Som nevnt bedrev Kristin og jeg litt kollektiv tenking rundt tagging av bilder her om dagen. Mads kommenterte posten, og introduserte meg da til siden woophy.com som har et verdenskart med bilder fra der bildet ble tatt.Kartet er ikke helt slik Kristin og jeg hadde sett for oss. Men det er uansett en fantastisk fascinerende. Lurer du på hvordan det ser ut på Galapagos? Eller kanskje du skal på ferie til Russland, og lurer på hvordan det ser ut i Pechora? «€œSjekk ut verdenskartet på woophy.com. En annen ting. Norge kunne med fordel ha vært dekt bedre, og jeg har testet ut tjenesten. Det tar kun kort tid å melde seg opp, og legge til egne bilder. Dette burde være grunn god nok til å sette ditt hjemsted på kartet. Alle fotoklubber i verden burde ha det i statuttene sine :) Mer sosial web.Jeg begynner å bli sær på hvilke sider jeg besøker igjen og igjen. Jeg liker de sosiale websidene, der jeg kan kommunisere, dele, og være en del av en slags samfunn. På woophy.com kan du stemme og kommentere på/til andre bilder. Jeg har lagt ut ca 10 bilder, og har allerede fått mange kommentarer. Folk er hyggelige, og det er spennende å få bildene kommentert. Til sammenlikning virker det som det er mer «sosial aktivitet» på woophy enn f.eks. Flickr. Bildesammenlikning «€œ retrievrI dag blir det sansynligvis en stor fest for mange informasjonsvitere ved laveregrad UiB SV. Vi har nemlig levert en stor semesteroppgave om multimediahåndtering i Oracle. En del av oppgaven gitt på bildesammenlikning. Vi bruker Oracle, og Oracle som andre systemer klarer ikke å sammenlikne bilder særlig godt. Det vil si, det går greit å sammenlikne bilder, men jeg blir ikke særlig imponert av resultatene.Du kan selv sammenlikne bilder fra Flickr med dette verktøyet, men det smukke navnet retrievr. Det er stor forskjell på den tekniske biten rundt selve sammenlikningen i Oracle og det flashbaserte grensesnittet i retrievr, men jeg synes resultatene er ganske like i grad av udugelighet. Lenken jeg har lagt igjen her, er til en skisse jeg har tegnet. Ikke stor kunstverket, men det spiller stort sett ikke så stor rolle hva du tegner. Bildene som hentes ut etter skissen din passer med farger, men sjeldent med innhold, form. Semantikk i bilder er også vanskelig. Hva vi opplever at er bilde er kan være noe helt annet enn de former og farger datamaskinens matematiske «tankegang» ser det som. Du kan også laste opp bilder å sammenlikne mot, dette fungere heller ikke veldig bra da jeg testet, men kanskje det virker bedre for deg?Dette er først og fremst gøy, ikke bra eller nyttig. Dessuten er dette et teknisk felt som stadig pushes. Selv om det ikke funker godt nok enda, så vil det helt sikkert bli bedre, og da kan bildesammenlikning bli nyttig flere steder i samfunnet. Politi/etterforskning, kunst/galleri, foto, turisme.. jeg kan se for meg mange steder hvor det vil være gøy å kunne si: «jeg vil ha noe som likner på dette bildet.»
Måned: april 2006
Å være sosial foran, og bak, skjermen.
Jeg har prøvd å kategorisere mp3grenerasjonens menn som teknoseusuelle i forrige post. En tankerekke som trakk mot en pessimistisk konklusjon om på ingen måte gjenspeiler den digitalt orienterte hverdagen. Denne teksten vinkler tilværelsen fra datamaskinens sosiale programvares side. Mye av den aktiviteten som jeg kaller «nerding» har ingenting med programmering i mørke kjellere å gjøre.
Bilde av rrrrroboboogie, under en CC-lisens.
Mye av den aktiviteten som blir gjort på datamaskiner og andre tekniske leketøy handler om å være sosial. Noen blogger. Mange bruker nettet som telefon (IP-telefon, skype, samtalefunksjoner i programmer som MSN messenger og iChat). Nesten alle, om ikke alle, har en MSN messenger konto.
Vi chatter, ringes, sender SMSer, MMSer, mailer og PM’r (personal message). På nettet kyttes vi stadig sterkere sammen. Ikke bare vi bloggere i en slags nasjonal blogosfære gjennom aggregatsider, men også i mindre grupper som infomedia-bloggerene og kvartertbloggerene.
Vi lenker også hverandre, ikke bare som kilder, men som venner, kolleger, likesinnede, beundrere og totalt ukjente, men da kanskje fordi vedkommende virker interessante på en eller annen måte.
Underskog.no er et godt eksempel på «nerding» der det sosiale står i fokus. Underskog er for de som ikke måtte vite det en kulturkalender med fokus på bekjentskaper, dessverre (eller heldig vis?) er det er relativt lukket samfunn, der rekrutteringsprosessen er basert på invitasjoner. Slik som gmail var i begynnelsen, eller er det slik fortsatt?
Ikke bare underskog er et eksempel på sosial teknologi. Microsofts siste versjon av messenger skal visstnok inneholde funksjonalitet for deling av musikk og bilder ol. Bloggetjenester som blogger.com, wordpress.com, msn space og Myspace blir stadig enklere, og brukermassen stadig større.
Nettet florerer av forum for alt mellom himmel og jord. I påsken kunne min kamerat fortelle at et forum for mennesker som interesserer seg for ferjer nylig ble nedlagt, og at dette var dumt, men at det fortsatt finnes at par ok forum for folk med denne interessen i Skandinavia. Sprøtt? Egentlig ikke..
Tidligere nevnte popurls.com lenker i hovedsak til medieinnhold produsert og delt av enkeltmennesker, ikke institusjoner eller bedrifter.
Måten vi bruker Internett på holder på å endre seg fra en ren kilde for informasjon til en kommunikasjonskanal for mellommenneskelige kontakter. Dette er selvsagt en forenkling, men likevel gyldig slik jeg ser det. Vi deler bilder, tekster, tanker og følelser gjennom det sleipe utrykket multimedia. Fotografier, animasjon og ord. Og lyd. Ikke alle podcaster er kommersielle eller redaksjonelle. Noen legger rett og slett ut dagboken sin i lydformat. Eller som video.
Spilling på nett er kanskje tidens trend. Snart har alle en venn som spiller World of Warcraft. De som spiller kan fortelle om alle vennene de spiller sammen med, og alle de nye menneskene fra helt andre steder i verden de blir kjent med. Om spill i en liten periode var en ensom aktivitet for gamere, så er det tiden i stadig større grad over.
My farewell to the World of Warcraft, featuring my own music and footage from the game. I have included most of my characters, bidding their farewells. Will I be back? Time will tell. But time constraints make that unlikely for the foreseeable future. Will I miss my friends there? Of course.
Sitatet over er teksten som fulgte med machinimafilmen som jeg brukte som eksempel i avsnittet over sitatet. Jeg leste for en stund siden at de som bruker Internett og datamaskiner ofte har et rikere sosialt liv en de som ikke gjør det.
Dessverre finner jeg ikke lenken. Noen som har den i bokmerkene sine? Jeg finner derimot artikkelen som sier at barn som bruker Internett mye er smartere enn andre. Jeg opplever det selv, og ser at mine venner gjør det samme; vi må bare sjekke mailen/mobilen/bloggen/underskog/forum. Jeg husker ikke sist noen snakket om postkassa, det heter «inboxen». Viktige sosiale kontakter opprettes, pleies og leves via teknologi. Vi bruker teknologien til å knytte sammen det som faktisk betyr noe, sosiale bånd. Samfunnet blir mer og mer fragmentert, vi kjenner ikke naboen, likevel holder vi kontakt med mennesker langt borte digitalt.
Flere identiteter.
Da jeg ble introdusert for Internett en gang tidlig på 90-tallet, så var det i to helt ulike situasjoner. På kontoret der min mor jobbet hadde de nett, og jeg ble introdusert for nettleseren. Jeg surfet på nba.com, og kunne se bilder av og lese om Michael Jordan og Dennis Rodman. Det var et univers av utrolig mye informasjon.
Den andre inngangsporten var IRC. En kamerat har en pappa som er tannlege, og han hadde Internett hjemme på 90-tallet. Internett der i huset betydde mIRC. På IRC kunne vi snakke med mennesker vi ikke kjente, om alt mellom himmel og jord. Spennende, men ikke direkte matnyttig.
Mange sosiale tjenester på nett har en fellesnevner i en valgfri anonymitet hos brukeren. Du kan skape deg din egen personlighet på nett, slik du vil at verden skal se deg, eller slik du selv være. Du er sosial bak skjermen. I andre sammenhenger bruker du kanskje fullt navn, og spiller ingen karakter, du oppfører deg tilnærmet slik du ville ha gjort hvis de du kommuniserer med var i samme rom. Du er sosial foran skjermen.
Avatarer og digitalt selvbilde.
Jill skriver i sin artikkel «Mirrors and Shadows: The Digital Aestheticisation of Oneself» om hvordan teknologien kan brukes til å skape en digital identitet. Avatarer er et stikkord.
Sjansen for at en eller annen som ikke kjenner meg leser denne posten er tilstede. Det de kanskje ser er det lille 80x80px bildet av meg øverst til høyre på forsiden av stavelin.com. Dette er min avatar. Den sier ikke mye, men fortsatt en del. Kjønn og ca alder.
Hvordan jeg skriver avslører sikkert også nok. Forskning.no publiserte i mars artikkelen «Spillfigur kan endre din personlighet«. Den tar opp hvordan avatarer vi velger og identifiserer oss med ikke bare gjenspeiler hvem og hvordan vi er, men den er også med å forme vår «offline personlighet».
I tilfellene artikkelen tar opp vinkles dette som en positiv ting, som trekker med seg elementer som selvsikkerhet og vennlighet. Vi formes altså positivt av å spille dataspill online (MMORPGs)? Etter tankerekken rundt begreper i forrige post havnet jeg i et pessimistisk spor på jakten etter hvem mp3generasjonen (sine menn) er.
Ved å vinkle fra hva vi faktisk bruker teknologien til, lyser feltet opp på en helt annen måte. Ved å leite rundt etter informasjon om hvordan teknologi gjør oss mer sosiale, så finner jeg mye. Og dette føler jeg er mye riktigere i forhold til hvordan kretsen av nerder rundt meg på universitetet i Bergen oppfører seg. Jeg kan ta feil.
Oppdatering:
Forskning.no pressentrer – Internett gjør deg mer sosial
Viste jeg hadde lest det et sted..
Å sette vanskelige ord på tilværelsen.
Språk er trendy som aldri før, og ok jeg har kanskje en svakhet for fremmedord, låneord og tøyseord. Jeg er derimot ikke glad i sprøe fornorskinger. I denne teksten sveiper jeg innom ord som jeg mener beskriver min, og sikkert mange andre deltageres, tilværelse i den digitale, såkalte «iPodgenerasjonen». Det skal fremmedord til for å sette oss i bås.
The metrosexual, he says, is an urban male of any sexual orientation who has a strong aesthetic sense and spends a great deal of time and money on his appearance and lifestyle. – Mark Simpson, oppfinner av termen «metrosexual»
Å fundere på om det er metroseksuelle vi er, kan by på hodebry nok. Personlig synes jeg det innebærer å svelge en del kameler. David Beckham nevnes f.eks. som metroseksualitetens ikon. Å ha Beckham som forbilde har jeg ikke noen tro på at det kan komme noe godt ut av. Dette er likevel ikke en bortkastet tanke, jeg misstenker mennesker rundt meg å være mye flinkere til å shoppe, pleie hår og negler, enn for eksempel å bygge en gapahuk. Heldigvis kan vi gå på bar når det regner ute, og det er likevel stort sett tak over de fleste gatekafeene.
Ok, den metroseksuelle mannen er vist nok i stand til å overleve i villmarken, men dog kanskje ikke uten Arman survival kit. Student-TV har også tatt en titt på konseptet. Så kanskje unge menn i byer er metroseksuelle i større eller mindre grad, bevist eller ubevist.
Men tilbake til iPodgenerasjonen. Et fint ord, men svært lite presist. Kanskje først og fremst liker jeg det dårlig fordi det tar et egennavn (iPod). Og foreldrene våre (mennesker i alderen 45-60år) har da også iPoder. MP3generasjonen (eller kanskje «.mp3-generasjonen»ï¿½) er kanskje bedre, uten at det begrenser alder på noen måte.Jeg vil betegne de fleste av vennene min som nerder. Dette på tross av at briller tykke som colaflaskebunner, mattekunnskaper og intens interesse for alver mangler. Og mindre nerdete egenskaper som trening, cafébesøk og dateing er vanlige fritidssysler. (Nerd er forresten også et ord som er i ferd med å gå i oppløsning, hvem er i 2005 ikke en nerd?) Moderne urbane menn med teknofile tendenser; det er den teknoseksuelle mannen jeg beskriver.
Technosexual (a portmanteau word combining «technological» and «metrosexual»), previously used to refer to an individual with a sexual attraction to machinery, is a term recently redefined to describe a person (usually a male) with a strong aesthetic sense and a love of gadgets.- http://en.wikipedia.org/wiki/Technosexual
Technosexual.org er faktisk en webside, men uten innhold. Kun denne definisjonen.
technosexual (tek.noh.SEK.shoo.ul) n. A person with a strong aesthetic sense for fashion and a love of technology. «â‚¬ï¿½technosexuality n.
(subdomenet info.technosexual.org inneholder derimot en del mer, bl. a. dette glimrende slagordet «A guide to the Geek in need of style, and the Stylish in need of geek») Det er mange i min krets som faller i denne kategorien. Hadde termen omhandlet jenter, så hadde listen blitt enda lenger. At jeg skriver dette i dag, beviser kanskje ikke annet enn at jeg ikke henger med i tiden slik jeg liker å tro jeg gjør. Artikkelen «Er du teknoseksuell?» ble publisert i Dagbladet 12 mars 2004. Temaet er foruten her omtalt flust av steder rundt om på nettet. – google.comTeknoseksualitet inneholder konseptet metroseksuelitet, og metroseksualitet inneholder flere utriveligheter enn David Beckham.
«dandyish narcissist in love with not only himself, but also his urban lifestyle & gadgets; a straight man who is in touch with his feminine side but has fondness for electronics such as cell phones, pda’s, computers, software, and the web.�»
-http://info.technosexual.org/
Dette er definisjonen fra opphavsmannen av ordet, Ricky Montalvo. Teknoseksualitet innebærer altså et element av narsissisme. Dette måtte jeg også slå opp, snakk om å pakke vanskelige ord og begreper inni hverandre. Men vi har altså Freud å takke for bruken av ordet, og Narkissos historie kan du lese mer om her. Men vi er altså selvopptatte, overfladiske og egoistiske. Vell, dette er jeg kanskje sant tenker jeg, og jeg tror dessverre dette er generelt for hele samfunnet. Det er lenge siden jeg har hørt snakk om dugnader. Elementer i samfunnet som tradisjonelt samlet folk, religion, torghandel… det mangler.
Gud har aldri vært dødere i dag. Jeg mistenker mine generasjonsfrender å dele min agnostiske tilværelse. Vi handler ofte på nett, og møtes ikke av praktisk årsaker, men av sosiale. Generasjonen vår har ingen saker vi brenner for. Politikk er ut, vi har ingen krig, vi har penger nok og fritiden kan vi bruke til hva vi vil. Vi er antakelig latere en våre foreldre, selv om de kan smykke seg med den flotte tittelen «dessertgenerasjonen». Med det er vi også feitere, noe vi muligens arv fra våre lubbene foreldre. Ordet «bortskjemt» lever, men vi er det nok alle. Det skal mye til å få oss engasjert. Jeg begynner her å nærme meg en konklusjon som skulle tilsi at den urbane moderne man er en drittsekk. En usosial, egosentrisk man som bare interesserer seg for ting som gjør at han ser bra ut, har nye teknologiske leketøy og ellers har en pessimistisk filosofi. Vi er late, kravstore og usympatiske. Dette er dog helt galt.
Teknologien har ikke gjort oss mindre sosiale, heller tvert i mot. Ikke latere, men mer teknisk anlagt, og muligens kapable til å løse problemer på en mer moderne og teknologisk rettet måte. Men at vi har blitt mer eller mindre usympatiske enn våre foreldre har jeg ikke noen bevis for, jeg velger å tro vi stort sett er alrighte folk. Dette kommer jeg tilbake til i morgen. (jeg har en post om den sosiale mp3generasjonen i komminga..)
Å sette bilder på kartet
«To hjerner tenker bedre enn en» er det noe som heter. I går bedrev Kristin og jeg litt kollaborativ grubling i vårsolen. Tenk deg følgende scenario: alle digitalkameraer inneholder en GPSfunksjonalitet slik at koordinater for hvor, og helst i hvilken retning bilder blir tatt. På lik linje med andre tekniske opplysninger (dato, klokkeslett, lukkertid, blender…) lagres denne «sted informasjonen» som metadata i bildet. Så kobler vi bildene sammen med «den sosiale webben», og vi ser for oss bildetjenester som Flickr.
Denne kombinasjonen vill kunne skape et bildelandskap, og en virtuell digital verden i bildeformat slik webben aldri har sett før. Vi vil kunne ta en gåtur gjennom Amazonas jungelkledde bredder, så vell som gjennom Sibir eller på makronivå (både i distanse og fototeknisk sammenheng) over gressplenen eller et rabarbrablad i hagen.Det tekniske rundt å slå sammen et digitalt kamera med en GPS ser jeg ikke for meg er noe problem, heller ei det tenkte kartet (med tilhørende database over koordinater for planeten vår).
Dette ville gjøre det mulig å ta «samme bildet» år etter år på nøyaktig samme sted/tid, for å se utviklingen i f.eks. en bykjerne, byggeprosjekt eller sandlandskap i Sahara.
Som i1277 snakker om, så endrer verden seg noen ganger mye, og andre ganger lite. Uten langvarig grubling ser vi mer en positive egenskaper ved å avsløre hvor og når et bilde ble tatt. Bilder av halvnakne tenåringer er det kanskje like greit at det ikke avsløres lokasjonen på. Internett blir ikke bare brukt til kontaktknytting av positiv grad. Historier om jenter som har stukket av med, og misbrukt av fremmede men har forekommet. Å avsløre lokasjon med bilder ville ikke hjelpe til på denne statistikken. Å avsløre lokasjon burde i å fall være en frivillig sak, og på bildetjenester som vårt tenkte bilde-kart burde det være forhåndsbestemt at slik informasjon ikke deles. Igjen koker det ned til hva som kan forventes at «mannen i gata» vet og har tenkt rundt å publisere informasjon på nettet.
Dette er en pågående tanke som enda ikke har fått nok tid. Jeg ser for meg mange nye både fordeler og ulemper, men det er i alle fall en spennende tanke. En tanke som jeg ikke kan skrive mitt navn under, da denne tankerekken deles rettferdig 70/30 mellom dietrovetro.com og stavelin.com. Lenge leve fellestenking.
DOF»„¢n har daua.
Påske betyr familieselskaper, og familieselskaper innebærer fotografering. I min familie er det snart flere kameraer enn familiemedlemmer, det innebærer fotosnakk. Både min Nikon D70s, min mors D100 og onkels + svogers Canon 350Der har en DOFknapp. En knapp ingen før denne ferien ante hva gjør. Hva?DOF står for depth of field. Altså dybdeskarphet. På Nikonkameraene ligger denne knappen på høyre hands lillefinger. Det betyr under linsen på høyre siden når du holder kameraet foran øye som om du skal ta et bilde. På Canon ligger DOFknappen på den andre siden av linsen. 
Søkeren lyver!DOFknappen lar deg se dybde i bildet, før du trykker på avløseren. Stort sett når du ser i søkeren og trykker på DOFknappen, så bilder bare «bildet» mørkere. Dette fordi det DOF»„¢n gjør er å sette blenderen før avløseren blir trykket. Det du ser gjennom søkeren på kameraet er altså alltid med objektivets laveste blender. Innstilt blender ser du med andre ord ikke, da denne stilles av utløseren. Unntaket er naturlig nok DOF»„¢n. Min svoger var hjernen som klarte å finne en demo som viser nytten av DOF»„¢n. Still deg opp mot et vindu og still kameraet inn på blenderorientering (eller manuell). Velg et høyt blendertall. Høye blendertall betyr mindre lys inn på CCDbrikken. Høye blendertall gir også stor dybdeskarphet. Søkeren viser ikke riktig dybde, som et resultat av at blenderen ikke stilles før utløseren trykkes. Dvs at bildet du ser i søkeren, med høy blender, har en lavere dybdeskarphet en det du vill ende opp med. Finn et objekt relativt nært som du kan fokusere på. Still skarpt. Holder du nede DOF»„¢n. Det du ser nå er forhåpentligvis et bilde med større dybdeskarphet enn før DOF»„¢n ble trykket inn. Legg merke til ting litt foran og/eller bak punktet du stilte skarpt. Bildene her er et forsøk på en rekonstruksjon. Jeg aner ikke hva jeg tenkte da jeg slettet demobildene jeg tok til denne blogposten, men nå finnes de i alla fall ikke mer.Det første bildet er noe lysere og mindre skarpt en det andre. Det er slik "bildet" vil se ut i søkeren. Blenderen er minimal (f3,5 på det objektivet som stod på), og bildet er bare skarpt der det er stilt skarpt. (død blomst).
Det andre bildet er konstruert slik resultatet vil bli når du presser inn DOF"„¢n. Det er litt mørkere, men skarpere i et større område enn det første. Legg merke til tekstur på blomsterpotten og gummilisten i vinduet. Om bildet faktisk blir slik som du ser med DOF"„¢n nede kommer selvsagt an på lukkertiden du velger. 
Da lever DOF»„¢n i beste velgående da?Nei. Hvor nyttig er egentlig dette? Så langt har ikke jeg sett den helt store nytten. Den virkelig store fordelen med et digitalt kamera er at du kan se bilde du har tatt med en gang du tar kameraet fra øyet. Når du gløtter ned på LCDskjermen, så antar jeg skarphet er noe du ser etter. Slik er det i alle fall for meg. Så på lik linje med at «video killed the radio star», så knærta LCD»„¢n DOF»„¢n. Jeg antar at noen er uenig med meg, og synes DOF»„¢n er den beste oppfinnelsen siden oppskjært brød. I så fall er kommentarer velkomne.