mai 2006 – Stavelin.com

Flickr som reklamekanal, smart.

Tidligere nevnte photowalkthrough.com har en gruppe på flickr. Det er de ikke aleine om. Dette har blitt en populær kanal for deling av digitale bilder, og der folk samles er det aktuelt å reklamere. Ved å se på de «All time most popular tags«, så finner vi bare et merkevarenavn: nikon. Hvorfor?

Hvorfor tagger folk bildene sine med reklame for utstyrprodusenter? Jo, det har seg slik. Nikon har en «konkurranse» på gang, Nikon Stunning Gellery. En flickr-bruker kan tagge bildene sine med «nikonstunngingallery» og slik bli funnet til bruk for denne kampanjen. Premien er å bli brukt på Nikon sine sider, og så vidt jeg kan se, ikke noe mer. Likevell er det pr nå 10.540 bilder tagget med «nikonstunngingallery», hvem vet hvor mange som ser disse bildene, og i den sammenhengen må bruke ordet «Nikon» for å formidle det. Sansynligvis mange, og av dem igjen mange som er potensielle kunder av, nettopp Nikon. Hvordan velge ut interessante bilder i en slik stor mengde:

If you want to check out likely candidates for the Nikon Stunning Gallery the next days, use Flickrs own «Interesting» feature. See the pictures people have tagged for Nikon rated by how interesting they are. sitat: brilliantdays.com

Denne kampanjen er en briljant bruk av «nye media». Denne typen markedsføring kommer vi til å se mer av. Bruk av datakraft handler for tiden mye om å få kundene til å gjøre bedriftens jobb, dette er et stjerneeksempel.

Virkelig god videocasting

Photowalkthrough.com er i hovedsak en videopodcast som tar for seg postproduksjonen av digitale foto. Ut over det, så er den i en liga for seg selv. John Arnold presenterer bilder han har tatt, og hvordan han har postprodusert dem. Jeg har ingen kjennskap til denne Arnold, med unntak av stemmen hans fra castene. Han hører ut som en bestefar med en IT-onkels vokabular. Først og fremst framstår han som en uvanlig dyktig fotograf og fotofikler.

Pluss og minusDet er alltid noen ulemper. Photowalkthrough.com har lange casts, kanskje i overkant lange. Legg av en 30min + for hver video, og minst det dobble for å teste ut nye tricks i ettertid. Arnold bruker til tider for mye tid på å stotre, og kommer liksom ikke helt til poenget i MTV-stil, dette er noe irriterende, særlig i starten av hver video.Men disse overnevnte ulempene er de eneste jeg finner. At denne casten i det hele tatt er tilgjenglig uten å betale er ufattelig. Det øses ut med solid kunnskap, ikke bare nye photoshoptricks, men også om komposisjon, fargeteori og andre ting å tenke på, ikke bare til bruk etter at bildet ble tatt. Det er alt som går ut over de teknisk grepene i Photoshop som gjør at dette er den så langt beste fotografirelaterte videopodcasten jeg har sett.
Innholdet i denne videostrømmen kunne ha vært solgt som skolebokpensum, sannsynligvis hvor som helst. Jeg sitter igjen med lysten til å kjøre alle mine bilder gjennom Photoshop på nytt. Jeg har så langt bare redigert et bilde etter inspirasjon fra photowalkthrough.com, men gleder meg både til å lære mer, og til å fikle mer.

«Mann uten ansikt»

Lovlige og ulovlige MP3er, et kaos

Det begynner å bli en stund siden jeg skreiv om at EU parlamentet ville innføre en lov som gjør dagens ungdom til kriminelle. Den loven gikk igjennom.
Vi har lover mot illegal kopiering av musikk i Norge også, lover Politiet si de ikke vil håndheve. Snålt. Det begynner også å bli en stund siden jeg sist så John Lech Johansen på TV, hvor har det blitt av engasjementet?

Problemstillingen har på ingen måte blitt mindre aktuell.Vell, det står i nettavisene nesten hver eneste dag. Noen krangler om rettigheter til digital musikk. Jeg trodde at musikkbransjen klaget for musikk du kunne ha hatt solgt hvis de ikke konkurrerte med piratene, men i dag leser jeg at CD-salget i Norge stuper. Likevel viser det seg at folk hører stadig mer på musikk, db vinkler saken mot at kvinner stadig laster ned mer. Slik jeg ser det, så er dette enkelt.

En bruker på jakt etter digital musikk har noen få valg, med ulike vanskelighetsgrad. Hvor enkelt det er å skaffe seg musikk mistenker jeg er like viktig som om musikken er «lovlig». Politiet i Norge sier at de ikke kommer til å håndheve denne typen kriminalitet. Hvorfor har vi lover som ikke håndheves? Tilbake til poenget: her en de fire vanligste(?) måtene å skaffe seg digital musikk på.

Last ned fra iTunes music store eller MSN Music (og/eller digitale musikkbutikker). Koster litt penger. Jeg har bare testet iTunes nettbutikk, og synes prosessen kunne ha vært svært mye enklere. Det tok alt for lang tid å registrere seg, og musikken kommer med Apples kopisperre (DRM).
Ripp en CD. Relativt enkelt, er lovlig hvis du eller en venn eier CD»â€žï¿½n.
Få digitale filer fra en venn. Om filene overføres via webben, på en brent CD eller et annet medium spiller ingen trille, lovlig hvis du eller vennen eier plata. Enkelt.
Last ned via tradisjonelle nedlastningsprogrammer (kazza, bearshare, DC++, soulseek, torrentklienter, osv..) Dette varierer i vanskelighetsgrad. Enkelte programmer en svært enkle (kazza, soulseek m/venner), andre krever mer kunnskap og innsats (DC++, torrent). Musikken er i hovedsak piratvare, men stort sett enklere å få tak i en via den lovlige varianten i punkt 1.

Den helt klart enkleste måten å få tak i digital musikk er å få den av en venn. Der musikkbransjen virkelig skyter seg i foten er ved å ikke lage systemer som er enkle nok. Et resultat av dette er uheldige vaner hos kundene.

– Men dette er tungt når publikum først har vennet seg til at musikk på nettet er gratis, sier Johansen.(Adm dir. Emi)

Det er viktig å skille mellom skurker og kunder. I MP3krigen har til tider kundene blitt behandlet som problemet. Jeg tenker ikke bare på saken der stortinget ville forby ripping av CD»â€žï¿½r, men også mer «dagligdagse» uttalelser som «iPod-brukere er tyver«. Dette var det, etter itavisen, Real Networks-sjef Rob Glaser som sa. Real er for ordens skyld en konkurrent av Apple og Microsoft på salg av digital musikk. Uttalelser som dette tjener ikke Real på i lengden, hvor mange millioner iPod-eiere finnes?
– Mange. Med store bokstave og liten teskje: kunden velger enkleste løsning. Så lenge det er enklere å få tak i piratmusikk enn kjøpt musikk, så taper musikkbransjen denne krigen. Mange vil betale for musikk når det dukker opp gode nok løsninger, til fornuftige priser. Her må bare musikkbransjen sette seg ned å lage gode nok løsninger. Dette kommer til å koste en arm og et bein, men de som ikke hiver seg på bølgen nå, de kommer ikke til å leve svært lenge.
Det er også betenkelig at det bare er IT-selskaper som så langt har skapt seg et navn innen distribuering av digital musikk. Hvordan kan det ha seg at plateselskapene ikke selger sin egen musikk? Det er utvilsomt en dyr startkapital for denne typen næring, men har de ingen tro på sine egne produkter?

Podkasting med Apple

I dag er siste dag for mediedagene, og er såkalt «åpen dag». Grieghallen har vært stedet der ulike bedrifter har vist fram sin nyeste teknologi (stuff), Newton (NRK) har hatt show og fotballnerdene fra Tufte spilte kamp mot medielaget (div bransje folk, TV2 Davy m/venner). I dag er den eneste dagen jeg har jobbet for festivalen, og jobben var topp: hjelpe hvermansen å lage sin egen podkast på Apple sin stand. De fleste bloggere vet nok at podkasting er syndikering av multimedia via en xmlbasert strøm, men det gjør ikke mannen i gata. At dette er svært enkelt er tydligvis også ukjent. Dette gjorde at det var en svært trivelig jobb å snakke folk gjennom prosessen, det er nesten litt for enkelt å gjøre dette i iLife med Garageband og iWeb. Forskjellen mellom rss feeds fra blogger og podkasting/videopodkasting er ikke stor, med iWeb mer du ikke forskjelden i det hele tatt. Ikke et XMLatributt å se noe sted.Her er forresten menneskene i Grieghallens lydstrøm. (egentlig kun en demo for hvordan ting funker)Nå er det bare gullruten (som du også kan se på tv2) og etterfølgene fest som gjenstår, så er festivalen over. Disse dagene har vært fyllt med så mye moro, og så lite jobbing, at jeg lett er med også til neste år.

Stone og Parker på mediedagene

Det er ikke tvil om at store navn selger, og når skaperne av South Park besøker Bergen så legger pressen merke til det. Allerede før gutta ankom regnværsbyen hadde BT, TV2 (side2), propaganda, og helt sikkert en rekke andre skrevet om det.

Trey Parker og Matt Stone kom ikke til mediadagene for å være kjendiser, de kom får å vise fram og snakke om kontroversiell TV. Episoden med Tom Cruise i skapet og episoden der Isaac Hayes blir skrevet ut av serien og hans karakter Chef brutalt dept ble vist på storskjerm. Etterpå ledet Gunnar Strøm (Førsteamanuensis, Høgskulen i Volda) en «debatt», som enklere kan beskrives som en samtale. Temaet er glohett og South Park av de få forum som tar tyren ved hornene over dammen. Dvs, det er mye snakk, men få bilder å se. Gutta, som har egenhendig produsert South Park i snart 10 år nå, fikk snakke ut om sensur vs kreativitet.

I dagens mediebilde, etter 9/11 og Mohamed karikaturene, er det blitt mye fokus på hva som kan vises i media. Gutta pekte på at de viste bilder en profeten for fire år siden, da var alt ok mens nå er det plutselig fy-fy. I det hele tatt virket det ikke som sensur var et stort problem for serien, på tross en den nylige saken der gutta selv putta inn en sensurplakat i episoden «Cartoon Wars Part I«, dette gjorde de etter at Comedy Central gjorde det klart at Mohamed ikke skulle avbildes på deres nettverk.

Selv om terrortrusler og potensielle angrep stadig er et kontinuerlig tema, så har aldri produksjonen hatt store motstanden fra bevegelser som føler seg tråkket på. Når serien sparker hardt i enkelte retninger får Stone og Parker henvendelser fra folk som lurer på «hvem de er ute etter å ta» som neste. Dette avfeier gutta som en missforståelse av hele serien, de er ikke ute etter å ta noen spesielle. Enten sparker de i alle retninger, eller ingen. Det er denne filosofien som gjorde at serien endelig hetset sientologbevegelsen, og igjen som fikk Chefs stemme, Isaac Hayes, til å vende dem ryggen. At mr Cruise ble så pissed håper jeg har noe med religionen hans å gjøre, og ikke «hans opptreden» i serien, for den var hysterisk. I det hele tatt er det ~~igjen~~ ingen grunn til å slutte å se South Park. Serien virker like fresh og drøy i dag, som da første episode ble vist i 1997.