Fotorealistisk falskhet

Hvor mye fotofikling tåler vi? Jeg har tidligere skrevet om fotofikling som endrer på folks kropp. I bloggen til Eirik Solheim fant jeg ikke bare Glenn C. Ferons portefølje som jeg kommenterte i november i fjor, men også Taylor James side. Her er det ikke kropper som er fokus, men ikke annet en spektakulær fikling.Tilbake til Bergen og kropper. Nå som våren har kommet til Bergen dukker de ekte kroppene opp. Det er bar hud på hver eneste gressflekk i byen, det betyr at det ikke er så mye gress å se. Hvis folk flest ikke vet hvordan skjønnhetsidealene faktisk ser ut, så er det ikke rart den psykiske folkehelsa er skral. Det er ikke tilfeldig at jeg ikke har sett en eneste som ser ut som i Glenn C. Ferons portefølje.

Like it or not, fake images are everywhere and have become a part of today’s culture. oemagazine

Med stadig bedre og billigere teknologi blir også fiklingen bedre. Problemet er bare å skille fra hverandre hva som er «ekte» og hva som er fiklet. Plakater, magasiner, på TV, på film, det er alt fiklet. Det er sjeldent du kan bla gjennom et magasin å finne et bilde som ikke har hatt en god runde i Photoshop. Jeg tror mange lar seg lurer, særlig når det kommer til kropp og idealer. Vi lar oss lure, og får et alvorlig skrudd bilde av hvordan mennesker ser ut.
Kris Rock er en morsom kar. I sitt standupshow «Bigger and blacker» ta han opp følgende rekke. Menn lyver, og får høre det. Kona som venter bak børa med hevet kjevle, vi kjenner alle bildet. Så putter vi i en kopp ironi. Kona (les kvinner) skal ut en tur. Hun tar på seg sminke, fikser håret, tar på seg undertøy som strammer inn litt her og pusher opp litt der, tar på seg sko med høye heler og vrikker seg med til kafeen der hun klager til venninnene sine om at mannen hennes lyver. (hvem lyver?) Hvilke klær, sko og sminke som er inn kan du lese i et hvilket som helst damemagasin. Gå til frisøren å se selv.
Mitt oppi min tankegang rundt den manipulerte menneskekroppen dukket det i dag opp en diskusjon om den myke mannen. Sindre Tollefsen skrev en glimrende post om hvordan de snille ender opp som evig «bare en venn».

Lær deg spillet. Ikke vær deg selv. Hold tredagers-regelen, ikke le høyfrekvent, ikke spør kvinner interressert om hvordan de egentlig har det. Ikke vær tålmodig.

[om kvinner…] De vil ha velkleddhet. Riktig ganglag og mimikken til Brad Pitt.

Store pupper, fordi du fortjener det.
Debatten ser også ut til å gå bra hos aftenposten. Selv om denne debatten egentlig handler om opptreden, så ser jeg dette er en pakke. Den heter stereotypi. En stereotyp moderne mann eller kvinne har et utseende. Et utseende formet av det vi ser, leser og opplever. Ærlig talt, når mennesker blir så flate karakterer som «snill og kjedelig», så snakker vi også om «pen, men dum».I det siste har jeg funnet mye interessant på forskning.no. Merkelig nok klarer nettstedet å kaste fra seg det akademiske og nitriste språket når de publiserer på nett. Jeg var på leit etter stoff om hvordan det går med den psykiske helsen i Norge. Første søket gav følgende overskrift: «Silikonpupper knyttes til høyere selvmordsrisiko«. Lurer på hvor ideen om silikonpupper kom fra? Kanskje et magasin? Videre kan jeg lese at «Ungdom holder depresjon skjult«, «Fedme gir økt risiko for depresjon» og «Bemidlede berter vil ha pene partnere«. Jeg fant i det hele tatt mange tekster som baserer seg på utsende. Det var jo det jeg leitet etter, men jobben var enklere en forventet.

Vi er alle opptatt av hvordan vi ser ut. Vi er en generasjon narsissister bevæpnet med lommespeil, lipgloss og hårgelè. Idealene er uoppnåelige fordi de er produsert med digital teknologi. Om du viser meg til bilde fra et kvinnemagasin som ikke er manipulert, så spanderer jeg lunsj. Psykiskhelse.nos artikkel «Jenter lærer å være til for andres blikk» tar opp temaet jenter og utseende gjennom Margreth Olins kortfilm «Kroppen min». Denne tar opp temaet på en feminin måte, i tilfeller hvor utseende blir en negativ atributt ved et menneske og vi i samme tid hat litt forståelse for angsten.

Det blir fort mye verre når en ungjente stiller seg ved siden av speilet og ser på Mila Jovovitch i magasinet sitt. Hør her jente: du kommer aldri til å se ut som henne. Du kommer ikke til å se ut som henne fordi hun ikke ser slik ut! Det har sittet en fotofikler å pyntet på henne i 8 timer etter at bildet ble tatt. Ikke engang lysforholdene er like på det bildet du ser, og slik det var de Mila satt i studio.

Fotofikling forutsetter at det faktisk har vært tatt en foto en gang. Dette tror jeg er et moment som forvirrer folk. Det er kanskje en wake up call for noen, men ikke mindre reelt. 100% digitale missekonkurranser finnes, og enkelte modellene er så bra at jeg tørr banne på at de har blitt (miss)brukt? som «the real thing» uten at noen har lagt merke til det. Se f.eks. på denne uoffisielle missekåringen for modeller laget i 3DstudioMax. (og her, og her)

PS: denne blogposten har ligget som kladd siden våren.. dette er mad andre ord gamle tanker.

Skrevet av

Eirik

Poster av denne "forfatteren" er fra min gamle blogger-blog. (men også den jeg stadig er logget inn med..)

2 kommentarer om “Fotorealistisk falskhet”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *