Måned: mars 2006

I går mens jeg satt på kontoret spratt det opp en melding på skjermen. 1 ny mail mottatt. Det var reklame, igjen. Det kommer mye rart på mail til studentkontoen min, og mye kan kategoriseres som spam/reklame.Denne mailen som vekket meg opp fra dagdrømmen var fra Tor Christian Bleikli. Han er tydligvis skuespiller, og han lovte i mailen sin en gratis billett til de fem første som ringte/sendte sms. Jeg liker godt å gå på teater, og tenkte at jeg hadde lite å tape på å sende en melding. Etter noen timer ringte han og gratulerte, jeg fikk gratisbillett til «Walk, Cat, Walk!» som er det første av 3 stykker i teater-føljetongen «To be continued» som går på DNS for tiden.I og med at jeg fikk billett på formiddagen, mens stykket gikk kl 19.00, så fikk jeg ikke ræva i gir for å invitere noe med. Etter middag kom jeg på hele greiene, og tenkte at det er bedre å gå aleine på teater, enn å sitte å se på TV. Jeg har virkelig ikke noe rykte å tape i kulturlandskapet.Selve stykket likner ikke noe jeg har sett før. Jeg vil tro selv de som går på teateret hver eneste uke ikke har sett teater slik som dette. Spesielt er bare fornavnet. Det er ingen historie i stykket, som er et slags kritisk innspill mot det fragmenterte og egoistiske medie- og samfunnsbildet i Norge i dag. Ulike stiler, og karakterer spiller om hverandre, det er gråt, latter og repetisjon. Med jevne mellomrom prøver jeg å tenke ut hva «nye media» er. Forrige gang jeg fikk en klar tanke om dette var på gjesteforelesning med Scott Rettberg om elektronisk litteratur. Rettberg påpekte at uklare grenser mellom disipliner er et av nye medias kjennetegn. Er et dikt litteratur hvis det er animert i flash, og har et lydspor? Om ikke annet, så er det i alle fall nye media.I samme gata faller «Walk Cat, Walk!». Stykket er nonelinjert, hvis dette utrykket kan brukes om ting som ikke har noen tydelig historie i det hele tatt. Det er tydelig fragmentert, og spiller på ulike sjangere. Film, TV, mote, og det ubestemmelige blandes sammen til et teaterstykke. Om dette hadde vært en film på nett, så hadde det enkelt blitt kalt «nye media», rett og slett i mangel av noen bedre definisjon. En skulle tro at et stykke som dette er drepende kjedelig. Det trodde i alle fall jeg da første scene var i gang. Jeg tok feil. Stykket var heller fascinerende på en noe krevende måte. Det var vanskelig å unngå å leite etter den manglende røde tråden, etter sjangere og typer.

Selv om stykket får David Lynchs Mulholland Dr. til å virke som en selvforklarende såpe, så ligger samme gode følelse av å leite etter «sannheten» eller «den virkelige historien».

Da stykket plutselig var over ble jeg nesten litt skuffet. Jeg vil ha mer. Og det er det slett ikke umulig at jeg får, det er nemlig to stykker til i serien, som blir spilt de to kommende helgene. Hva sitter jeg igjen med etter å ha sett «Walk Cat, Walk!»? Jo en god del ting å tenke på. Tolkninger kan sannsynligvis gå i ulike retninger, og uten flygebladet som ble delt ut sammen med billetten er det mulig tolkningen hadde blitt en helt annen. Men for å prøve å koke ting ned slik jeg ser det; stykket handler om samfunnet i dag, mediebildet og hvordan media påvirker samfunnet. Det hurtige, fragmenterte, hetrogene og jeg-jeg-jeg-kjendiseriet i mediebildet avspeiles i samfunnet som stadig taper de verdier som tilhøres fellesskapet. Det er ikke noe som heter dugnad på film. Helten redder prinsessa aleine, til nød med et sidekick, hvis han/hun er pen nok. Drømmen om å bli en «somebody» kan lett ende med å bli en «nobody», og det gjør at folk spisser albuene. På film, på tv og på Rimi. Så jeg sitter altså igjen med følelsen av at media dreper det gode i samfunnet. Makan til moralpreken. Merkelig nok så liker jeg det. Det er ofte ubehagelig, men særdeles tankevekkende å få alternative vinkler på ting.