Kjære Surfer

Hvis du gjør meg en tjeneste, så skal jeg fortelle deg hvordan surfing kan bli enda hyggeligere.

Verdensveven, som fylte 20 år sist mandag, er bygget av noen få ulike måter å beskrive innholdet på.

Teksten, bildene, lyden, videoen og animasjonene vi ser er beskrevet i et markup-språk. Dette språket, som alle andre språk, har endret seg noe de siste 20årene. Det som ”hovedmål” på Internett i dag er xhtml, det er det vi lærer bort til studenter og bruker når vi lager websider. xHtml ”ligger rundt” innholdet, slik at nettleseren din vet hva den skal vise fram.


<p> p betyr paragraf, eller avsnitt på norsk, og forteller nettleseren at det er en avsnitt med tekst som skal vists</p>

Teksten pakkes inn i en p med slike kråketegn for å viste hvor avsnittet starter og slutter. En overskrift pakkes inn i en h (for header), et element i en liste i li (list item) og så videre.

Xhtml brukes til å beskrive det vi skal vise frem, men hvordan dette skal se ut beskrives i et annet ”språk”, CSS. Cascading Style Sheets eller (kaskaderende) stil-ark på norsk. Det er CSS som bestemmer om teksten skal være blå eller rød, hva slags font-type som skal brukes og hvordan bakgrunnen på websiden skal se ut. Og mange andre ting. Dette betyr at når en side skal ha nytt design, så kan vi i teorien kun skrive ny CSS. Dette er kjempebra, for da kan det samme innholdet vises fram på mange ulike måter. Det er også bra fordi da skiller vi fra hverandre det som skal vises fram, og hvordan det pressenteres. Se for eksempel hvor mange ulike måter denne websiden kan se ut: www.csszengarden.com


p {
color: red;
}

Koden over er css og forteller nettleseren at alle avsnitt skal ha rød tekst.

Alle kan lære html & css. Det er ganske enkelt, det er veldig nyttig og super morsomt.

w3schools.com er et fint sted å starte hvis du vil lære mer.

Nå har vi både beskrevet hva som skal vises fram, og hvordan det skal se ut. Mange wesider har også noen kule effekter. Kanskje du kan dra-og-slippe et element, se en meny som oppfører seg lekent, se et slideshow eller liknende. For å få til slike gøye ting bruker vi ofte enda et språk, javascript.

Javascript er litt mer komplisert enn xhtml og css, men fortsatt ikke vanskeligere enn at en hobbyist kan lage mye flott med det.

For å kunne se disse fine tingene vi lager med disse teknologiene med de krøkkete navnene, så trenger vi en nettleser. En browser. Et surfebrett. Det finnes mange å velge mellom, og det finnes mange virkelig spennende. Om du ikke vet hvilken nettleser du har, eller er usikker på om den er morderne og bra, følg med nå:

For at vi som elsker webben, og vil lage nye og spennende ting på nett skal få til å lage ting som fungerer for alle, så må du bruke en nettleser som leser riktig.

Nettleserne må lese vår CSS, xhtml og javascript likt. Så likt som mulig, slik at alle nettleserne forstår hva vi mener. For å bli enige om dette fant noen opp et sett skriveregler. Vi kaller dem webstandarder, en forklaring på hvordan nettlesere skal tolke koden vi skriver. Vi har et eget organ til å sørge for at det er futt i dette prosjektet, de heter w3c.

Her ser du logoen til tre kjente nettlesere, Firefox, IE8 og Opera

Her ser du logoen til tre kjente nettlesere, Firefox, IE8 og Opera.

Hvis alle nettleserne bare støtter disse, så kan de ellers være så fancy som de vil. Så fancy som du vil ha det. Valg er nettleser kan være ganske personlig, du må finne en du liker. En som snakker det språket som gjelder på internett i dag.

Webben har som sakt nylig fylt 20år, og som alle andre 20åringer så snakker webben et helt annet språk enn da den var 2. Den snakker et ganske annet språk i dag, enn i 2001. I 2001 var nettleseren IE6 ny, og siden den gang har vi fått mange mange oppdateringer i webspråkene, og nye nettlesere og nye bedre måter å gjøre ting på.

Det er på tiden å kaste IE6 i søpla, slapp av, koden er resirkulert og kom ut mye penere etterpå

Det er på tiden å kaste IE6 i søpla. Slapp av, koden er resirkulert og kom ut mye penere etterpå. Bildet er smuglånt av spigotdesign.com

IE6 var en flott nettleser 2001. I dag er IE6 utdatert og hører hjemme på museum.
Så du må gjøre meg en tjeneste: ikke bruk IE6. Bruk noe annet, så lover jeg at vi skal jobbe hard for at internett blir enda mer spennende og morsom i framtiden.

Litt usikker på hva du har å velge i?

  • Opera (den norske)
  • Firefox (min favoritt, den frie)
  • Flock (den sosiale)
  • Chrome (laget av google)
  • Safari (laget av Apple, fancy)
  • IE8 (etterfølgeren til IE6, nesten samme ikon)

Med en av disse får du garantert en bedre opplevelse når du surfer. Mange av disse kan også mye annet. De har faner, de er tryggere, de er penere, de har innstikk (plugins) og de kan tilpasses ditt bruk. Se for eksempel hvor mange innstikk det finnes til Firefox.

Får ikke installere programmer på maskinen du jobber på sier du?

Det er ikke alle nettlesere som trengs å installeres, se for eksempel denne lekre saken her fra Opera. Den kan du kjører rett fra skrivebordet, eller fra en minnepinne, slik at du alltid har en nettleser for handen.

Har vi en deal?

PS: det foregår nå en norsk kampansje for å få folk til å slutte å bruke IE6. Du kan lese mer hos tekniskbeta.no, Aftenposten, BT og dagsavisen. Børge holder trådene samlet i denne saken som vokser seg større og større.

Anders Brenna i TU har også delt en presentasjon med info på saken:

Makten til å omskrive avisen.

Gjennom NRKbeta representeres NRK som en ung sprek stemme i det teknologisk orienterte medie-Norge. Med bloggens makt publiseres tanker, ideer og eksperimentering til folket. De skaper rett og slett et lite vindu inn på Marinlyst, for deg og meg til å se inn i.

Hva er ”bloggens makt”?
Blogger skrives enten av enkeltpersoner, eller av grupper, -som på NRKbeta. Enkelpersoner er tradisjonelt svake i mediebildet, og får makten sin gjennom kamera/mikrofon eller gjennom heldig omtale fra journalister i tekstform.
– Publisering. Gjennom en blogg kan individet få en stemme, og i den grad det ligger en troverdighet rundt bloggen/personen/saken, vil bloggen potensielt ikke bare gi skribenten makten til å fortelle sin side av en sak, men også til å la den siden bli lest og forstått av et felleskap. Et lite stykke offentlig rom.

Hva når enkeltpersoner fra store institusjoner bruker denne typen makt ”mot” mediene?
Saken jeg vil fram til er Eirik Solheims (NRKbeta) svarartikkel til Tore Nesets ”Vil ikke selge på iTunes” (itavisen).
Jeg synes Solheim understreker poenget godt i siste avsnitt av artikkelen, der han oppsummerer sine kritiske punkter mot Nesets artikkel (feil, mangler, tabloide forvrenginger av saken), for så å peke på et relativt nytt maktmiddel i nye medier; kommentarboksen.

”Kommentarfeltet er åpent. Og denne gangen spesielt åpent for Tore Neset.”

NRKbetas trofaste lesere peprer ned boksen, i god stil, med sympati for Solheim/saken/NRK. Hvem vet.
Etter 37 kommentarer om hvor kul NRKbeta er, og hvor lite stilig itavisen er, tar endelig Tore Neset himself ordet:

“Tore Neset | 22. februar 2008 kl. 08.30

Å henge en hel avis (for ikke å snakke om om en redaktør) for et par unøyaktigheter er vel litt voldsomt. Uansett er artikkelen er nå oppdatert med følgende “hale”: “I en tidligere utgave av denne artikkelen kunne det se ut som om NRK overhodet ikke er representert på iTunes. Det er selvsagt ikke tilfelle. NRK er til stede med utallige podcasts (opptak av sine radioprogrammer). Det er heller ikke riktig at Miro er den eneste torrent-klienten som kan brukes for å laste ned NRKs TV-programmer, slik det innledningsvis sto.”

Tore Neset”

Saken på itavisen er oppdatert. Det som nå gjenstår i itavisens artikkel er det faktum at BBC legger ut mer på nett, og at NRK ikke vil kan ta seg betalt for denne typen tjenester.

Men så det store spørsmålet: Er det fordi NRKbeta…

  1. har mange lesere (mange gir et større press),
  2. representerer en tung aktør (itavisen har nok en hvis respekt for NRK, som oss andre?),
  3. Solheims har et godt ethos (profilert blogger med mange kloke ord over lengre tid)
  4. rett og slett gode argumenter i form av bulletpoints,

som gjorde at saken som rettet negativ omtale av NRK ble omgjort til nøytral opplysning/beklagelse hos itavisen?

Er ”bloggens makt” like sterk hos alle? Helt sikkert ikke. Men er vi komet dit hvor enkeltpersoner kan oppnå det samme som Solheim gjør her? Ville dette kunne ha vært oppnådd om det ikke var Solheim, men Jan Johansen (den nye gjennomsnittsnordmannen) som skreiv sin versjon på janjohansen.noe? I så måte ville Jan håpe på at gode argumenter alene er godt nok.

.. hvis dette, mot formodning, stemmer, så har bloggen som fenomen oppnådd mer enn hva mange andre medierte kommunikasjonsformer for enkeltpersoner har oppnådd: makten til å bøye tradisjonelle institusjonaliserte medier. Det ville rett og slett vært litt oppsiktsvekkende.