lille iBook synes RAW er tungt, mens min PC i heimen godt kan like litt motstand, er det ikke alltid like gøy å laste over 1GB med tøysebilder.
Stadig formaterer jeg maskinene for å teste nye ting, og da må camera raw pluginen lastes ned på nytt. For deg (meg) som trenger å huske hvor danne finnes: den er her.
Til sist slenger jeg med noen bilder, for det er så alt for lenge siden jeg har satt meg ned å faktisk postprodusert noe.
Mer notater om nye media. Jeg forholder meg fortsatt til Manovich, og sper på med egnene kommentarer, meninger og tanker. Igjen, dette er notater. Tankevirksomhet pågår.
OM GUI:
Det gamle content – form og content – medium er potensielt byttes ut med content – interface.
Et paradoks er tanken om at alle nye media objekter dele en egenskap – numerisk representasjon. På samme tid kan de være sterkt preget av estetiske lag som sier noe annet, og kanskje noe mer en numerisk informasjon.
En forståelse av kunst i form av nye media vil da være at forholdet mellom innhold og form (innhold og interface) er så tett knyttet sammen at de ikke lenger kan sees på som ulike lag. De er ett.
HCI (Human computer interface) ikke ineraction, selv om denne forståelsen også passer under Interface.
Vi interagerer ikke lenger med en datamaskin, men med digitalt kodet kultur. Vi kan da snakke om et kulturelt grensesnitt (som i alle fall høres mer sofistikert ut en mange andre ord for å bruke en datamaskin) som menneske-datamaskin-kultur-grensesnitt når vi behandler kulturell data.
Alle tider har sin egen kulturelle stil, både klassiske malerier, musikk, film og grensesnitt. Vi kan se forkskjell på 1600-tallets malerier og 1700-tallets malerier, og på samme måte et 90-talls GUI og et 2007 GUI. Den store forkjelden mellom ulike mediale kulturer og stilers utrykk og GUIets, er at et GUI er et multifunksjons utrykk, som behandler både film, tekst, animasjon, lyd, samt datamaskiners konvensjoner, som kontrollpanelrelaterte elementer som justering av lyd, bilde osv. Selv om forståelse av GUIet kommer med datamaskinen i samfunnet, må vi akseptere at de ulike mediene hadde et GUI også før den digitale representasjonen.
Tekst i grensesnitt:
A samle summen av all tekst i digital form tilgjenglig for folket har vært en drøm helt siden datamaskinens spede barndom. Se xanadu.net Les om modellen, det er digg å kjenne igjen â€information wants to be freeâ€-tankegangen. Legg spessielt merke til issuet med copyrights og siteringsrett. Dette er også jevnlig tatt opp i voxpublica.no.
Tekst er metaspråket for datamaskiner. Både som innputt og outputt er tekst hele tiden sentralt. De mest avanserte moderne systemer, og de tidligste (moderne) maskiner svarer på tekstlig input (kommandoer, søk…) og svarer med tekstlig output. (lister, menyer, knapper, dokumenter osv). I tillegg til å være metaspråk, er tekst også primærspråket maskiner bruker. Ofte basert på en nerdete form av engelsk, men som ordtaket sier â€crap inn, crap outâ€.
Hva har datamaskiner gjort med tekst?
Det er faktisk ikke så rent lite. Det er kanskje ikke bare språket, eller formen og formuleringer det er snakk om, men hvordan vi forholder oss til tekst, og hvilke metaforer vi bruker for å publisere teksten på.
Jeg vil først begynne med presentasjon. Kanskje den mest vellykkede metaforen i det moderne digitale kontoret er tekstbehandling (MS word i de fleste tilfeller). Ved å vise dokumentet som â€print layout†viser maskinen oss teksten som A4ark, med bokstaver på. Det er så lettfattelig at alle forstår det. Et tankekors er hvordan side 2 vises. Side 2 kommer under side 1. Ikke bak eller etter, slik som i en bok. Vi må skrolle nedover. Dette kan tenkes som logisk etter hvordan utskrifter så ut da jeg var liten (lange rekker av ark som hang sammen, med en liten rad hullete papirstrimler på langsidene, som printeren brukte til å trekke papiret igjennom systemet), men; denne typen print kom jo tekst skulle skrives ut. Jeg forkaster raskt strukturen av en bok, da hele konseptet med mange ark oppå hverandre ikke stemmer med verken presentasjon eller resultat. I nye media handler tekst uansett om hvordan teksten ser på skjerm.
Manovich trekker fram papyrusrullene fra antikkens Hellas. (Papyrus humor fra KLM her) Med papyrusruller ruller man endene av dokumentet. Hele papiret henger sammen, ikke med lim i en bokrygg, men som et langt ark, med en â€stafettpinner†i hver ende. Vi skrollet med andre ord lenge før vi bladde. Denne skrollingen ble â€gjennoppfunnet†i digital form, nå hovedsaklig vertikalt, men dog. Tekstbehandlingsprogrammer skroller, websider skroller og tidvis skroller også hele GUIs. Hyperlenking.
Det meste sentrale elementet med web er hyperlenker. Dokumenter (som hovedsakelig består av tekst, samt litt markup) knyttes sammen, på potensiell nøytral måte. Hyperlenker er ikke som fotnoter, der noten er underlegen hovedteksten. Som et eksempel på dette vil jeg trekke fram wikipedia. Wikipedia viser at leksika er en type tekst, perfekt tilpasset hyperlenker. Før var det â€et slit†å slå opp i store norske, mens med hyperlenker kan du med et tykk lese videre om det som du synes er mest interessant, uten å hente neste bind, bla 500sidere videre osv. Å lese wikipedia i motsetning til store norske har tilført nytteaspektet lystbetont nysgjerrig lesning. Retorikk og hyperlenking.
Retorikk er dessverre et fagfelt jeg har hatt alt for lite om, men det er et viktig poeng jeg ønsker å understreke i forholde til nye media og hypertekster. Retorikkens logica, det logiske argument, kan hyperlenking tilføre mer en hva teksten faktisk uttrykker. Eksempel: ITavisen.no skriver en artikkel om DRM (tidsriktig nok), i artikkelen finner vi gjerne flere lenker til artikkelens kilder. La oss nå bare anta at folk IKKE leser lenkene. Bare at de er der, så tyder det på at journalisten har belegg for sine ytringer. De blir mer troverdige. I det fall at leseren faktisk følger lenkene, leser dem og gjør opp sine egne meninger, så kan leseren argumentere mot journalisten med mye bedre grunnlag en om lenken ikke var der.
Hyperlenker har gjort nettmediet, og særlig nyhetsmedier mye mer gjennomsiktig. Om dette anses som positivt eller negativ kan diskuteres. Vi kan argumentere at journalister har minst 3 års utdannelse, og dermed fortjener at vi tror på dem (det er meg fortalt at de også lærer etikk på journalisthøyskolen). På den andre siden er det fint at den kritiske borger skal få gjøre opp sine egne meninger på det samme grunnlag som journalisten. Dette er et spennende tema, men i dag, må jeg videre.
Struktur/form
Et annet grunnleggende digitalt aspekt av tekst er struktur. Vi har vært innom hyperlenking, men dette er hovedsakelig på nett. Datamaskinen som tallknuser behandler tekst også tekst uten noe hierarki. Teksten vi ser er representere binært, og hentes via maskinens RAM, alle RAM lokasjoner i maskinen kan accesseres like raskt. Maskinen flater ut teksten. Digital tekst står da i sterk motsetning til tradisjonelle bøker eller filmer, som har en begynnelse, en slutt, og en forside (cover), de behandler tekst lineært, datamaskinen gjør ikke det.
Dette aspektet tok vi opp i vår interaktive dokumentar (som passende nok heter RAM, som ble laget av Kjartan Michalsen og meg, sammen med filmskaper Ina Remme). Les mer om strukturen på filmen her og her.
Selv om tekst har en flat struktur på et mikronivå opplever vi tekst ofte som hierarkisk på makronivå. Vi har folderstruktur i våre operativsystemer, menyer har trestruktur, digital litteratur har ofte også en struktur som tyder på ulike nivåer. Gamle spill (og nye for den del (hjertesak)) som Myst og Doom (eksempler fra Manovich) bytter ut tid med geografi, vi navigerer i rom, ikke i tid. Du kan bruke så lang tid du vil. I samtidig har disse spillene en oppbygning som kan sees på som en hybrid mellom â€choose your own adventureâ€-novelle og en lineær historie trigget av interaksjon fra brukeren. Du kan bare delevis påvirke hva som skjer, og hvordan â€historien†utfolder seg og ender.
Et annet poeng i forhold til hyperlenking i et morderne web2.0 tankesett er hvordan det omstrukturerer ikke bare data i en maskin, men også mennesker av kjøtt og blod. Assistentprofessor i antropologi Micheal Wesch tar opp dette i sin frekke video Web 2.0 … The Machine is Us/ing Us
Dette gleder jeg meg til å skrive mer om under tankesettet â€SQL er det nye HTML†av Tim O’Reily (kommer).
Oj det ble mye tekst. For at dette ikke skal bli for lang, stopper jeg her, for nå.
