Personlig – Side 10 – Stavelin.com

Jeg flytter!

..til sommeren.
Jeg har sakt opp min hybel på Storetveit, så goodbye til naturskjønne omgivelser i et rolig nabolag, og gooodmorning Bergen City. å bo et kvartal unna SV bygget skal gjøre godt for en man med sovehjerte. Synd det Gaia!

Nytt sted å bo
1. Huset jeg skal bo i neste år.
2. Grieghallen
3. SVbygget (UiB)

Jeg kommer til å savne Fantofthallen, det er ikke det samme å trene på vektertorget. Håper SveinH og jeg finner en god løsning på det. Ellers er det stort depositum der jeg skal flytte, så det blir neppe noe D70 i sommer heller, det er litt kipt, men å bo i sentrum betyr mye. Jeg skal også høre med bestefar om hen kan hjelpe med et lite lån i sommer, fram til jeg får pengene fra sommerjobbing. Jeg har jo ingen penger å putte i depositumskonto nå. Ellers må jeg finne en løsning på hvor jeg skal ha tingene mine mens jeg er i Risør i sommer, men det ordner seg sikkert. Håper jeg kan få det til uten å ta turen til Bergen i sommerferien.

Så i alt er det en bra dag i dag, da jeg har fått GO! Fra kollektivet jeg skal inn i, selv om det er en del adm med flytting. Jeg gleder meg til høsten da alt er ordnet. Skal bli et bra år neste år også.

Tveitevannet Ã¢€“ en vestlandsperle.

Jeg har kommet til å snakke for høyet om Tveitevannet i en annen blog, og har fått i oppgave å dokumentere dette vannets herlighet. Jeg har valgt å ta tak i det rike dyrelivet, da vannets egenskap nr 2 (radioaktiviteten) ikke er noe jeg har tenkt å skrike høyt om. Sånn i den sammenheng er det kun muslimske damer som dypper barna sine i dette vanne, bading er kun tillat for suicidale galninger.

Grunnen til at vannet må vises fra er for å demonstrere at vannet ikke er så stort, noe man ikke så godt kan se på bildene (?). Men pent er det. Skal se nå da.. om jeg må jogge rundt dette vannet snart…

Vakttiltak på Flesland.

Tok flyet fra Bergen til Oslo i dag (i går). I sikkerhetskontrollen tror jeg de ikke har det godt med seg selv for tiden..

Jeg la fra meg lommerusk mm i skålen som vanlig og skulle til å ta av mp3spiller, hodetelefoner og alt som ikke lå i bokselommen da jeg tenkte at jeg skulle spare meg selv om de ansatte for bryet.
Jeg gikk gjennom metalldetektoren. Det peip, ikke. Jeg gikk videre for å hente tingene mine. Plutselig kom en 100 kilos apekatt på 1.60, skallet, med død i blikket, han ba meg stoppe. Ok, greit jeg kan stoppe jeg. Det var hodetelefonene, de kunne være farlige og skulle IKKE gjennom metalldetektoren, men gjennom skanneren (ultralyd, eller hva det nå er). Humøret falt som en 747 i 10.000 fots høyde uten drivstoff. Igjen gikk jeg gjennom metalldetektoren, igjen. Det peip igjen, ikke. Jeg kikket ned på apekatten som så ut som han ikke kunne finne bananen sin. Jeg plukker opp hedetelefonene som kom rullende på samlebåndet.

Damen bak skanneren kikket på meg. «Har du mobil på deg?» spurte hun med en skarp stemme med ettersmak av sitron. «Nei» kunne jeg forsikre med en røst av solid granitt.

Etter sikkerhetssjekken, som nå forhåpentligvis kan garantere at jeg ikke skal kvele piloten med hedetelefonene mine, de er jo grundig skannet, og jeg kunne sitte å vente på «hva nå enn man venter på på flyplasser» i 45minutter.

Jeg tenker tilbake til tiden i forsvaret da vi tok fly ofte, og hver gang måtte ta av skolene hver gang vi fløy. Militærets sko inneholder et eller annet metall som får den svære detektoren til å gå av, samt at det er lett å gjemme ting i svære militærstøvler, det godtok vi. Når man er kledd ut som soldat er det lett å tillate flyplassarbeidere å sjekke at vi er snille soldater, ikke slemme soldater. Soldater er jo kun mordere organisert, hva forventer man?

Som sivil er verden en annen. Jeg gir beng i hvor streng sikkerhetskontrollen er på flyplasser, det er klart man må luke ut øksemorderne og de med bomber i lommene, men for pokker, kan man ikke gjøre det med et smil?

-«Terrorist»?
-«Nei, jeg skal bare en weekend til tigerstaden»
-«Har du noen bomber i lomma di?»
-«Nei»
-«Ok, ha en fin tur!»

Har jeg blitt gal?

I dag stod jeg opp seint etter som jeg var på jobb på kvarteret i går kveld/natt. Etter frokost kortsluttet hjernen og jeg begynte å rydde. Det endte med at jeg flyttet alle møblene ut på plenen, vasket gulv, vinduer mm og fikset skikkelig opp her på hybelen.

Kanskje er dette et tegn på at holder på å bli gal, at jeg trenger et kvinnemenneske, eller rett og slett at jeg er keen på å flytte..

Etter ryddinga dro jeg til Kjartan hvor jeg ble servert glimrende pizza mens vi så film. Gode greier.

Oppstandelsen.

Tirsdag 18jan kl 23.50 erklærte jeg min laptop, en HP pavilion ze5400 (ikke kjøp en sånn) død. Den hadde, etter mange måneder med dyp depresjon, ulike småsykdommer og illebefinnende, nå sluttet å ta til seg næring i form av AC -strøm (stikkontakt).

Onsdag etter HUIN105, forelesning, gikk Kjartan og jeg innom ClasOlson og kjøpte div nye deler til en provisorisk strømforsyning. Hjemme hos Kjartan, i eksklusive Sandviken, ble pavilion ze5400 dissekrert etter boken. Ca 20 komponenter, og 368 skruer i ulike størrelser ble spredd ut over kjøkkenet. Så begynte magien.

Kjartan tok opp en loddebolt av typen strykejern og sendte meg på dør. Svake nerver og bypass-operasjoner er ingen god kombinasjon. Etter en stund ble jeg tauet inn på kjøkkenet igjen. Kjartan gråt ikke. Jeg tok det som et godt tegn.

å skru pasienten sammen igjen var det jeg som våget meg på. Men et lite, men fortsatt levende håp om at operasjonen var vellykket, ble den nye strømforsyningen prøvd. Tiden stod stille et øyeblikk i Sandviken den dagen. Ingen eksplosjon. Jeg så lyset! Det overdrevent store harry lyset som indikerer strøm fra AC blinket svakt. Onsdag 19jan, kl 16.53 hadde Pavilion ze5400 gjenoppstått.