Video game invasion – pensum på DVD.

Når jeg skriver pensum mener jeg ikke den «vanlige» definisjonen av pensum om filmer. Normalt når en film er «pensum», så er det en film som er et must-see av ulike årsaker (innovativ, riktig regissør, teknikk osv). Denne gangen handler det om en DVD som faktisk dekker pensum i et skolefag.

Video Game Invation

Video game invasion er en dokumentar om dataspillets historie. Fra Pong & Space War til Halo og X-Box’n. Den dekker INFOMEVI345s pensum om dataspillhistorie på en ganske god måte. Boken Digital Play har en vinkling på spillhistorie som er rettet mot økonomi og marked, Video Game Invaton overlapper delvis, men vinkler mer mot de viktige spillene, spilldesignere og konsollene som banebrytende teknologi.

Jeg har aldri sett at film har truffet pensum bedre en dette. Det er slett ikke uvanlig å la film være alternativ pensum, men denne filmen kunne faktisk ha erstattet foreleseren i dette temaet. Tony Hawk guider oss gjennom historien og forteller entusiastisk om innovative spill og konsoller. Hele filmen er klippet i typisk MTV-stil, og holder et høyt tempo med elektronika og pop i bakgrunnen. Tony, som ikke bare er kjent som skater, men også for sin spillserie Tony Hawk Pro Skater, klarer å begrense egenreklame til det minimale.

DVD’n tar også opp noen temaer som ikke blir tatt opp i pensum. Særlig hvordan adventure spillene pushet teknologien, med farger/lydkort osv i de første Macene og IBM maskinene engasjerte meg. Også hvordan menneskene bak produksjonene har laget merkenavn vi kjenner igjen i dag er fascinerende.
Ta for eksempel denne rekken. 2x Steve (Jobs & Wozniak) forlater Atari og stifter Apple. Utbrytere fra Apple igjen starter EA games. Slike kjeder synes jeg også det er gøy å lære om. Særlig når alle firmaene det er snakk om er firmaer jeg har et forhold til. Å få hele historien om hvordan sistnevnte EA blir store innen sportsspillsjangeren ved å låne superstjerner (Dr J & Larry Bird) sitt navn (ethos) synes jeg også var stilig.

Denne filmen er ikke laget for å være pensum for nerder ved UiB, den selges over disk til mannen i gata, men jeg gjetter på at det er flest hard core gamers som kjøper denne. Den er import (sone 0), men koster heldigvis ikke skjorta for det (159kr på Platekompaniet). Den varer 60min, med 20min ekstra materiale. Ekstra-stuffet er ikke veldig bra, men det er de første 60 minuttene. Måtte bare flere oppdage hvor gøy det er å «lese historie» :) med MTVklipperytme og elektronika!

Kjedeblogging om bøker

Først i dag har jeg fått med meg at en slaks kjedeblogging om bøker har foregått rundt om på webben. Jeg, i min lille boble, fikk ikke snusen i denne kjeden før jeg sjekket statistikken på siden min og så at det har kommet folk herfra.Jeg kan spore meg tilbake å se at denne «utfordringen» har vært innom flere infomediabloggere, og mange mange til. (i1277, Hjorten, Bingo …)Jeg blir faktisk oppfordret til å avsløre min heller slanke bokhylle, og barnslige smak til verden. Du verden!

1) Hvor mange bøker eier du?

Det skulle det det være mulig å telle. Ikke alt for mange, jeg velger å tro at det papirløse samfunnet har en sterk rot i bokhyllen min. Hadde det bare vært film.. Da jeg var 14 og oppdaget at jeg begynte å fylle en bokhylle med VHS-kassetter, så bestemte jeg meg for at jeg ville ha film i stede for bøker i bokhyllene når jeg blir stor. Slik blir det nok ikke, men en god blanding, det blir det.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Moderen Information retievel

3) Hvilken bok var den siste du leste?

I fag er det «rules of play» og overnevnte databasebok. Jeg fikk en fin bok til jul, «hvordan bli en kreativ fotograf«, den er jeg ca halvveis i, men synes ikke jeg har nok tid. Ellers er jeg avhengig av lydbøker, og hører på lydbok hver eneste dag før jeg sovner. Hørte Anne Kaths «Krig og Fred og Religion og Politikk og sånn» i forrige uke. Jeg hører på «De dødes tjern» av AndrƒÂ© Bjerke (enda en gang) mens jeg skriver nå.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Den lille prinsen

Den første er den lille prinsen av Antoine de Saint-ExupƒÂ©ry, lett. Jeg har sansen for barnebøker, sikkert fra min mor, som var student da jeg var liten, leste mye bra for meg. Den lille prinsen var en favoritt da, og er kanskje fortsatt det. «Kapitlet» om Reven som vil bli temt er kanskje det fineste skrevet noe gang (dog oversatt til engelsk i min versjon, da jeg ikke kan fransk). Skatten på sjørøverøya av Robert Louis Stevenson. Ellers er det ikke mange bøker jeg har lest mange ganger. Gummi-Tarzan har jeg lest for fetterne mine, så da stiger tallet. Når det kommer til å lese for andre, så gleder jeg meg til å lese den lille prinsen for nevøen, som (notat til meg selv) bør få denne i bursdagsgave. Astrid Lindgren har jeg også likt god, så Brødrene løvehjertet og Ronja Røverdatter bør telle med. Alle Harry Potterbøkene har jeg hørt om og om igjen til det kjedsommelige på lydbok mens jeg lager mat. Var det bare barnebøker? Hm, det sier sikkert mer om meg en planlagt.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:

Jeg ser at i1277 begrenser sin begeistring for denne «kjede-bloggingen», og jeg er lett enig. Når dette typen oppfordringer kommer på mail pleier jeg å slette dem auto, på tross av alle årene med uflaks som vil forfølge meg. Ironisk nok er det noen mennesker rundt meg som kunne finne på å dele sin bok-interesse. Ingvild, Frodekommode, Marte, Marthe og dietrovetro.

En gladnyhet for alle tjukkaser.

Fedme skylles virus, ikke latskap. Dette er hovedtrekkene jeg sitter igjen med etter å ha lest forskning.no i dag. Saken heter «Fedme er smittsomt« uten at forskning skriver noe om hvordan viruset smitter. Holder det å være i samme rom som Ole Ivars?

Historien om Elvis kan nå skrives om til at han døde en tragisk død i kampen mot viruset..

Personlig tar jeg Dennis Learys side i saken. Han uttalte etter 2000 (da virus-ideen dukket opp før første gang) at «hvis jeg våkner om morgenen og ikke ha se tærne mine, da stopper jeg faenmeg å spise» (parafrase fritt etter hukommelsen fra Lock ’n Load).Jeg antar at dette viruset også tar interessen for fysisk aktivitet fra offeret. Det er slående få overvektige mennesker på treningsstudioer, og sjeldent tett med overfladiske, men vakre mennesker. Ok, fedme er den vestlige verdens store folkesykdom. Er vi den syke generasjonen som sitter igjen etter at viruset har herjet fritt? Hva skjer hvis forskerne finner vaksinen, kuren? Blir den vestlige verden da en verden av syltynne, vakre og sunde mennesker? Blir verden et bedre sted da?Ok, artikkelen sier at dette viruset ikke er årsaken til folkesykdommen aleine. Selv vil jeg foreslå frityrkokeren som medskyldig. Huhei, her var det mange sleivspark og manglende gode argumenter. Sånn kan det gikk, (igjen).

Dynamiske Input Devices?

Jeg sitter å leser om hvordan ulike digitale spill har ulik grand av kompleksitet med tanke på input/output. For datamaskinen finner vi oftest mus/tastatur som input device, og skjermbilde og lyd som output. Det var omtrent her jeg falt helt av i lesningen, jeg ble veldig opptatt av hvordan et tastatur ser ut, og hvor begrenset det egentlig er. Min iBook har 78 knappper (+mus), det er jo ganske mye, men jeg tror det er litt mindre en et standard tastatur. De fleste spill/program tillater også kombinasjoner av knapper, noe som skaper ytligere muligheter for input via tastaturet. Problemet er dermed ikke at det er for få knapper til å skape et mangfoldig spekter av muligheter for å manipulere et program. Slik jeg ser det er problemet at bokstavene/tegnene på tastene ikke representerer det som skjer når jeg trykker på dem i ulike situasjoner. Jeg så NRKprogrammet «Typisk Norsk» i går. Der fortalte en «ekspert» som jeg ikke husker navnet på at samfunnet vårt stadig bruker flere symboler og grafikk i visuell kommunikasjon. Noe av grunne til dette er at datateknologien tillater bruke av grafikk sammen med tekst. Vi tolker også ikoner raskere en vi leser og tolker tekst, dermed får vi en mer effektiv kommunikasjon. Noen firmaer har manueler som ikke innholder tekst, men bare illustrasjoner, Dette gjør at oversetting til «andre» språk blir unødvendig. (så lenge folk lese fra venstre til høyre..)Problem for løsning.Avid keyboardRundt meg brukes tastatur til et voldsomt spekter av oppgaver. Redigering av film i Avid har en avansert bruk av tastatur, det finnes faktisk egne tastatur med andre ikoner på tastene. Final Cut Pro er noe mer logisk, men det er fortsatt mange knappper som ikke er logiske. I Photoshop er f.eks «g» hurtigtast for «gradient tool», men om dette ikke er valgt, så er også «fill bucket» å finner under g-tasten. For å skifte må jeg trykker shift+g. Her er et eksempel på at samme knappen gjør flere ting selv innen et program. I Counter Strike blir jeg alltid stresset av at folk rundt meg bruker tastaturet så mye, jeg spiller nesten aldri CS og kan dermed ikke noen hurtigtaster som passer.En løsning?Se for deg et tastatur uten bokstaver/ikoner/tall på. Dette selger de på thinkgeek, og kaller det et «1337″-tastatur. Dette forutsetter at du kan alle tastene på tastaturet. Jeg vil ha et tastatur som er den rake motsetningen til dette. Jeg vil ha et tastatur som er blankt helt til du skrur på maskinen din. Nå lyser tastaturet opp, og taster som passer til operativsystemet kommer til syne (vanlig qwerty tastatur?). Jeg ser for meg at alle tastene er dekket av bitte små lamper, og at bokstavene på knappene vises ved lamper som IKKE lyser. Så kommer det snedige. Jeg åpner Avid, og tastaturet fader inni et i «Avid-tastatur». Ok, jeg lukker Avid og åpner Photoshop. Tastaturet fader over i et tastatur med ikoner som beskriver Photoshops bruk av tastene. Se for deg at jeg så trykker inn shifttasten. I det knappen er trykket inn forandrer de knappene som kan kombineres med shift seg til de nye funksjonene de får sammen med shift.Dette krever at programvaren er programmert med sett «tasteikoner». Det er jo allerede programmert hva som skal skje når jeg trykker på «g», så dette skulle vell ikke by på for mange problemer?Jeg tar btw bloody copyright (c) TM på dette tastaturet :)

Gentlemen, start your engines.

Det blir dataspill dette semesteret, og jeg, som en overiverig unge på julaften, må bare kommentere en tanke jeg har funnet i pensum. Før første forelesning.Det har seg slik at første forelesning kolloidere med at annet fag jeg tar, så jeg får ikke med meg denne forelesningen med følgene tema: Introduction: What is a computer game? The lecture will introduce the major research areas in the field of computer game studies, briefly present some key issues and debates in computer game theory, and provide an overview of the central components of computer game analysis. Central reading:»¢ Salen/Zimmerman chapters 3, 4, 5, 7, 8, 9, 10, [20, 22]»¢ Digital Play chapter 2. (30 pages)»¢ Friedman, Ted. 2002. Making Sense of Software: Computer Games as Interactive Textuality.Jeg har kjøpt bøkene og gleder meg (!) til å lese dem, men som vanlig begynnner semesteret med en smell. Hvordan i all verden skal jeg kunne lese 10 kapiteler og en artikkel så raskt? Jeg skal gjøre et forsøk på lese så mye som mulig gjennom uken. Jeg begynnte med å lese artikkelen av Friedman. Det var her jeg fant det første poenget jeg vil kommentere.Making Sense of Software: Computer Games as Interactive Textuality (Friedmans artikkel)Fiksjonsskribent og Byte magazine spaltist Jerry Pournelle argumenterer: (sitert av Friedman)

«The simulation is pretty convincing – and that’s the problem, because … it’s a simulation of the designer’s theories, not of reality … [M]y point is not to condemn these programs. Instead, I want to warn against their misuse. For all too many, computers retain an air of mystery, and there’s a strong temptation to believe what the little machines tell us. »But that’s what the computer says» is a pretty strong argument in some circles. The fact is, though, the computer doesn’t say anything at all. It merely tells you what the programmers told it to tell you. Simulation programs and games can be valuable tools to better understanding, but we’d better be aware of their limits».

Denne tanken om at de fleste former for interaktivitet (veldig varmt nye media tema dette) er forutbestemt av uviklere er et standardargument i alle oppgaver jeg har skrevet ved UiB. Jeg er lei denne tankegangen. Ikke at jeg ikke er 100% enig, men når dette faktum handteres slik at tanken om at vi ikke interagerer med en «dum» maskin, men med smarte utviklere blir noe negativt. Jo det kan det være, men å automatisk fordømme denne kommunikasjonsmetoden som subliminal påvirkning og injeksjon av ideologi missliker jeg sterkt. Jeg påstår ikke at det er det Jerry Pournelle gjør, men jeg føler det til en hvis grad slik.I denne artikkelen omtales Sim City (2000) hvor spillet ikke er over før vi har totalt gjennomskuet spillets algoritmer, regler, slik at vi uten problemer alltid kan ta de riktige avgjørelsene.Hva med tanken om at spilleren er smart og gjennomskuer, ikke (bare) spillets evnt. underliggende ideologi, men spillets algoritme, og «slår spillet» ved å gjennomskue det. Og ved å anta at spilleren er smart, så klarer den også å skille ut spillets gode egenskaper fra hva nå enn vi er redd skal ligge under og være skummelt. Pourelles artikkel er fra 1990, og Friedmans er først utgitt i 1995 og så i 2002. Jeg antar overnevnte skribenter er «godt voksne». Jeg føler at jeg tilhører en generasjon som har dataspillet som en viktig del av oppveksten, og liker av den grunn å tro at «nåtidens gamer» hele tiden utvikler seg. Jo mer erfaring og forståelseshorisont gameren har, så kan vi også forvente at gameren lettere knekker spillenes algoritmer, og lettere kan skille ut viktig fra uviktig informasjon og påvirkning i dataspill.Bare en tanke. Skal garantert får tenkt mer i disse baner dette halvåret :)