Geniforklart, cool, global røver, en webbens Sabeltann

Overskriften her er et tyveri fra Redaktør i BA, Olav Bergos BA-blogg. Bergo er tvunget til å ta stilling til et tame som allerede er godt diskutert i bloggosfæren; hvor mye av syndikert (eller motsatt, registrert av søkemotors robot) materiale er det ok at andre aktører en opphavsmannen publiserer?

Det er naturligvis google news det er snakk om. I Norsk versjon. Jeg antar at debatten har gått siden det norske nyhetsaggregatet ble åpnet, men jeg lot meg sjarmere av lille BAs fargerike formuleringer om saken. Det skal nevnes at BA ikke står på listen over nettsteder news.google.no henter stoff fra.

Klart jeg forstår Bergos tanker om at BAs stoff skal publiseres utenfor BAs domene, men som også bloggosfæren har diskutert; en fornuftig kildehenvisning og moderate biter stoff, kan være nettopp det som skal til for å øke nettstedets trafikk.
Norsk presse kom i denne saken noe seint inn. I april i år, da sonitus ble åpnet startet diskusjonen for alvor. Sonitus henter stoffet selv, mens det er brukerne selv om pinger f.eks. bloggrevyen og bloggarkivet. Det er med andre ord noen som aktivt henter, i motsetning til at du sender informasjonen. Dette skreiv jeg om under overskriften «Hvem eier feed’n din?«.

Det er her Bergo formulerer seg så søtt. Kanskje tar han for hardt i, det får virkelig google til å se verre ut enn hva de virkelig er i denne saken, men likevell:

Google News bygger på tyveri av tekst og bilder. […] Mediebedriftenes Landsforening, der jeg var leder i mange år, skrev torsdag en høflig epost til Google News og klaget over tyveriet. Men en høflig epost gjør ikke noe inntrykk på en geniforklart, cool, global røver, en webbens Sabeltann.

Dilemmaet for oss medier er at nettbrukere trenger en søkemotor for å finne frem på webben. Derfor er det både en lykke og en ulykke å bli frastjålet nyheter. Men det er også både en lykke og en ulykke ikke å bli frastjålet det vi avisredaksjoner bruker tid og penger på å finne frem for deg. Derfor har vi medier tvende sinn om tyven, noe Google utnytter mesterlig.

Om dette er grusom og nådeløs piratvirksomhet, som bør resultere i Page & Brins plankegang og havhopping er jeg usikker på. Det er heller mulig at dette representerer en ny måte å lese aviser på. Nettaviser koster (stort sett) ikke penger pr i dag, og denne nye personaliserte avisen er rett og slett et bedre tilbud en hva enkeltavisene representerer aleine. Er det snakk om å samle lenker (med informerende undertekst aka ingress) for å skape et godt tilbud til sine brukere, eller å stjele medieinnhold fra hardarbeidene journalister for egen vinning?

I diskusjonen under Bergos bloggpost (heter det noe så simpelt som en bloggpost når en redaktør blogger i avisen sin?) pekes det ut et særlig spennende poeng.
Når artikler fra mange ulike aviser samles på et sted, så blir det veldig synlig at de store avisene skriver omtrent det samme, at alt for få av nyhetene faktisk er noen nyhet, og at ”copy ’n paste-journalistikk” er langt mer utbredt enn hva ansvarlige ansvarlige redaktører bør tillate.

Nå begynner media å bli så gjennomsiktig, at syndikert, uredigert svada pumpet ut fra de flinke pressebyråene bør lukes ut av vår nyhetsverdag. Med googles nyheter kan jeg luke ut en del selv. I tillegg kan jeg legge inn mine egne søkeord, som sørger for at jeg får med meg nyheter som inneholder ting jeg vil lese om. Nå har jeg både lokalavis, utenriks og ukeblad i samme nettavisen, om jeg vil. Er det noen norske nettaviser som lar deg tilpasse innholdet enda? Er ikke det på tide?

Nye media som springbrett?

Jeg synes jeg stadig leser om folk som mister jobben pga bloggen sin. Google, Microsoft og Universitetet i Boston. Listen er lang. Problematikken med Kina and andre steder i verden det er ugreit å blogge skal jeg holde meg unna i dag. Jeg vil se på en suksesshistorie. Lasse Gjertsens suksesshistorie.

Lasse animerer ting. Tegneserier sier han selv at han liker best å lage (ØP). Han har studert i London, hvor han lagde den så godt omtalte “Hyperactive”-videoen, uten at den da ble tatt i mot med jubel. På folkehøyskolen i (på?) Møre, lagde han animasjonsfilmer. Alt dette har jeg funnet ut om Lasse i dag, kun fordi har skiller seg ut i havet av egenlagde medieproduksjoner på webben.

Å lage noe usedvanlig bra, morsomt eller spesielt, og på den måten avsløre sitt talent er en ny måte å eksponere seg for verden på. Uten internett ville dette ha blitt vanskelig. Hvordan nå ut til mange? Og hvordan finne det stoffet folk faktisk liker? Lasses lærer i London syntes ikke hans video Hyperactive var særlig bra, men nå har videoen hatt 4 millioner treff (i følge db.no), hatt 525.824 visninger, blitt kommentert 1691 ganger og valgt som vavoritt av 5907 ganger. Dette er bare versjonen som ligger på youtube under Lasses brukernavn, lassegg.

I et kreativt yrke der det du produserer er viktigere enn hvor du studerte; pek på en bedre jobbsøknad en dette, og jeg spanderer øl.

Til de som nå har jobbsøknadene rykende varme i handa, ro litt ned, og se på konkurransen. Jeg tar meg den frihet til å vise tre videoer. Disse tre er ganske like i stil, dvs de holder ser til video/klipp som viktigste filmatiske effekt. Den siste avslører også animasjonsskills. Skills jeg ser for meg flere medieproduksjonsselskaper vil være interessert i å ha bak en Mac eller to.
Fortsett å lese Nye media som springbrett?

1 måte å drepe 20 minutter på

Det er interaktivt, det er nonlineært og det er forvirrende. Det er hipt, popt, fresht og dyrt. Det får også folk til å bruke mer tid på websiden din, og det tar lang tid å loade. Joa, du gjettet riktig, det er nye media.
Jeg fikk en lenke av min svoger, som først bare så ut til å være en gøy måte å presentere foto på. Det viser seg å være et lite trylletriks gettyimages har knipset for å skape blest rundt sine bildetjenester.

Selve prosjektet er derimot deilig fritt for reklame eller andre distraherende elementer. Det er fullt av flotte bilder, pakket inn på lekne måter av svært dyktige mennesker. Om du skulle ha 20 min (10 prosjekter * ~2min pr stk) til overs og vil leke litt i arbeidstiden, så ta en tur innom interact10ways.com.
I dette tilfellet er det verken dyrt (snarere gratis), eller tidkrevende å laste. Det er mest gøy.

PS: når sjefen ikke ser det, så er det lov. Dessuten er dette kunst, og det vil berike ditt liv, om ikke annet, i noen minutter.

En presidents død, og rå tortur. På film.

Post 9/11 filmer har blitt en egen kategori, og mange har tydelige kritiske stemmer overfor den sittende Amerikanske presidenten. Jeg har sett to filmer jeg vil trekke frem, to filmer som på flere måter skiller seg ut: Five fingers og Death of a president.

Fortsett å lese En presidents død, og rå tortur. På film.

Digital kino, i 3D

Brillenen på, opp/nedBIFF gikk Skandinavias første digitale helaftens kinospillefilmen i 3D av stabelen. Filmen var Tim Burtons The nightmare Before Chistmas, og for å feie all tvil av banen, vi snakker 3D med 3D-briller, ikke 3D animering. Opplevelsen var ganske spesiell, særlig da brillene ble snudd på hodet.

Det er ikke noe nytt med 3D. Helt siden 1890tallet har folk snust på tanken om å vise film i 3 dimensjoner (wiki). Eller illusjonen av 3 dimensjoner i alle fall. Nå har den altså blir digital, men hva så?

Fortsett å lese Digital kino, i 3D