Reklame: jeg trodde definisjonen inneholdt noe om å gjenta budskapet, en det står det ikke noe om i wikipedia. Jill Walker fikk Lauritz Meltzer prisen for sin forskning på blogging. Gratulerer! En av flere gode egenskaper ved blogging er at flere små kan rope samme budskap, og slik blir en ukjent sak en kjent sak. Mange blogget om kvinnedagen i går, jeg lot være. I dag innser jeg at det var en sak jeg synes er god nok til å reclamare litt for. Kilden min er Ole Bruseths glimrende blogg, med denne saken.Dette er virkelig en modig kvinne, som i motsetning til det meste jeg leste om kvinnedagstemaet i går, bruker stemmen sin til noe konstruktivt. Wafa Sultan: street cred sendes din vei. PS: denne saken kom ikke på kvinnedagen, men ble sendt på Al Jazeera, 21. feb 2006.
Måned: mars 2006
Fotoresurser på nett, det begynner å bli bra
Jeg tar vare på gode lenker når jeg surfer, og det har hopet seg opp med fotoresurser. Det er imponerende hvordan fotofolk verden over har begynt å bli flinke til å dele kunnskap på nett. Nikon tar i bruk webben på en glimrende måte når de presenterer denne siden for lykkelige eiere av D70s.Det har ikke vært noen tradisjon på nett at fotografer utveksler informasjon og hnowhow slik som f.eks. designere (photoshop & illustrator) og webutviklere (html, php, sql, asp osv) gjør med tutorials. Det trodde i alle fall jeg. Her kommer en side som viser tegn på en endring. www.studiolighting.netHar finner vi resurser rundt lyssetting samlet. Resurser som f.eks denne.Og se på denne lysboksen, eller denne lysringen!Er det noen som blir med å lage en slik? K, eller kanskje Mads? Det som alltid er viktig er kunnskap og skaperglede. Når det kommer til kunnskap så finnes det faktisk ok gratis fotokurs på nett. Ta en titt på denne fra morguefile.com Inspirasjon finner du kanskje her. 50 years gallery – World Press Photo of the YearEtterbehandling er ofte helt avgjørende. Her får du en innføring i Lightroom.Skal du skalere bildene dine ned, uten å tape kvalitet? Her. å finne sider som tar for seg etterbehandling er ikke problematisk, så jeg tar for meg en nisje: farge til sort/hvitt. Photoshopsupport har en fin guide her, det samme har vår alles Nina @ eyesondesign. Jeg venter for tiden på nytt utstyr som er i postgangen, og det er mye fint å få kjøpt på nett. Jeg har bestilt fra B&H, men det er flere ok butikker å handle fra. Fotovideo.no har samme priser på nett som i filialene sine (Bergen og Oslo), noe som er bra. Begge butikker må dessverre snart innse at kundebehandling er et fag. Jeg kunne lett brukt penger i begge butikker (og på nett), men blir igjen og igjen skuffet over den dårlige servicen. Slikt blir det ikke handel av. I går oppdaget jeg interfoto. De har gode priser på fotosekker, om ikke annet. Lurer på å handle der neste gang. http://webshop.interfoto.no Til deg som ikke har fått nok, ta en titt på denne samlingen lenker om digital fotowww.photolinks.com/resources.html eller på denne oppdateringen fra www.photoshopsupport.com.Og til slutt må det nevnes at ikke alt kan eller skal fotograferes. Dette er en virkelig sjarmerende side med eksempler på bilder som aldri ble tatt. www.unphotographable.com… og jeg kom gjennom denne posten uten å nevne en eneste podcast eller videopodcast om foto.. gi meg en premie.
Å lure seg selv, eller å utnytte spillene max?
Jeg er gutt, 22 år gammel, har PC, Mac, PlayStation, mobiltelefon og Ipod. Med andre ord nærmer jeg meg den stereotype gamer. Og jeg spiller dataspill på letteste vanskelighetsgrad.
Kun et fåtall av alle kjøpte spill blir noen gang spilt igjennom. Dette er faktumet. Er spillene for vanskelige, for kjedelige, eller er vi rett å slett så late at vi ikke gidder å spille mer en de første 4 brettene? Gir vi opp for lett?
Jeg tror naturlig nok at det er en kombinasjon av alle her, men for å bli litt kritisk; jo en del spill er rett og slett for vanskelige. De virkelig gode spillene som vi irriterer oss over å ikke komme videre i, bruker vi walkthroughs. å sitte fast med en puzzle på time nr 2 er kanskje greit, men ikke time nr 4. Det er alltid deilig når en vrien gåte blir løst, men det går en tydelig grense mellom det fiffige og det usympatiske.
Hvor mange satt fast med «badeleke + saks + snor + plaster» i Den Lengste Reisen? Her er det logikken bak «gåten» som er svak eller manglende. (Puzzles kan sees på som grafiske gåter, noe som innebærer at vi bør kunne påstå at svaret var innlysende når gåten er løst, selv om det virker vanskelig ved første øyekast.) Hvor mange bannet da de for tiende gang falt ned til startstedet i Tomb Raider? Mange, tror jeg. Det er greit at spill er vanskelige, jo vanskeligere, jo mer tilfredsstillende når vi får ting til, men det er gøyere å spille med framgang en stillstand. Jeg vil spille spill, ikke trene øye-hånd-koordinasjon. Når jeg faller ned fra en vippende planke 5 ganger i American McGees Alice, så legger jeg spillet fra meg. På tross av at spillet er en visuell perle fra 2001. (jeg tar det dog opp igjen dagen etter..) Hvis jeg hadde lagt spillet vekk fordi det var for mange fiender, så hadde vanskelighetsgrad vært løsningen.
I Max Payne var dette løst med quickload/save, det funket. I mange spill er det ikke slik. Feiler du, så er det tilbake til start. Hvor kipt er ikke det? Det er faktisk så kipt at vi neppe noen gang kommer til å spille gjennom. Unntakene var i den tiden da vi ikke hadde så mange spill (Super Mario, Sonic the Hedgehog og Alex the kid), nå er det ikke slik lenger. Jeg har liggende spill til alle konsoller jeg har, som ikke er gjennomspilt. Dette uten å ta med spill som det praktisk talt ikke går an å runde (bilspill ol). Grunnen til dette tror jeg er disse små irriterende tingene som gjør at jeg ikke gidder mer. «Jeg har klatret på denne murveggen nå i 4,5 time uten komme opp til toppen, og forkaster herved hele spillet».
Ved å sette vankelighetsgraden ned (fra nightmare til normal, eller normal til easy ol) så glir spillene ofte lettere, dessverre er det ofte «game mechanics» som er det svakeste ledd. Om det viser seg å være så vanskelig å navigere avataren din, at du gjentatte ganger må spille gjennom meningsløse transportetapper, så er spillets mekanikk, eller spillbarhet, som er for dårlig. Det er her jeg ofte blir sur. Jeg setter ned vanskelighetsdragen enda et hakk, og finner ut at det ikke påvirker situasjonen noe som helst.
De gangene det hjelper (når jeg får mer liv, amo, lengre tid ol) så er det greit, jeg lurer kanskje meg selv. Det kan være ganske tilfredsstillende. Jeg vet at jeg egentlig ikke er den ultimate figther eller snikskytter, men spillet forteller meg det motsatte. En slags uberettiget selvskryt, noe som holder interessen oppe.
Alle liker å bli fortalt at de er flinke. Alle.
De gangene det ikke hjelper å vippe ned vanskelighetsgraden (når det er spillets spillbarhet/mechanic som er crap), så mener jeg at spillet faktisk ikke bare er for dårlig, men også feilkonstruert. Ikke engang mine små spillavhengige fettere på 10-12 år gidder å hoppe fra bjelke til bjelke hvis det er så vrient at de faller ned 4 av 5 ganger. Det skulle vært interessant å se hvilke spill som blir liggende i en skuff, og hvilke som blir spille igjennom til siste boss. Jeg har en misstanke om at de spillene som faktisk blir spilt gjennom (fåtallet) er generelt smartere bygd med tanke på navigering/sikting/hopping ol. Game mechanics (spillbarhet?) er stikkordet for å lage spill som er gjennomspillbare til siste boss, det er det vi jeg ønsker oss meg.
Jeg har ikke tenkt meg helt ferdig med denne enda, så kommentarer er velkomne. Kanskje jeg bare skylder på spillene når jeg ikke er flink nok?
London.
Til London med et mål, å ta et bilde av Big Ben. Ekstra tid kan brukes til å nyte lokalt øl, ca. Vi hadde snakket en stund om at vi måtte ta en heisatur (folk på vestlandet drar naturlig nok ikke til Danmark som oss sørlendinger, eller til Sverige som østlendingene), men til England. For lenge siden i et orienteringsmøte i et fag ingen av oss endte opp med å ta, bestilte Kjartan billetter. Vi ble et team på 4.
Sjefsredaktøren
Ingeniøren
Undertegnede
Og 1 stk prinsesse. Toppledelsen kalte oss, vi er nemlig aktive i BSTV, og K sier når at han har filmet en sak om turen som skal på TV til søndag.
Bildene i denne posten er stort sett 4 og 4. Dette fordi jeg tok så alt for mange bilder, og disse skal bare brukes for å fortelle om turen vår. Her går et viktig skille, bilder som er tatt med en hvis tilstedeværelse, hvor komposisjon, farger og teknikk er viktig, og resten. Resten er kjent som «fyllebilder» dvs bilder tatt med full automatikk, trykk på knappen og se hva som skjer.
Bildene i denne posten er stort sett av sistnevnte sort.
Vi reiste fra Flesland til London Standsted, allerede på Flesland traff vi kjentfolk. Marit, som er samboer med Kristin, skulle også til London. Bilde 2 i collagen er fra London Street hvor vi hoppet på «the tube» og rullet til Lancaster Gate, hvor vi gikk en liten strekke til wakeup! london.
Etter at vi hadde sjekket inn, så dro vi ut på turist-ting.
Første stopp ble TATE modern, hvor vi først spiste en glimrende lunsh. Det lille bildet øverst til venstre er huset utstillingen befinner seg inni. Fra utsiden ser det ut som en fabrikk, noe det sikkert var for 100 år siden. Det andre bildet er førsteinntrykket jeg fikk av TATE. En stor grå dør som det står «No Entry» på. Er dette en del av utstillingen? Moderne kunst, er det virkelig noe å forstå seg på? Hvor lengre vi var på TATE hvor bedre likte jeg meg. Jeg har vell neppe vært på noe kunstmuseum som jeg like så godt som TATE modern. Vi så Monet sine vannliljer, Picasso, Salvador Dali og Andy Warhol. Vi måtte gå videre, ikke fordi vil var ferdige, men fordi galleriet stengte.
På vei fra TATE tak jeg fram kameraet.
Vi spiste på en glimrende Thai restaurant, før vi traff på Ingvild Telle, som også var i byen. Sammen med henne dro vi til en liten pub der resten av vennene hennes var. På den (blues)puben spilte The Taleshakers, et band som klarte å holde på interessen vår stort sett hele kvelden.På bildet over kan du se Ingvild som lar seg underholde av ukjent kjekkas, the taleshakers, «oversiktsbildet» av puben etter X antall Murphys og gutta boys som klargjør seg for loppekassa.
Gutta boys spiste English breakfast til frokost. Prinsessen sov lenge..Bristik mat er i det hele tatt ikke å anbefale, verken Engelsk eller Skottsk. Denne frokosten bestod av nesten ustekte egg, masse bønner i tomat, feite, men vonde pølser og bacon. Etter frokost slentra vi litt rundt.
Før vi startet med en seriøs runde shopping. Elektronikk, musikk, film, klær, sko og Apple Store! (se posten under..)
Målet med turen var altså å ta et bilde av Big Ben. Her er noen forsøk. Endelig resultat kommer til å havne på fotosidene under «London».
London eye er et stort pariserhul som gir oversikt over sentrale deler av London. Jeg gikk amok med kameraet, og tok latterlig mange bilder. Vanndråpene på glasset rundt oss gjorde at de fleste bildene ikke ble noe særlig, men dog, det var gøy.
Etter å ha spist Indisk på en heller trist restaurant, som klarte å glemme å servere forretten først, var vannskelige å få tak i når vi trengte kelneren, og i det hele tatt trist, så tok vi buss til Piccadilly Sircus, og fant en fancy club i Soho. K med «the book» guidet oss smooth. Siste bildet er fra Flesland gang nr 2. Vi venter på transport helt hjem, med røde plastposer fulle av helseprodukter for den mentale helsen, til bruk i helger. :) ..og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.. PS: bilder med litt mer kvalitet og flid kommer her, jeg må bare velge ut, flikke litt på og leke med dem i riktig program først.