Så fort barn skjønner konseptet med bøtte og spade begynner de å bygge sandslott. Sannheten er kanskje at vi aldri slutter å bygge sandslott når vi er på stranden. De små barna bygger et så stort sandslott de gidder, så pynter de det, og river det ned. Tramper på det. Kaster spaden på det og ler. Voksne tråkker også på sandslottet de har bygd på stranda. Ingen sandslott har en leve tid på mer en max 8 timer. Destruksjon er deilig. Destruksjon ligger i den menneskelige natur. På sammen måte som det gir en god følelse å bygge noe vi er stolte av, så gir det en god følelse knuse det.
I felt like destroying something beautyfull.
– Foretellerstemme aka Edward Norton i Fight club
Violence is a form of cinematic entertainment.
-Quentin Tarantino i BBC intervjuDet er påske, og tid for late dager på sørlandet. Jeg er ikke typen som drar på fjellet, jeg vil bli underholdt. Jeg vil se Tarantino og Rodriguez, jeg vil spille Resident Evil og American McGees Alice. For å koble av vil jeg spille TP, det store norsk kunnskapsspillet og bowle. Påske er kimmens høytid. Krim er voldelig. Andre Bjerké skriver f.eks. i De Dødes Tjern at en kriminalbok for 4kr aldri må inneholde mindre enn 4 mord. Det var i 1942. Det er lenge siden jeg har hørt noe om voldelige bøker. Temaet er dødt. Det begynner også å bli en stund siden filmer har vært i rettssalen etter voldshendelser. Oliver Stone og gjengen bak Childs Play fikk smake denne tilnærmelsen, men uten at film heller sitter igjen med svarteper.
Kjendisregissøren Oliver Stone kan ikke lastes for voldelige handlinger inspirert av filmen «Natural Born Killers», fastslår en amerikansk domstol.
– Radaksjonen i propaganda.netI dag er det kanskje Rockstar Games som pr øyeblikk sitter med svarteper på handa. Jeg har en følelse av at de har måtte forsvare seg i rettssalen for hvert eneste spill de har lansert. Jeg tenker på spill som GTA, Manhunt og Smuggler’s Run. Ja, kanskje spill men en noe tvilsom moral, men dog. Rockstar har på samme måte som Oliver Stone ikke drept noen som helst. Dekcuf blogger hyppig som spill, og det er hun som har inspirert denne posten. Dette skrev dekcuf 10 april:
[…] But I actively try to avoid the ‘violence in games’ discussion and I’m starting to feel like a bit of a wuss for doing so! Maybe I am ashamed? Maybe I’m afraid of being considered a freak?
Er det hit vi har kommet? Spillere og spillelskere blir tvunget opp i et hjørne, og ønsker ikke å ta opp temaet? Det er da for galt.Under dekcufs post dukket det opp et par interessante kommentarer.
I’ve found that many of the people who complain about the violence in video games are actually turned off by their competitive nature, not by their explicit gore…
– InvisibleMan Dette blir for min del for enkelt. Joa, ingen liker å tape, og tapere skyller på dommer’n. Men min oppfatning er at det ikke er spillere som vet hva de snakker om som klager. Selv ikke de som støtt taper. Mediepanikk kureres med kunnskaper, ikke rettssaker. Spillere som taper og klager, går heller ikke til rettssak. Det ligger i spillets natur å være et moment for uenighet, helt ned til definisjonen av spill. «A game is a system in which players engage in an artificial conflict, defined by rules «¦» (Salen & Zimmermann)Laserlasse kommer med et mer konstruktivt forslag:
Next time, ask them what kind of movies they usually enjoy. And ask them to explain why they enjoy movies with violence, but are seriously shocked when you enjoy games with violence.If you are persistent enough, and can dodge stupid answers like «But in games *you* perform the violence», you can usually get them stuck in circle arguments and poor logic.
Samenlikningen mot film er spennende. Og jeg misstenker dette argumentet for å holde lenge i mange diskusjoner. Som laserlasse også nevner, i spill er det «du» som utøver volden. Et element som jeg mener hever spillet over filmen i underholdningsverdi. Det er gøyere å være deltager enn tilskuer. Videovold eller fotball, det er gøyere å spille enn å se på.På sikt tror jeg noen andre kommer til å overta RockStars svarteperkort, og videospill vil slippe unna. Før eller siden vil andre enn oss gamere innse at mennesker har destruktive lyster, og at å spille Golden Eye eller Quake ikke har gjort duellering med automatvåpen til noen folkesport. Andre Bjerké har ikke skylden for suicidale badenymfer på fjellet, Oliver Stone har ikke ansvaret for morderiske bankranere og videospill skaper ikke en generasjon av kaldblodige framtidssoldater som skyer vennene sine på gata. Men vi har det fantastisk moro mens vi gjør det på X-box på lørdagskvelden.
På First Tuesdays foredrag «
