Kategori: Nye medier

Hva er nye medier? – en helt annen vinkel.

Vin Crosbie har skrevet en helt fantastisk artikkel under tittelen ”What is ‘New Media’?” på rebuildingmedia.corante.com.

Denne har en helt annen tilnærming begrepet nye medier, og selv om den er litt lang og ganske trå i starten, så er det en flott artikkel, som sikkert kommer til å havne på pensum ved universitetet. Jeg går raskt og overfladisk igjennom, fortsatt på jakt etter hva som er nye medier.

Først bruker Crosbie en helt masse tid på å forklare den semantiske forskjellen på ’medium’ & ’media’, og viser så til våre tre ulike medium for transport. Land, sjø og luft.
På land kan vi bevege oss uten teknologi (vi kan gå), vi kan gå direkte fra dør til dør, men ikke der hvor der er vann.

Til sjøs kan vi reise alle steder der hvor det er vann, også uten teknologi (vi kan svømme), men ofte er sjøreiser en del av hele turen. Vi må gå til og fra havna.
I begge tilfeller har teknologi gjort transport mer effektiv, med kanoer og hestekjerre, raserbilder og katamaraner.
Så kom reise i luften. Rundt 1900 begynner luftfarten å bli et faktum. Denne typen transport er helt avhengig av teknologi. Vi kan ikke fly uten maskiner. Luftfart er ikke begrenset av havets form, og kan krysse begge de to foregående i samme strekke, dør til dør.

Crosbie trekker denne analogien over mot medium for kommunikasjon.
Han kaller den første typen for ”the Interpersonal medium”. Vi kan på Norsk kalle det mellommenneskelig kommunikasjon. Denne typen kommunikasjon beskrives ved at

* Each participant in it has equal and reciprocal control of the content conveyed.
* That content can be individualized to each participant’s unique needs and interests.

og

The equal control, and also the individualization, of the content degrades into cacophony as the number of participants increases. The more people participating in a conversation, the less control each has over its content and how well that content matches the participant’s individual needs and interests.

Altså kommunikasjon en til en. Det trengs ikke teknologi, selv om det kan brukes teknologi. (Du kan si at brevskriving, lynmeldinger og SMSer er denne typen mellommennekelig kommunikasjon som bruker teknologi.)

Den andre typen medium for kommunikasjon er massekommunikasjon (Mass Medium). Denne beskrives ved:

# That exactly the same content goes to all recipients.
# That the one who sends it has absolute control over that content.

og

Its content cannot be individualized to each recipient’s unique needs and interests and that the recipients have no control over that content.

Altså kommunikasjon en til mange. Det trengs heller ikke teknologi her, du kan stille deg opp på torget å rope ut hvem du vil folk skal stemme på eller du kan forelese på en skole. Du kan også bruke teknologi som kringkasting, avser, podkasting og blogging.

Den tredje typen medium er nye medier (the new medium). Dette er, som med luftfart, en medium som er totalt avhengig av teknologi. Det som beskriver denne typen er at den tar det beste fra de to foregående, nøyaktig slik luftfart gjorde for transport. Mye medier beskrives da slik:

# Uniquely individualized information can simultaneously be delivered or displayed to a potentially infinite number of people.
# Each of the people involved — whether publisher, broadcasters, or consumer — shares equal and reciprocal control over that content.

Og da har verden endret seg litt:

# No longer must anyone who wants to individually communicate a unique message to each recipient be restricted to communicating with only one person at a time.
# No longer must anyone who wants to communicate simultaneous messages to a mass of recipients be unable to individualize the content of the message for each recipient.

Altså; mange til mange.

Ok, dette er en helt annen tilnærming på begrepet nye medier. Men selv om Crosbie har en helt annen framgangsmåte for å komme fram til sin definisjon, så har denne likevel en hel del likheter med andres, f.eks. Lev Manovich eller Terry Flew.

Det først som slår meg er at denne definisjonen går som hand i hanske med både ”digitale medier”, og ”konvergente medier”. Det magiske som har blitt lagt til, er verken mer eller mindre, enn programkode.

En annen ting er hvor godt dette passer sammen med tjenester som google news (der du selv kan velge hvilke typer nyheter du vil lese). Som jeg tidligere har undret, hvorfor lager ikke flere nettaviser denne typen brukerdefinerte RSSfeeds?

Til slutt må jeg si at selv om denne definisjonen har et noe annerledes resonnement, så betyr ikke det at konklusjonen utelukker alle de andre. Først og fremst så støtter denne definisjonen min egen lille videreføring av ”konvergente medier”.
Nye medier er konvergente medier der mulighetene som oppstår ved møtet mellom medieprodukt, IT og telekommunikasjon faktisk benyttes.
Crosbies definisjon utelukker en hel del nye typer kommunikasjon fra nye medier, som podkasting, youtube, blogging og MMORPGs, da det som kommuniseres vil være det samme som alle som mottar den. Mange vil nok sette seg på bakbeina her, og ai at vi enten går for fort, eller for seint fram. Det er nettopp av denne grunnen jeg ikke har turt å argumentere for lenge med videreføringen av konvergente medier.

Foto + data = sant.

Det handles digitale speilreflekskameraer over en lav sko. Linken mot datamskiner er så sterk at vi snart ikke finner analoge speilreflekskameraer i fotobutikkene.

I denne teksten vil jeg forsøke å forklare hvorfor datamaskinene er fotografiets beste venn, og hvordan dette har skjedd. Bakgrunnen for denne teksten er å summere tekster og tanker om hva det innebærer å ta digitale bilder kontra analoge bilder på film.

/* Denne posten er gammel, og jeg har liksom aldri blitt ferdig med den. Jeg synes likevell det er bedre å publisere den, og bli ferdig med det. Så kan jeg heller komme tilbake til den når jeg finner den riktige innfallsvinklen. Og ja, det betyr nok noen skriveleifer. */

Først litt om datamaskinen og fotografiets krysningspunkt i barndommen.
19 August 1839 ble teknikken Daguerrotypi presentert i Paris. Patentet ble raskt kjøpt opp av franske myndigheter, og gjort til allemannseie (public domain). Foto ble tilgjengliggjort for folket.
I 1833 startet Charles Babbage på ”the analytical mengine”. Modellen for den moderne datamaskinen ble til. Babbage hentet inspirasjon til sin analytiske motor fra J.M. Jacquard sin maskin the loom. The loom er datert ca 1800 og ”vever” grafiske bilder etter oppskrifter fra hullkort. Altså, digitale grafiske bilder ble påtenkt før datamaskinen, slik vi kjenner den i dag.
Etter at begge teknologier ble kjent viste det seg at foto ble svært populært, mens datamaskinen ikke ble noen hitt. (Dette anses ikke som noe stort I IT-verden, men for nye media er dette er stor viktighet.)

Det ER en vesentlig forskjell mellom analoge og digitale bilder.

«There is an indefinite amount of information in a continues-tone photograph, so enlargement usually reveals more detail but yields a fuzzier and grainier picture.»
Dette skriver Mitchel i sin bok ”the reconfigured eye”. For de som har sett filmen ”Blow-up” fra 1966 skal vist dette være sentralt. Dette er en egenskap som IKKE transkodes (i mangel av et bedre ord) når bilder digitaliseres, eller tas digitalt.

Her vil jeg få avsløre/påpeke en typisk urban legende skapt av film- og TVbransjen.

Scenario: Etterforskerene i CSI har et bilde av en bil på dataskjermen sin. De zoomer inn, og vi kan tydelig se pixlene (som vi selv kan teste i f.eks. photoshop). Så zoomer de anda mer inn på registreringsskiltet, som i utgangspunktet kun var en bitteliten hvit firkant. Nå klikker de på den magiske knappen som får pixlene til å forsvinne, og tallene og bokstavene på skiltet vises tydelig på etterforskernes skjerm. Dette er en egenskap som tilhører klassisk analog fotografi. Det er oftest ikke mulig, litt avhengig av originalbildet, fokus, kontrast og avstanden til bilen… I digital foto er dette aldri mulig.

Et digitalt bilde består av rekker med pixler i ulike farger. Ved å zoome 1600% (som er max i adobe photoshop) ser vi pixlene godt på et ”normalt” digitalt bilde. Antall megapixler spiller inn her. Et mobilkamera med typisk +/- 1mp vil ha tydeligere (”større” på skjermen) pixler en et topp proft kamera med si 14mp.
Uansett: samme praksis gjelder i digital foto som alt annet digitalt; crap in, crap out!

En RAW tanke.
I en raw-fil, en fil med rådata fra eksponeringen av et digitalt bilde er det tilsynelatende ikke en bestemt (fixed) mengde data. Det kan se ut som det er mer data enn det som selve bildet inneholder. Du kan f.eks. sette hvitbalansen etter at bildet er tatt. Dette handler om hvordan man ser på disse raw-filene. Raw-filer er IKKE bilder. De er negativer, uframkalte mengder data, som kan framkalles til et digitalt foto. At du ser en forhandsvisning i LCDskjermen på kameraet betyr ikke at bildet nødvendigvis ser slik ut, men at kameraet tolker denne dataen slik (eller at kameraet lagrer en lavoppløselig .jpg sammen med raw-filen, for rask navigering).
At du kan fremkalle RAW-filen til to helt ulikt eksponerte bilder betyr ikke at raw har de samme egenskapene som et analogt bilde, bare at det er en mer fleksibel måte å samle dataene som digitalkameraet samler opp.

På skit kan vi kanskje se for oss at digitale kameraer blir så gode at de fanger opp nok detaljert data at vi kan få gode resultater som egentlig kun er små utsnitt av originalbildet. Selv om vi ser for oss kameraer med enorme mengder magapixler, så vil teorien bestå, selv om praksis hos fotografene kanskje endrer seg (tilbake til at deler, og utsnitt av detaljer i bildet er godt nok til å være en eget bilde i seg selv).
Det er nødvendigvis flere forskjeller mellom analoge og digitale bilder. Også ut over den innlysende forskjellen mellom et fysisk objekt og en digital fil. Enkelt sakt mister fotoet sine analoge egenskaper, og adapterer egenskapene ”alt digitalt”.
Hva dette digitale er, er både veldig enkelt og veldig vanskelig. Se posten om det digitale og posten om prinsipp innen nye media.

Video killed the radio star, manipulation killed the photo journalist.
Siden det digitale bildet inntreden i kommunikasjons bransjen på 80-tallet har debatten rast. Det ble nemlig tidlig kjent at digitale bilder etterbehandlet med datamaskiner. Fotografer ropte varsku, og påpekte at den fremtidige fotografen ville ende opp som ”clip art spesialister”, som mater klientene sine som roboter. Fotokritikeren i New Your Times spådde i at framtidens avislesere ville se på bilder med et annet øye i framtiden, med den nå (da) nye kunnskapen om hvordan digitale bilder kan manipuleres. (the reconfugured eye)
Vi har opp igjennom siden da jevnlig hatt ”skandaler” der digitale bilder blir brukt og missbrukt i media. Om vi leser aviser og anser bildene som mindre troverdige kan nok diskuteres. Alle er også i dag klar over at bilder etterhandles, og tidvis manipuleres for å oppnå spesielle og usanne poeng. Likevel blir det oppstas når manipulering avsløres. Ingenting har skjedd siden The Cottingley Fairies i 1917, eller med Loch Ness monsteret for den del.

Automatisk lagring av metadata.
Foto er en teknisk aktivitet, med typisk kvantitative resultater. Vi kan måle og registrere metadata automatisk med digitale kameraer. Med analoge kameraer måtte fotografen (eller kanskje helst fotolærlingen) skrive ned relevant metadata som lukkertid, blendertall og ISO-hastighet. Digital foto har gjort denne oppsamlingen av metadata til et viktig verktøy innen fotografi. Nå har fotografi fått en innlysende teknisk innfalsvinkel, som tidligere kun lå under den dokumentariske eller kunstneriske. Fotografering åpnes for nye brukergrupper. Selve fotografiet kan fortsatt være av kunstnerisk art, selv uten spesiell manipulering verken før, under eller etter eksponeringen. Uansett hva som gjøres med bildet, så kan det måles og veies metodisk.

(det er selvsagt ikke noen vanskelighet å fjerne metadata fra et bilde, dette betyr da bare at det er vanskeligere å lære om bildets opprinnelse.)

Et bilde som blir lagt på en CD regnes som nye media, mens det same bildet på papir på veggen eller i en trykket bok regnes ikke som nye media. For å forstå det digitale bildet, må vi derfor forstå noe om skjermen det vises på, for skjermer står alltid sentralt i nye medier.

Du kan selvsagt snu kameraet ditt i alle mulige retninger, knipse et bilde og dermed si at kameraet er ”fri” fra omverden. Nå er det i slik at det kameraet fanger er en framstilling av verden etter de innstillinger du har gitt det (å velge auto på alle innstillinger er også et valg). Utover søkte eksperimenter som camera tossing, så vil en fotograf til en hver tid forsøke å komponere et bilde i søkeren. To av valgene fotografen da må treffe er om bildet skal være horisontalt som en tvskjerm, eller vertikalt som en kinoplakat. Disse to modusene kalles ”portraint mode” og ”horisontal mode”, etter malerkunstnernes plassering av kanevas.

Horisontal mode ble adaptert av TV og film (at kameraet havnet horisontalt på kamerastativet i filmens barndom kan kanskje ha vært en tilfeldighet som satte dype spor? Fra en annen vinkel er det helt logisk å sette et kamera horisontalt ned, så det er kanskje ikke så tilfeldig..). Kinolerretet har utviklet seg i bredden, til widescreen (16:9) og enda breiere til 1.85:1. Analog framkalling i mørkerom gav muligheten til å bryte ut av 35mm filmes format i ettertid. Polaroid film har et svært typisk format (nærmere 1×1 enn hva vi normalt ser), og det er i det hele tatt utallige muligheter for å tilpasse utsnitt både før og etter eksponering. I digitale kameraer har vi nærmest utelukkende hatt utsnitt tilnærmet lik 2×3, som vi kjenner fra 35mm-tilden da vi sendte bildene våre til framkalling hos fotoforhandleren eller laboratorium etter en postordre modell.

Vi ser her at det digitale adapterer kovensjoner fra det anloge. Slik adapsjon ser vi mye av når ting blir digitalt. Vi har lyd/bilde-avspillere, skriveblokk og mapper som later til å være en digitale gjenskapning av fysiske (analoge) forgjengere.

Det er likevell ingenting som sier at f.eks. forholdstallet i det digitale skal være likt som det analoge. I mobiltelefoner kan vi f.eks se at forholdstallet ikke forholder seg etter hva som er normen innen foto, men skjermoppløsningen i kameaet. Min telefon tar f.eks. bilder på 500 x 409 pixler. Dette gjør ikke de digitale speilreflekskameraene. At grunnen ligger i å gjenskape opplevelsen av et analogt kamera er sansynlig. Vi vet hvordan et gammeldags kamera funker, og hvordan bildene ser ut når de kommer fra framkalling. Å gjøre det digitale så likt som mulig gjør overgangen trygt, uten den helt store digitale kompetansen.

Vi bruker med andre ord digitale objekter på en mindre effektiv måte enn det ville være natulig å et digitalt miljø, kun for å gjenskape kjente elementer fra tidligere teknologi.
Når vi venter på at datamaskinen skal utføre handlingen vi har sent komando om, så får vi ofte en grafisk tilbakemdling. Timeglass, loadingbar, anaimasjoner og lyd. Hvorfor? Tilbakemelding. Vi må for all del ikke tro at maskinen holder på med noe annet ann hva vi ba den om (noe den i teorien ikke kan). På TV undertrekes dette til det absurde. CSI viser gjern skjermbilder av søk etter potensielle match med kriminelle. Bilder og tekst flimere over skjermen i et vannvittig tempo. Hvorfor? Fordi vi skal få inntrykk av at CSIs maskiner er utrolig bra, ytrolig raske og svært politelige. Det grafiske ville i virkeligheten bare ha virket mit sin hensikt. Målet med søk er jo å finne best mulig match, på kortest mulgi tid.

Filhåndtering – datamaskinens sterke side
Fleksibel organisering av filer er et helt innlysende fortrinn for behandling av bilder på en datamaskin. Produsentene av så kalt ”managment software” som er et binneledd mellom filene som kommer ut av kameraet, og postproduksjonsapplikasjoner, utskriftsapplikasjoner eller publiseringsverktøy.
Adobe sitt heter Bridge (Lightroom har også en del funksjonalitet innen managmet), Microsoft kjøpte opp iView Media labs ?, og har nå iView Media pro, Apple har iPhoto, og Aperture som i likhet med Lightroom har en del managmet funksjonalitet. Det finnes bøttevis med denne typen program, med varierende funksjonalitet, for alle OS og ofte med enkle redigeringsmuligheter (ala rotere bilde, beskjære, fjerne røde øyne osv).
Med slik programvare kan vi som brukere nå våre bilder på en måte en analog fotograf bare kan drømme om. Bilder kan rangeres på utallige måter. Kanskje gir du bildene stjerner etter hvor godt du liker dem (iView media pro, Aperture, Bridge..), kanskje etter hvor ofte du har sett på dem, eller etter dato, filstørrelse eller stikkord.
Automatisk gjenhenting av bilder kan gjøres etter farge, form, tekstur osv. Dette er et felt som det stadig forskes mye på, også her ved uib, se laserlasse.no. Et konkret eksempel gjort i god 2.0 stil (mot flickrs delvis åpne API) kan du se på labs.systemone.at/retrievr/.
Å sammenlikne denne håndteringen av bilder, kontra å ha bilder på papir i arkivskap, negativer eller slides i permer og mapper er som natt og dag. Et bilde kan bare lagres i en kategori i fysisk form. I digital form kan et bilde både ligge i mappen* for ”solnedganger” og mappen for ”Italia”.

Postproduksjon – der datamaskinen gir mørkerommet juling
Det er ikke tvil om at det er lettere å behandle bilder digitalt. Det er billigere, raskere og krever mindre kompetanse for å komme i gang. Det betyr ikke at det trengs mindre kompetanse for å skape gode resultater. Som alle annen medieproduksjon er gode resultater bygget på gode kunnskaper og godt håndverk. Jeg har ikke tenkt å utdype hvordan digital postproduksjon er ”kraftigere” enn analog. Men la oss si det enkelt, at en tidkrevende og svære nøysomlig prosess basert på presisjonsarbeid og tålmodighet nå har fått alle fordelene** med å være digitale. Nå kan du angre å mørkerommet. I stede for å begynne prosessen på nytt, kan du klikke crtl + z. I stede for å hente ut negativet på nytt, kan du klikke deg tilbake i arbeidsprosessen din.

Hva vil det digitale bildet gjør med verden?
Si det du. Det er naturlig nok ikke så lett å svare på det. Men jeg kan tippe litt.
De fleste analoge bilder havner i skoesker. Steder der de ike blir sett av noen, av mange grunner. Vi har allerde alle slike digitale skoesker. Noen som har en mappe som heter /bilder/, og inni den ligger det fler mapper, kansje med kryptiske navn som det igjen ligger bilder som heter ting som img001.jpg i? Ser du oft på disse bildene? Ikke? Skoeske.

Vi kommer til å bli enda mer bevist på at bilder lyver. Ja, bilder lyver. Samtidig er fortsatt fotojournalisme et flott og viktig yrke. Hvorfor? Vi liker å se på bilder, særlig bilder som sier noe dramatisk om verden vi liver i. Vi har allerde hatt avsløringer av for ivrige fotofiklere som jobber i mediebransjen. Her i Bergen hisser folk seg opp over at meglerene manipulerer sol og blå himmel.

Flere får se flere bilder. Nettverksstrukturen som vi bruker til å lagre og dele bilder er tidvis åpen. Andre kan se dine bilder. Ikke alltid, og som regel med din samtykke, men igjen, vi liker å se på bilder. Nettverk som flickr, devientart, ringo, foto.no osv viser kontinuerlig dine bilder til andre. Du kan kansje glemt det bildet du la først ut på nettet? Hvusker du hvor du la det? Vet du om det finnes der fortsatt? Slike bilder finnes det mange av. De som ligger hos tjenester du ikke bruker lenger. De finnes, kansje vises de aldri, men sjansen er større der enn i den gamle fysiske skoesken.

Ok, det var folk du ikke kjenner. Men så er det de du faktisk kjenner. Tjenester som facebook, som i utgangspunktet ikke er en bildetjeneste har gjort noe svært smart. Brukerene kan tagge hverandre i bilder. På den måten kan du se bilder av vennene dine, bilder av degselv, dine venenrs venner osv. Jeg har ikke før facebook fått se så mange bilder av hva mine venner i Trondheim, Oslo, Ås, utlandet og også her i Bergen gjør. Bildene gir oss felles referanser. Referenser er viktig for å ha, og vedlikeholder vennskap. På denne måten blir bilder et viktig redskap som nå i nettverkssamfunnet virkelig kommer til sin rett. På godt, og vondt.

*det er her ikke snakk om en mappe i et mappehierarki i et OS, men forutsetter en database som ikke er avhengig av filenes egentlige lagringslokasjon.

** de har selvsagt også fått alle ulempene med den digitale tilværelsen. Ulemper som usikre lagringsmedier, usikkerhet om levetid, fare for datatap, korrupsjon av filer og avhengighet av digital kompetanse for å håndtere filene.

og sitatet som rocker, men som jeg ikke fant plass til:
”Salughter became a video game, death mediated art.” sier W.J. Mitchell om TV-dekningen av den første Irak krigen (1990-91).

Det digitale?

I den posten spør jeg etter hjelp:

Hvilke egenskaper har alle digitale filer til felles?

La oss for enkelhets skyld, et lite øyeblikk, si at nye medier er digitale. I det ligger det en hel haug implisitte egenskaper. Flere av dem er årsaken til at bransjefolk må tenke både to og tre ganger før de tar stilling til nye måter å formidle sitt medieinnhold på.

Ordet digital

Ordet digital, som er avledet fra det latinske ordet for finger (”som kan telles på fingre»), henspiller på teknologi basert på heltall. Nærmere bestemt er digital teknologi basert på totallsystemet, der alt representeres enten med 0 eller 1. -Trond R Braadland (innføring i informasjonsbehandling, 2002) info i parentes fra caplex

Ordbøker: caplex digital – snl digital – snl digitaldata

Vi bruker digital som en motsetning til analog.
For ikke å dvele så lenge på dette bruker jeg caplex sin definisjon:

analog (av gr.), tilsvarende, overensstemmende med. — analogi, innbyrdes likhet mellom to ting ved sammenligning. caplex

SNL peker også videre til analogmaskin, der det mekaniske (fysiske forflytninger i maskiner) står sentralt.

Ok, så la meg begynne idémyldringen.
Disse kommer til å bygge på hverandre, så la det bli en tankerekke..

Egenskaper alle digitale filer har

1. Numerisk representasjon (innlysende nok, men hva betyr dette i praksis?)
2. Konkret beskrivelse av data (det er ikke noe ”nesten” i digitale filer, det er enten eller)
3. Identiske kopier (en fil kan alltid kopieres 100% uten at data tapes. Kopien og originalen er 100% like)
4. Lar seg manipulere (programmere). Så sant noe kan beskrives binært, kan det også redigeres/endres. Data kan fjernes, legge til, endre rekkefølge på osv. Dette kan gjøres automatisk.
5. Lar seg distribuere over nettverksteknologi. (for eksempel internett)
6. Kan lagres på mange ulike lagringsenheter (magnetiske: tape, harddisker,[…], flashbaserte minnetyper (dataminne som ikke taper data uten strøm))
7. Kan brukes i digitale informasjonssystemer, og dermed ”sjongleres” på en rikere (i alle fall raskere) måte enn før disse informasjonssystemene (eksempel: relasjonsdatabase)
8. Kan representere (nesten) hva det skulle være (nesten alt). Rike 3Dlandskaper, årsregnskapet for UiB, et pressefoto og en telefonsamtale.
Kudos til deg som kommer på hva som ikke kan beskrives binært! (og ikke kom med følelser, de vet vi knapt selv hvordan vi skal beskrive og uttrykke.. ) Når det kommer til sosiale relasjoner, så vil jeg gjette på at noen allerede har skrevet noe om dette i forhold til communety websider og sql. Om noen har noe trivelig lesning og dette, så shoot.
9. Er både informasjons og kulturbærere.

noe flere?

Notater fra Terry Flews bok; NewMedia

Flew, Terry – New media, an introduction. Oxford university press 2005 (2nd edition). Ca 230 siders bok med friskt layout, god struktur og et godt og enkelt språk (en). Burde muligens ha vært på pensum første semester.. (i tillegg til Manovich)

Denne posten er en blanding mellom notater fra Flews bok, mine tanker om dette og tilhørende assosiasjoner.

Go!

Flew er raskt ute med det faktum at det er vanskelig å trekke linjen mellom de gamle og det nye, men gir seg like vell til kast med problematikken. Han trekker fram typiske forståelser av termen, men ender ikke opp men et helt konkret svar.

To ulike perspektiver på “det nye” i nye medier.
Det første er den bokstavlige forståelsen, de til en hver tid nyeste former for massekommunikasjon og dets medieinnhold. Dette avskriver Flew rimelig raskt, med argumentasjonen at det er en lite bestandig og lite nyttig kategorisering. Det kommer jo alltid noe nytt. Termen vil i så tilfelle også ha ulike betydninger etter som utvikling kontinuerlig skjer. Ord som bare betyr det samme i små kretser er gøy for kretsen, men ikke godt nok til å beskrive et fagfelt.

Den andre forståelsen av nye media sier at nye medier er digitale medier. Dette henviser Flew til Fieldman (1997), med fem punkter for beskrivelse av disse digitale medienes egenskaper. (jeg oversetter..)
Manipulerbare, kan utveksles gjennom nettverk, ”tette” (kan lagre store kvanta data på i små fysiske enheter), komprimerbare og ”nøytral” (alle mulige former for medie kan beskriver med de samme 0er og 1-tall).
Det er lett å se likheter i takegangen her, med Manovichs prinsipp for nye media.
Jeg må si jeg liker Manovich sine bedre, da jeg ser innlysende overlappinger mellom Fieldmans. Om ikke overlapping så er det innlysende fakter. At en digital fil kan komprimeres (lossy eller lossless) er helt innlysende egenskaper, og at dette nå også gjelder medieinnhold er med det også et faktum. Det virker fornuftig å først se hvilke egenskaper digitale filer har (implisitt all digital media), og så ikke minst hva dette gjør med bruken av mediene. (to do)

Å fokusere på punkter der nye medieteknologier som ikke er digitale gjør noe nytt (f.eks. parabolantennens microbølger) kan være nyttig for å se om det er fornuftig å inkludere ”ikke-digitale” medier som ”nye”.
Et andre, og mer tillatelende neste skritt er, som Flew henviser til Livingstone (1999), ikke bare å se på hva nye medier er, men også ”hva er nytt for samfunnet med de nye mediene”?

Så over til en forståelse av hva nye medier er ved infomedia, UiB (min forståelse, pr 170307@16:57).
Helge Østbye og Svein Nordbotten skrve en artikkel om institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB på voxpublica.no. Artikkelen er en del av ”wikipediastafetten” der akademikere bidrar med tekster til nettleksikonet wikipedia.

”Studietilbudet inkluderer det som tradisjonelt har vært informasjonsvitenskap og medievitenskap, men etter sammenslåingen har det også blitt utviklet mer praktisk orienterte studietilbud, til dels med utgangspunkt i mer tradisjonelle studier som fjernsynsproduksjon og journalistikk, men disse er også rettet inn mot produksjon for nye medier.”

Av denne teksten, som på et vis representerer hva infomediasamarbeidet er, synes jeg det ligger at det er det digitale infomedia ønsket å ta tak i da omformingen ble gjort. Denne omformingen er en helt konkret årsak til at studiet ”nye medier” ble opprettet.
Det ville ikke være noe i veien for å studere de hele tiden nyeste mediene etter som du blir funnet opp og får sin plass i samfunnet fra et rent medievitenskaplig syn. At informasjonsvitenskap trekkes inn, ser jeg på som et tydelig tegn på at det er digitale medier, nettverksmedier som regnes som nye.
At skjæringspunktet mellom informasjonsvitenskapen og medievitenskapen er digitalt, og i stor grad en overlapping der datamaskiner brukes til å produsere, lagre, manipulere og distribuere er for meg innlysende. At infomedia holder til ved det samfunnsvitenskaplige fakultet, og hele tiden har et samfunnsvitenskaplig perspektiv til sine fagfelt betyr også at de nye mediene ikke skal behandles som informatikk eller mekanikk. Vi ser både på hvordan (medie)teknologien virker, men også, og ikke minst hvordan den kan brukes, blir brukt og årsaker til dette.

Tilbake til Flew: Flere ikke-tekniske fenomen tas opp. Digital kultur og kulturformidling, nettverkssamfunnet, den andre mediebølgen (second media age) og digital økonomi. Han er innom flere teoretikeres ulike syn på disse aspekter, og flere. I alt en fin bok jeg godt kan tenke meg å lese mer i (har hovedsakelig sett på konklusjoner og oppsummeringer som avslutter de fleste kappitlene), da de tema jeg har sett på i denne omgang har vært behandlet på en god måte. Om det skal kritiseres for noe uten dypere lesning; så er boken litt for diplomatisk. Det er få (ingen?) kontroversielle eller bombastiske utsang å hente her. Om det er konflikt og disputt som er lesningens mål, så finn en annen bok :)

WordPress møter flickr

Både wordpress (WP) of flickr har etter hvert blitt både populære og hyppig brukte systemer for å publisere henholdsvis tekster og bilder på nett. I denne posten beskriver jeg en metode for å hente bilder fra flickr, automatisk over i din wordpressblogg fra flickr.
For å kunne gjennomføre dette systemet trenger du en flickrkonto, en WP-installasjon på egen server med FTP tilgang og en minimal forståelse av php/html.

Metoden baserer seg på kode fra Satelliteâ„¢ 1.0, som er et ”program” som lar deg lage en porteføljeside med dine bilder fra flickr. Dette programmet er basert på UDTs (user defined functions, altså brukerdefinerte funksjoner) i PHP, som henter ut bilder, tagger osv fra flickr.com, via flickrs delvis åpne API. Om dette ble for nerdete, her er en røffly framgangsmåte:

  1. Lag en testfolder der du setter opp Satellite. Følg instruksjoner her (.pdf), og sørg for at dette funker før du begynner med wordpress. Dette gjør du for å forenkle prosessen, det er lettere å gjøre en ting av gangen..
    Når du har fått Satellite opp å gå, kan du hive deg over WP.
  2. Du trenger å kjøre PHPkode i poster eller sider (pages) i WP, for dette trenger du en plugin, som runPHP. Installer denne og legg merke til at du nå får muligheten til å huke av en checkboks når du lager (eller redigerer) poster og sider. Ved å huke av denne checkboksen så tillater du at PHPkode kjører i posten eller siden.
  3. Lage en plugin av Satellites brukerdefinerte funksjoner.
    Åpne filen ”preferences.php” som ligger i /setUp/ folderen i Satellitesystemet. Det er denne filen som inneholder de funksjoner du trenger, og det er også denne som kobler seg til, og autentiserer deg mot flickr.
    Kopier denne filen over i /wp-content/plugins/ folderen i WP systemet. Så lenge du fikk Satellite til å kjøre i en separat folder, så vil innstillingene fungere også i WP. For at denne filen skal fungere som en plugin, og la seg aktivere via kontrollpanelet i /wp-admin/, så må du legge til noen linjer i toppen av dokumentet:


    Jeg endret filnavnet til ”myFlickr.php” for å seinere huske hva denne pluginen er. Det kan være lurt.
  4. Aktiver denne pluginen via kontrollpanelet ditt i WP
  5. Lag en side (page i WP), husk å hukke av for runPHPstøtte og test en funksjon som henter ut bilder.
    Vil f.eks. hente dine nyeste bilder. Hvor mange setter du (hvis ønskelig) begrensninger på i filen ”myFlickr.php” (som du nettopp jobbet med)

Flere funksjonskall finner du i filene fra Satellite systemet, ting som høres lurt ut, og følger syntaksen ordSomHøresTreffendeUt() er sannsynligvis funksjoner du kan bruke.

PS: Satellite kjører med lightbox-pluginen. Det kan flickr også om du vil. Det finnes egne lightboxplugins for WP. Bruk google.

Hva bildene du henter ut lenker til kan du endre, da du kanskje ikke vil lenke til selve bildefilen (noe Satellite gjør, for så å la lightbox gjøre jobben med å vise bilder over html-sidene), men helller til din flickrprofil med gjeldene bilde?
Denne koden kan du også endre i myFlickr-filen, her er koden jeg bruker:
echo "< a href=\"http://flickr.com/photos/ditt_brukernavn/".$id."\"/ title=\"$id\"><img src=\"http://static.flickr.com/".$server."/".$id."_".$secret."_s.jpg\" height=\"75\" width=\"75\" alt=\"\" class=\"photo\" /></a>";

Eksempel på bruk: http://stavelin.com/blog/foto/
Eksempel på bruk av Satellite aleine: http://stavelin.com/photo/