Nyheter på nett er ikke hva det pleide å være. Syndikering mellom de etablerte er tydeligere, og «bloggosfæren» blander seg inn i mainstream media. å bli oppfattet som spennende og nyttig handler mer og mer om å formulere seg god i første avsnitt, eller eventuelt å «legge over til tabloid-blogg».
At de store avsisene snart er skrevet utelukkende av bloggere irriterer meg. Journalist er et yrke, det er faktisk ikke så lett at en hver man i gata kan bli en journalist. Men at det er en bloggskribent i oss alle; det tror jeg :) Det betyr ikke at vi hører hjemme i avisen. Og avisen for meg, den er på nett.
Jeg har tidligere kommentert at de samme nyhetene er å finne på flere websider. Ved å abonnere på rss fra flere aviser vises dette poenget til det kjedsomlige. Syndikering, som i det store og det hele er en briljant greie, har en nitrist bakside. å lese de samme nyhetene i 5 aviser hver morgen er ikke annet en trist. Det ender jo med at jeg ikke gidder å lese noen hele artikler. I dag startet jeg rssleseren min og fant 515 uleste atrikler, dette er artikkler fra nettsteder som jeg selv har valgt å abonere på, og jeg mener jeg har vært ganske selektiv, og ikke valgt steder som jeg vet pumper ut 150 poster pr dag (*host* slashdot).
Her nærmer jeg meg poenget mitt. Jeg skal bare gi et par eksempler til. Samlesider for blogger (som bloggrevyen) oppdateres kontinuerlig, på en måte som aviser og tv aldri har vært i nærheten av med tanke på hyppighet. Selv NRK alltid nyheter likner ikke, de gjentar jo stort sett bare de samme sakene gjennom hele dagen. Et spinnoffprodukt av NRKs nyhetsredaksjon(er). Jeg sier ikke at innholdet på bloggrevyen er nyheter, jeg påpeker bare at tempoet er vilt.Disse samlesidene gir hvert blogginnlegg kun få ord til å beskrive innholdet på. Kortere en hva en normal ingress i avisen er, og da de ikke tillater bilder, så bør teksten være god. Eller tabloid (med dette mener jeg neste misvisende..). Bildet under er ikke et eksempel på hverken tabloid eller missvisede, men kun for å vise hvor mye tekst hver sak får.
RSS skjermsparere har blitt utbredt, i alle fall hos MAC-brukere. Den rss skjermspareren som følger med Mac OSX Tiger likner på mange måter på bloggrevyens bruk at postene i bloggen. I skjermspareren vises hver post som tekst, hvor du kun får lese noen få ord om hver post. At det faktisk ser fett ut skader ikke.Når jeg nå kommer tilbake til de 515 uleste artiklene i rssleseren min, hva skal jeg lese? Det er opplagt at jeg ikke kan lese alt, jeg drukner i informasjon her. Jeg leser de artiklene som har de beste overskriftene og de beste første 2 setninger. Sånn blir det ofte. Oftere og oftere. Det er de 100 første ordene av artikkelen som avgjør om jeg gidder å lese, dette tror jeg påvirker måten vi utrykker oss, ikke bare i blogger, og for journalistene, i avisen, men også helt generelt. Vi lever i en verden som er så overlesset av informasjon, at vi blir flinkere og flinkere til å sile ut det vi vil ha, og dermed forkaster tanker, ord og mennesker.Det er ikke bare ord som syndikeres. Lyd (podcasts, lydbøker, radio) og video (videopodcasts, webtv) har også blitt «folkeeige» pga internett. Jeg tror samme prinsipp gjelder her også. Jeg kan godt se 40 sekunder av en videopodcast og så forkaste den. Det samme gjelder for lyd. Faller det ikke i smak med en gang, så er det over og ut. I går kveld hørte jeg på Södertörns högskolas gjesteforelesninger sin podcast. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på å abonere på denne cast’n, men flere spennende forelesere er da innom. Vår egen Jill Walker har også forelest der. Jeg tenkte på dette med 100 ord da jeg hørte på «forelesningen» hennes. Hadde jeg ikke hatt et forhold til Jill og hennes tema (blogging som forskningsverktøy), så hadde jeg helt klart ikke hørt gjennom. Aldri (sorry Jill).
Hva er de første 100 ordene du sier til noen du treffer på byen?
Hva med de første 100 ordene i denne artiklen? Trenger jeg trening? Mest sannsynlig.
Jeg sier ikke at filmene på noen måte kan bli like bra som spillene, for denne sammenlikningen ville være helt på jordet. Men å ta vare på en god historie og fortelle denne på en ny måte synes jeg er en god ting. Og fra en spillers synspunkt synes jeg det er stas å se Jill Valentine og Cloud, Barret og Nanaki i 16:9.Silent Hill har jeg et veldig vagt forhold til. Har ikke spilt det, bare observert fra «over skulderen». Men at det har en nerve som gir spilleren det to trøtte typer kaller «kosenoia» er det ingen tvil om. Kosenoia er bra.Det er sonypictures som står for moroa, og at de virkelig kan trenge en boost er det vell ingen tvil om. Om denne filmen er det som skal til setter ikke jeg pengene mine på. Men på kino, det skal jeg.Synes at måten sony bruker flash bak filmvinduet på 
