Kategori: Media

Det handles digitale speilreflekskameraer over en lav sko. Linken mot datamskiner er så sterk at vi snart ikke finner analoge speilreflekskameraer i fotobutikkene.

I denne teksten vil jeg forsøke å forklare hvorfor datamaskinene er fotografiets beste venn, og hvordan dette har skjedd. Bakgrunnen for denne teksten er å summere tekster og tanker om hva det innebærer å ta digitale bilder kontra analoge bilder på film.

/* Denne posten er gammel, og jeg har liksom aldri blitt ferdig med den. Jeg synes likevell det er bedre å publisere den, og bli ferdig med det. Så kan jeg heller komme tilbake til den når jeg finner den riktige innfallsvinklen. Og ja, det betyr nok noen skriveleifer. */

Først litt om datamaskinen og fotografiets krysningspunkt i barndommen.
19 August 1839 ble teknikken Daguerrotypi presentert i Paris. Patentet ble raskt kjøpt opp av franske myndigheter, og gjort til allemannseie (public domain). Foto ble tilgjengliggjort for folket.
I 1833 startet Charles Babbage på ”the analytical mengine”. Modellen for den moderne datamaskinen ble til. Babbage hentet inspirasjon til sin analytiske motor fra J.M. Jacquard sin maskin the loom. The loom er datert ca 1800 og ”vever” grafiske bilder etter oppskrifter fra hullkort. Altså, digitale grafiske bilder ble påtenkt før datamaskinen, slik vi kjenner den i dag.
Etter at begge teknologier ble kjent viste det seg at foto ble svært populært, mens datamaskinen ikke ble noen hitt. (Dette anses ikke som noe stort I IT-verden, men for nye media er dette er stor viktighet.)

Det ER en vesentlig forskjell mellom analoge og digitale bilder.

«There is an indefinite amount of information in a continues-tone photograph, so enlargement usually reveals more detail but yields a fuzzier and grainier picture.»
Dette skriver Mitchel i sin bok ”the reconfigured eye”. For de som har sett filmen ”Blow-up” fra 1966 skal vist dette være sentralt. Dette er en egenskap som IKKE transkodes (i mangel av et bedre ord) når bilder digitaliseres, eller tas digitalt.

Her vil jeg få avsløre/påpeke en typisk urban legende skapt av film- og TVbransjen.

Scenario: Etterforskerene i CSI har et bilde av en bil på dataskjermen sin. De zoomer inn, og vi kan tydelig se pixlene (som vi selv kan teste i f.eks. photoshop). Så zoomer de anda mer inn på registreringsskiltet, som i utgangspunktet kun var en bitteliten hvit firkant. Nå klikker de på den magiske knappen som får pixlene til å forsvinne, og tallene og bokstavene på skiltet vises tydelig på etterforskernes skjerm. Dette er en egenskap som tilhører klassisk analog fotografi. Det er oftest ikke mulig, litt avhengig av originalbildet, fokus, kontrast og avstanden til bilen… I digital foto er dette aldri mulig.

Et digitalt bilde består av rekker med pixler i ulike farger. Ved å zoome 1600% (som er max i adobe photoshop) ser vi pixlene godt på et ”normalt” digitalt bilde. Antall megapixler spiller inn her. Et mobilkamera med typisk +/- 1mp vil ha tydeligere (”større” på skjermen) pixler en et topp proft kamera med si 14mp.
Uansett: samme praksis gjelder i digital foto som alt annet digitalt; crap in, crap out!

En RAW tanke.
I en raw-fil, en fil med rådata fra eksponeringen av et digitalt bilde er det tilsynelatende ikke en bestemt (fixed) mengde data. Det kan se ut som det er mer data enn det som selve bildet inneholder. Du kan f.eks. sette hvitbalansen etter at bildet er tatt. Dette handler om hvordan man ser på disse raw-filene. Raw-filer er IKKE bilder. De er negativer, uframkalte mengder data, som kan framkalles til et digitalt foto. At du ser en forhandsvisning i LCDskjermen på kameraet betyr ikke at bildet nødvendigvis ser slik ut, men at kameraet tolker denne dataen slik (eller at kameraet lagrer en lavoppløselig .jpg sammen med raw-filen, for rask navigering).
At du kan fremkalle RAW-filen til to helt ulikt eksponerte bilder betyr ikke at raw har de samme egenskapene som et analogt bilde, bare at det er en mer fleksibel måte å samle dataene som digitalkameraet samler opp.

På skit kan vi kanskje se for oss at digitale kameraer blir så gode at de fanger opp nok detaljert data at vi kan få gode resultater som egentlig kun er små utsnitt av originalbildet. Selv om vi ser for oss kameraer med enorme mengder magapixler, så vil teorien bestå, selv om praksis hos fotografene kanskje endrer seg (tilbake til at deler, og utsnitt av detaljer i bildet er godt nok til å være en eget bilde i seg selv).
Det er nødvendigvis flere forskjeller mellom analoge og digitale bilder. Også ut over den innlysende forskjellen mellom et fysisk objekt og en digital fil. Enkelt sakt mister fotoet sine analoge egenskaper, og adapterer egenskapene ”alt digitalt”.
Hva dette digitale er, er både veldig enkelt og veldig vanskelig. Se posten om det digitale og posten om prinsipp innen nye media.

Video killed the radio star, manipulation killed the photo journalist.
Siden det digitale bildet inntreden i kommunikasjons bransjen på 80-tallet har debatten rast. Det ble nemlig tidlig kjent at digitale bilder etterbehandlet med datamaskiner. Fotografer ropte varsku, og påpekte at den fremtidige fotografen ville ende opp som ”clip art spesialister”, som mater klientene sine som roboter. Fotokritikeren i New Your Times spådde i at framtidens avislesere ville se på bilder med et annet øye i framtiden, med den nå (da) nye kunnskapen om hvordan digitale bilder kan manipuleres. (the reconfugured eye)
Vi har opp igjennom siden da jevnlig hatt ”skandaler” der digitale bilder blir brukt og missbrukt i media. Om vi leser aviser og anser bildene som mindre troverdige kan nok diskuteres. Alle er også i dag klar over at bilder etterhandles, og tidvis manipuleres for å oppnå spesielle og usanne poeng. Likevel blir det oppstas når manipulering avsløres. Ingenting har skjedd siden The Cottingley Fairies i 1917, eller med Loch Ness monsteret for den del.

Automatisk lagring av metadata.
Foto er en teknisk aktivitet, med typisk kvantitative resultater. Vi kan måle og registrere metadata automatisk med digitale kameraer. Med analoge kameraer måtte fotografen (eller kanskje helst fotolærlingen) skrive ned relevant metadata som lukkertid, blendertall og ISO-hastighet. Digital foto har gjort denne oppsamlingen av metadata til et viktig verktøy innen fotografi. Nå har fotografi fått en innlysende teknisk innfalsvinkel, som tidligere kun lå under den dokumentariske eller kunstneriske. Fotografering åpnes for nye brukergrupper. Selve fotografiet kan fortsatt være av kunstnerisk art, selv uten spesiell manipulering verken før, under eller etter eksponeringen. Uansett hva som gjøres med bildet, så kan det måles og veies metodisk.

(det er selvsagt ikke noen vanskelighet å fjerne metadata fra et bilde, dette betyr da bare at det er vanskeligere å lære om bildets opprinnelse.)

Et bilde som blir lagt på en CD regnes som nye media, mens det same bildet på papir på veggen eller i en trykket bok regnes ikke som nye media. For å forstå det digitale bildet, må vi derfor forstå noe om skjermen det vises på, for skjermer står alltid sentralt i nye medier.

Du kan selvsagt snu kameraet ditt i alle mulige retninger, knipse et bilde og dermed si at kameraet er ”fri” fra omverden. Nå er det i slik at det kameraet fanger er en framstilling av verden etter de innstillinger du har gitt det (å velge auto på alle innstillinger er også et valg). Utover søkte eksperimenter som camera tossing, så vil en fotograf til en hver tid forsøke å komponere et bilde i søkeren. To av valgene fotografen da må treffe er om bildet skal være horisontalt som en tvskjerm, eller vertikalt som en kinoplakat. Disse to modusene kalles ”portraint mode” og ”horisontal mode”, etter malerkunstnernes plassering av kanevas.

Horisontal mode ble adaptert av TV og film (at kameraet havnet horisontalt på kamerastativet i filmens barndom kan kanskje ha vært en tilfeldighet som satte dype spor? Fra en annen vinkel er det helt logisk å sette et kamera horisontalt ned, så det er kanskje ikke så tilfeldig..). Kinolerretet har utviklet seg i bredden, til widescreen (16:9) og enda breiere til 1.85:1. Analog framkalling i mørkerom gav muligheten til å bryte ut av 35mm filmes format i ettertid. Polaroid film har et svært typisk format (nærmere 1×1 enn hva vi normalt ser), og det er i det hele tatt utallige muligheter for å tilpasse utsnitt både før og etter eksponering. I digitale kameraer har vi nærmest utelukkende hatt utsnitt tilnærmet lik 2×3, som vi kjenner fra 35mm-tilden da vi sendte bildene våre til framkalling hos fotoforhandleren eller laboratorium etter en postordre modell.

Vi ser her at det digitale adapterer kovensjoner fra det anloge. Slik adapsjon ser vi mye av når ting blir digitalt. Vi har lyd/bilde-avspillere, skriveblokk og mapper som later til å være en digitale gjenskapning av fysiske (analoge) forgjengere.

Det er likevell ingenting som sier at f.eks. forholdstallet i det digitale skal være likt som det analoge. I mobiltelefoner kan vi f.eks se at forholdstallet ikke forholder seg etter hva som er normen innen foto, men skjermoppløsningen i kameaet. Min telefon tar f.eks. bilder på 500 x 409 pixler. Dette gjør ikke de digitale speilreflekskameraene. At grunnen ligger i å gjenskape opplevelsen av et analogt kamera er sansynlig. Vi vet hvordan et gammeldags kamera funker, og hvordan bildene ser ut når de kommer fra framkalling. Å gjøre det digitale så likt som mulig gjør overgangen trygt, uten den helt store digitale kompetansen.

Vi bruker med andre ord digitale objekter på en mindre effektiv måte enn det ville være natulig å et digitalt miljø, kun for å gjenskape kjente elementer fra tidligere teknologi.
Når vi venter på at datamaskinen skal utføre handlingen vi har sent komando om, så får vi ofte en grafisk tilbakemdling. Timeglass, loadingbar, anaimasjoner og lyd. Hvorfor? Tilbakemelding. Vi må for all del ikke tro at maskinen holder på med noe annet ann hva vi ba den om (noe den i teorien ikke kan). På TV undertrekes dette til det absurde. CSI viser gjern skjermbilder av søk etter potensielle match med kriminelle. Bilder og tekst flimere over skjermen i et vannvittig tempo. Hvorfor? Fordi vi skal få inntrykk av at CSIs maskiner er utrolig bra, ytrolig raske og svært politelige. Det grafiske ville i virkeligheten bare ha virket mit sin hensikt. Målet med søk er jo å finne best mulig match, på kortest mulgi tid.

Filhåndtering – datamaskinens sterke side
Fleksibel organisering av filer er et helt innlysende fortrinn for behandling av bilder på en datamaskin. Produsentene av så kalt ”managment software” som er et binneledd mellom filene som kommer ut av kameraet, og postproduksjonsapplikasjoner, utskriftsapplikasjoner eller publiseringsverktøy.
Adobe sitt heter Bridge (Lightroom har også en del funksjonalitet innen managmet), Microsoft kjøpte opp iView Media labs ?, og har nå iView Media pro, Apple har iPhoto, og Aperture som i likhet med Lightroom har en del managmet funksjonalitet. Det finnes bøttevis med denne typen program, med varierende funksjonalitet, for alle OS og ofte med enkle redigeringsmuligheter (ala rotere bilde, beskjære, fjerne røde øyne osv).
Med slik programvare kan vi som brukere nå våre bilder på en måte en analog fotograf bare kan drømme om. Bilder kan rangeres på utallige måter. Kanskje gir du bildene stjerner etter hvor godt du liker dem (iView media pro, Aperture, Bridge..), kanskje etter hvor ofte du har sett på dem, eller etter dato, filstørrelse eller stikkord.
Automatisk gjenhenting av bilder kan gjøres etter farge, form, tekstur osv. Dette er et felt som det stadig forskes mye på, også her ved uib, se laserlasse.no. Et konkret eksempel gjort i god 2.0 stil (mot flickrs delvis åpne API) kan du se på labs.systemone.at/retrievr/.
Å sammenlikne denne håndteringen av bilder, kontra å ha bilder på papir i arkivskap, negativer eller slides i permer og mapper er som natt og dag. Et bilde kan bare lagres i en kategori i fysisk form. I digital form kan et bilde både ligge i mappen* for ”solnedganger” og mappen for ”Italia”.

Postproduksjon – der datamaskinen gir mørkerommet juling
Det er ikke tvil om at det er lettere å behandle bilder digitalt. Det er billigere, raskere og krever mindre kompetanse for å komme i gang. Det betyr ikke at det trengs mindre kompetanse for å skape gode resultater. Som alle annen medieproduksjon er gode resultater bygget på gode kunnskaper og godt håndverk. Jeg har ikke tenkt å utdype hvordan digital postproduksjon er ”kraftigere” enn analog. Men la oss si det enkelt, at en tidkrevende og svære nøysomlig prosess basert på presisjonsarbeid og tålmodighet nå har fått alle fordelene** med å være digitale. Nå kan du angre å mørkerommet. I stede for å begynne prosessen på nytt, kan du klikke crtl + z. I stede for å hente ut negativet på nytt, kan du klikke deg tilbake i arbeidsprosessen din.

Hva vil det digitale bildet gjør med verden?
Si det du. Det er naturlig nok ikke så lett å svare på det. Men jeg kan tippe litt.
De fleste analoge bilder havner i skoesker. Steder der de ike blir sett av noen, av mange grunner. Vi har allerde alle slike digitale skoesker. Noen som har en mappe som heter /bilder/, og inni den ligger det fler mapper, kansje med kryptiske navn som det igjen ligger bilder som heter ting som img001.jpg i? Ser du oft på disse bildene? Ikke? Skoeske.

Vi kommer til å bli enda mer bevist på at bilder lyver. Ja, bilder lyver. Samtidig er fortsatt fotojournalisme et flott og viktig yrke. Hvorfor? Vi liker å se på bilder, særlig bilder som sier noe dramatisk om verden vi liver i. Vi har allerde hatt avsløringer av for ivrige fotofiklere som jobber i mediebransjen. Her i Bergen hisser folk seg opp over at meglerene manipulerer sol og blå himmel.

Flere får se flere bilder. Nettverksstrukturen som vi bruker til å lagre og dele bilder er tidvis åpen. Andre kan se dine bilder. Ikke alltid, og som regel med din samtykke, men igjen, vi liker å se på bilder. Nettverk som flickr, devientart, ringo, foto.no osv viser kontinuerlig dine bilder til andre. Du kan kansje glemt det bildet du la først ut på nettet? Hvusker du hvor du la det? Vet du om det finnes der fortsatt? Slike bilder finnes det mange av. De som ligger hos tjenester du ikke bruker lenger. De finnes, kansje vises de aldri, men sjansen er større der enn i den gamle fysiske skoesken.

Ok, det var folk du ikke kjenner. Men så er det de du faktisk kjenner. Tjenester som facebook, som i utgangspunktet ikke er en bildetjeneste har gjort noe svært smart. Brukerene kan tagge hverandre i bilder. På den måten kan du se bilder av vennene dine, bilder av degselv, dine venenrs venner osv. Jeg har ikke før facebook fått se så mange bilder av hva mine venner i Trondheim, Oslo, Ås, utlandet og også her i Bergen gjør. Bildene gir oss felles referanser. Referenser er viktig for å ha, og vedlikeholder vennskap. På denne måten blir bilder et viktig redskap som nå i nettverkssamfunnet virkelig kommer til sin rett. På godt, og vondt.

*det er her ikke snakk om en mappe i et mappehierarki i et OS, men forutsetter en database som ikke er avhengig av filenes egentlige lagringslokasjon.

** de har selvsagt også fått alle ulempene med den digitale tilværelsen. Ulemper som usikre lagringsmedier, usikkerhet om levetid, fare for datatap, korrupsjon av filer og avhengighet av digital kompetanse for å håndtere filene.

og sitatet som rocker, men som jeg ikke fant plass til:
”Salughter became a video game, death mediated art.” sier W.J. Mitchell om TV-dekningen av den første Irak krigen (1990-91).