Trykte ord på døde trær

Storytelling isn’t printed words on bound dead trees.

Forteller NRKbeta i sin skildring fra Picnic09

I mellomtiden leser jeg Den digital fortæller – multimedie som opplevelse av Bjarke Myrthu (2004). Digitalt vedheng til boken sees her.

Denne posten er mitt notat fra dagens lesing, og bør ikke sees på som hverken noe mer eller mindre. Posten inneholder dog en del gode poeng om historiefortelling i det digitale domenet.

Boken

Lettlest. På tross av dansk språk og henvisninger til forskning og vitenskap, så er dette en bok for fortellere av alle salg. Ikke utelukkende for akademikere eller journalister. Interaktivitet, konvergens, digitalisering, multimedia håndteres på en jordnær og enkel måte. Dette er sjeldent lekkert gjort.

Rett på

I webbens kommersielle barndom ble den flasket opp av programmerere og etter hvert designere, etter at forskerne mistet «eneretten» på mediet. Programmerere og designere er utvilsomt viktige for kommunikasjon i det «den digitale verden», men de er ikke innholds-folk. Fortsatt er webben i stor grad et umalt lerret for innholdsfolkenes fortellinger.

Dette er jo ikke helt sant, det er mye bra historiefortelling i det digitale domenet, men et godt poeng. Webben er dominert av tech heads og freshe designere. Ikke forfattere, journalister, dikt-skribenter og filmskapere. Men de kommer.

Dogmene står for fall

Båndbredde, brukervennlighet, dårlig leilighet på skjerm, for lange tekster filmer og tunge grafiske elementer. Alle har blitt brukt som argumenter for en standardisert, lett og kjedelig arena for historiefortelling. Alle er likeledes raske slutninger og enkle analyser som begrenser potensialet i digitale historier. Oversatt til analoge medier holder ingen av argumentene mål (spillefilmer må max være 30min, så folk ikke sovner, romaner må max være på 100 sider slik at bøkene ikke blir for tunge å slepe til og fra biblioteket).

Historisk set har udviklingen af Internettet ikke haft fokus på den gode historie.

På 70-tallet ble e-post oppfunnet, BBC eksperimenterte med et digitalt tv-format kalt «New Media Format» og Associated Press (AP) sendte de første nyhetene på en datamaskin. På samme tid begynte de første (Amerikanske) avisene å eksperimentere med datamaskiner i redaksjonslokalene, og opererte med fulltekst databaser over tekstene sine. I Danmark (og med det sikkert Norge også) ble ikke digital teknologi tatt i bruk i redaksjonen før utpå 90-tallet.

Først på slutten av 90-tallet ble det soleklart hvilke fordeler digitale medier kan ha for redaksjonene. Prinsess Dianas dødsfall og Monica Lewinsky-skandalen trekkes fram som eksempler på hvordan informasjon spredde seg rekordraskt over store avstander. På samme tid som ting gikk fort gikk det også i større grad udokumenterte rykter gjennom nettet, så vell som redaksjonenes filter og nettsider.

Browseren skal naturligvis ha sin del av æren for dette.

Da Arnold «the gouvenator» Schwarzenegger ble valgt inn som guvernør i California brukte The New York Times litt «langhåret programmering» til å hente valgresultater automatisk fra offentlige datakilder. Sammen med enkle virkemidler ble programmering brukt som historiefortellingen om actionheltens erobring i politikken.

solheims_stikkord_250

Eirik Solheims ord: Åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig, lyttende.

Myrthu legger fram en rekke stikkord som karakteriserer den nye digitale forteller: personlig, aktiv, interaktivitet, uendelig, tidløs, online, innsiktsfull, organiserbar. Disse har alle en utvidet forklaring, men legg merke til at ved å se bort fra de tekniske aspektene, så likner de noe på Eirik Solheims stikkord om kommunikasjon i sosiale medier. Solheims er muligens enda mer fokusert mot toveiskommunikasjon, mens Myrthu snakker om en journalist som forteller sin historie. Det skulle vært gøy å høre om Myrthu i 2009 har endret stikkordene sine. Husk at boken kom i 2004. Uansett: begge rekker med stikkord bryter noe med vår normale oppfattelse av en journalist. Eller?

Interaktivitet og tradisjonell historiefortelling med et plott kan være motstridene, men gjør det noe? Er det en historie hvis den mister sin karakteristiske form? Og spiller det egentlig noen rolle om vi aldri kom til journalistens store poeng? Kanskje interaktiviteten lar oss gjøre oss opp en egen mening?

Non-lineære fortellinger har ofte noen «faste punkter» som kan lede spenningskurven. Tenk cut scenes fra dataspill.
Marie-Laure Ryans modeller for interaktiv historiefortelling vises fram (s34). Segmenter, noder, blir basisen for fortellingen.

Digitale produksjoner kan lett bli omfattende, og kreve ulike former for kompetanse. Å jobbe i team er ofte hensiktsmessig, samtidig som det stadig stilles strengere krav til hver enkelt. Groupware kan med fordel benyttes for å organisere prosjektene.

Myrthu deler digital journalistikk opp i to kategorier. Narrativer og temaer. Disse defineres etter hvordan historiene er bygget opp formidles. Webside vs en enkelt nyhetshistorie med en start og en slutt.

RSS er nyhetens buffé. Og vi liker buffé.

PS: jeg er kommet til side 60, det kommer muligens mer.

Skrevet av

Eirik

Poster av denne "forfatteren" er fra min gamle blogger-blog. (men også den jeg stadig er logget inn med..)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.