Open source lydbøker sier du?

Ja jeg gjør det, uansett hvor merkelig det kan høres. Det viser seg faktisk at lydbøker også er en vare det er mulig å få gratis på nettet, også for deg som vil holde mediebiblioteket ditt utenom piratene. Librivox er nettsiden, og frie lydbøker på nett er misjonen. Uten at jeg skal skryte på meg noe særlig kjennskap til konseptet, så mener jeg det fungerer slik: Når bøker blir «gamle nok», så omdefineres de ut i det Librivox har lært meg at heter public domain og da er rettighetene til å utgi dem borte eller noe i den duren. Det betyr at Librivoxsamfunnet kan lese dem over i digitalt format, og dele dem.

Er dette virkelig så bra som det høres ut?

Vell, det er ulemper. Bøkene leses inn av frivillige «amatører». Dvs at det ikke er den samme personen som leser hele bøker. Dette kan være irriterende, særlig når det skifter meller personer med svært ulik stemme. å være flink til å lese er heller ingen egenskap som kreves for å være frivillig i Librivox, på tross av dette synes jeg det jeg har hørt har vært bra nok. En annen ting som kan være et irritasjonsmoment er oppdelingen av bøkene. Når det ikke er samme person som leser, så åpnes og avsluttes hvert kapittel med leseren som sier navnet sitt, og en kort setning om at «this book is in the public domain, for more info and books check out w-w-w-dot-librivox-dot-org». Noe lesere klarer også å putte inn URL’n til sin egen webside. Dette deler historiene opp litt mer en hva som er ønskelig.

Kul teknologi.

Librivox sprer innholdet de skaper på freshe måter. Web-download, torrents og podcasts. Lyden kan streames eller downloades. Du kan også stort sett velge lydkvalitet og filformat. Så langt har jeg hørt Treasure Island og Alice in Wolderland i sin helhet fra Librivox, og jeg kommer nok til å laste ned mer. Om du også er en hund etter lydbøker, og ikke har ræva full av penger, så kan jeg lett anbefale turen til Librivox. (den siste der fikk nesten hele posten til å se ut som en reklame for siden, jaja.)

Teknologi stiller hardere krav til medieinnhold.

Nyheter på nett er ikke hva det pleide å være. Syndikering mellom de etablerte er tydeligere, og «bloggosfæren» blander seg inn i mainstream media. å bli oppfattet som spennende og nyttig handler mer og mer om å formulere seg god i første avsnitt, eller eventuelt å «legge over til tabloid-blogg».Tabloid blogg-avis At de store avsisene snart er skrevet utelukkende av bloggere irriterer meg. Journalist er et yrke, det er faktisk ikke så lett at en hver man i gata kan bli en journalist. Men at det er en bloggskribent i oss alle; det tror jeg :) Det betyr ikke at vi hører hjemme i avisen. Og avisen for meg, den er på nett.512nyeJeg har tidligere kommentert at de samme nyhetene er å finne på flere websider. Ved å abonnere på rss fra flere aviser vises dette poenget til det kjedsomlige. Syndikering, som i det store og det hele er en briljant greie, har en nitrist bakside. å lese de samme nyhetene i 5 aviser hver morgen er ikke annet en trist. Det ender jo med at jeg ikke gidder å lese noen hele artikler. I dag startet jeg rssleseren min og fant 515 uleste atrikler, dette er artikkler fra nettsteder som jeg selv har valgt å abonere på, og jeg mener jeg har vært ganske selektiv, og ikke valgt steder som jeg vet pumper ut 150 poster pr dag (*host* slashdot).NetNewsWireHer nærmer jeg meg poenget mitt. Jeg skal bare gi et par eksempler til. Samlesider for blogger (som bloggrevyen) oppdateres kontinuerlig, på en måte som aviser og tv aldri har vært i nærheten av med tanke på hyppighet. Selv NRK alltid nyheter likner ikke, de gjentar jo stort sett bare de samme sakene gjennom hele dagen. Et spinnoffprodukt av NRKs nyhetsredaksjon(er). Jeg sier ikke at innholdet på bloggrevyen er nyheter, jeg påpeker bare at tempoet er vilt.Disse samlesidene gir hvert blogginnlegg kun få ord til å beskrive innholdet på. Kortere en hva en normal ingress i avisen er, og da de ikke tillater bilder, så bør teksten være god. Eller tabloid (med dette mener jeg neste misvisende..). Bildet under er ikke et eksempel på hverken tabloid eller missvisede, men kun for å vise hvor mye tekst hver sak får.paranoid?RSS skjermsparere har blitt utbredt, i alle fall hos MAC-brukere. Den rss skjermspareren som følger med Mac OSX Tiger likner på mange måter på bloggrevyens bruk at postene i bloggen. I skjermspareren vises hver post som tekst, hvor du kun får lese noen få ord om hver post. At det faktisk ser fett ut skader ikke.Når jeg nå kommer tilbake til de 515 uleste artiklene i rssleseren min, hva skal jeg lese? Det er opplagt at jeg ikke kan lese alt, jeg drukner i informasjon her. Jeg leser de artiklene som har de beste overskriftene og de beste første 2 setninger. Sånn blir det ofte. Oftere og oftere. Det er de 100 første ordene av artikkelen som avgjør om jeg gidder å lese, dette tror jeg påvirker måten vi utrykker oss, ikke bare i blogger, og for journalistene, i avisen, men også helt generelt. Vi lever i en verden som er så overlesset av informasjon, at vi blir flinkere og flinkere til å sile ut det vi vil ha, og dermed forkaster tanker, ord og mennesker.Det er ikke bare ord som syndikeres. Lyd (podcasts, lydbøker, radio) og video (videopodcasts, webtv) har også blitt «folkeeige» pga internett. Jeg tror samme prinsipp gjelder her også. Jeg kan godt se 40 sekunder av en videopodcast og så forkaste den. Det samme gjelder for lyd. Faller det ikke i smak med en gang, så er det over og ut. I går kveld hørte jeg på Södertörns högskolas gjesteforelesninger sin podcast. Jeg husker ikke hvordan jeg kom på å abonere på denne cast’n, men flere spennende forelesere er da innom. Vår egen Jill Walker har også forelest der. Jeg tenkte på dette med 100 ord da jeg hørte på «forelesningen» hennes. Hadde jeg ikke hatt et forhold til Jill og hennes tema (blogging som forskningsverktøy), så hadde jeg helt klart ikke hørt gjennom. Aldri (sorry Jill).

Hva er de første 100 ordene du sier til noen du treffer på byen?

Hva med de første 100 ordene i denne artiklen? Trenger jeg trening? Mest sannsynlig.

En gladnyhet for alle tjukkaser.

Fedme skylles virus, ikke latskap. Dette er hovedtrekkene jeg sitter igjen med etter å ha lest forskning.no i dag. Saken heter «Fedme er smittsomt« uten at forskning skriver noe om hvordan viruset smitter. Holder det å være i samme rom som Ole Ivars?

Historien om Elvis kan nå skrives om til at han døde en tragisk død i kampen mot viruset..

Personlig tar jeg Dennis Learys side i saken. Han uttalte etter 2000 (da virus-ideen dukket opp før første gang) at «hvis jeg våkner om morgenen og ikke ha se tærne mine, da stopper jeg faenmeg å spise» (parafrase fritt etter hukommelsen fra Lock ’n Load).Jeg antar at dette viruset også tar interessen for fysisk aktivitet fra offeret. Det er slående få overvektige mennesker på treningsstudioer, og sjeldent tett med overfladiske, men vakre mennesker. Ok, fedme er den vestlige verdens store folkesykdom. Er vi den syke generasjonen som sitter igjen etter at viruset har herjet fritt? Hva skjer hvis forskerne finner vaksinen, kuren? Blir den vestlige verden da en verden av syltynne, vakre og sunde mennesker? Blir verden et bedre sted da?Ok, artikkelen sier at dette viruset ikke er årsaken til folkesykdommen aleine. Selv vil jeg foreslå frityrkokeren som medskyldig. Huhei, her var det mange sleivspark og manglende gode argumenter. Sånn kan det gikk, (igjen).

Silent hill blir film.

Ja, jeg er av den typen som liker at dataspill blir filmatisert. FF7 og Resident Evil er eksempler jeg liker av denne typen konvergens. For å bruke et ord man får poeng for i medievitenskapen… Mange spill har stort potensial for filmformatet. Andre ikke. Nå er det i alle fall Silent Hill som skal til pers.silent hillJeg sier ikke at filmene på noen måte kan bli like bra som spillene, for denne sammenlikningen ville være helt på jordet. Men å ta vare på en god historie og fortelle denne på en ny måte synes jeg er en god ting. Og fra en spillers synspunkt synes jeg det er stas å se Jill Valentine og Cloud, Barret og Nanaki i 16:9.Silent Hill har jeg et veldig vagt forhold til. Har ikke spilt det, bare observert fra «over skulderen». Men at det har en nerve som gir spilleren det to trøtte typer kaller «kosenoia» er det ingen tvil om. Kosenoia er bra.Det er sonypictures som står for moroa, og at de virkelig kan trenge en boost er det vell ingen tvil om. Om denne filmen er det som skal til setter ikke jeg pengene mine på. Men på kino, det skal jeg.Synes at måten sony bruker flash bak filmvinduet på traileren funker fint.

å sage noen i to – ikke en metafor, dessverre.

I den vanlige nyhetssurferunden (vg, db, ba, bt, aab, itavisen) i dag fant jeg en sak som både skuffet og overrasket. Det handler om å ordlegge seg som en tabloid overskriftsjeger. Det var i BT jeg fant denne overskriften: Byråd splitter BT-redaktør. Dette forteller meg jo egentlig ingen ting, er hun blir schizofren? Så kom overraskelsen. « Fredag kveld fikk reklamebransjen heder for kreativt arbeid. Finansbyråd Henning Warloe, benyttet anledningen til å sage BTs politiske redaktør i to.» JESS! Bergensere av alle, har en fin tendens til å smøre litt på i verbal tvekamp, og jeg så for meg en adjektivorgie av skjellsord. Skuffelsen kom derfor raskt da dette er en kuriosasak hvor Finansbyråd Henning Warloe leker tryllekunstner og gjør det gamle «sage blondine som ligger i en kasse opp i to deler før hun settes sammen igjen trikset». Jeg burde kanskje ha luktet lunten da lenken videre fra forsiden het «Se video« og ikke «les mer», men dog. WebTV fra BT funker btw sjeldent bra. (med windows)