Soft cinema – navigating the database

Nye media i praksis, i følge Lev Manovich. For det har seg slik at nye medier, slik det beskrives i boken ”the language of new media” vises i praksis i filmen (DVDen) SOFT CINEMA. I denne posten gjør jeg meg noen kritiske tanker om produktet. Og likheten med vår egen, og liknende produksjon RAM.

Først vil jeg raskt se på hva SOFT CINEMA gjør, som andre filmer på DVD ikke gjør.
Filmklipp settes sammen, mens du ser filmen slik at de 3 ulike historien aldri vil bli helt like.
SOFT CINEMA består av en database med videoklipp, animasjon, voice over og tekst (både metadata og tekst for produktet). Jeg tørr ikke si noe konkret om programvaren (av ofcd.com, skrevet i java/proce55ing) som benyttes, og kanskje heller ikke noe om hvordan databasen er representert på DVD’n.

Men litt om databaser
Jeg kan bare påpeke definisjonen av en database; En strukturert samling av data. Det vil si at uten å trekke fram teori om databasemodeller, kan vi for enkelhets skyld si at alle DVDer er databaser. De følger bare ikke strukturen til relasjonsdatabasen, den modellen som ofte forståes med ordet ”database”.

Og litt om programvare
En vanlig DVD består av video, undertekster, potensielt alternativ lyd (ulike språk, kommentarspor) og et strukturlag. Strukturlaget inneholder ting som referansepunkt for å hoppe mellom kapitler og menyer som inneholder ”knapper” (ting du kan ”trykke/klikke på” med fjernkontrollen/musen). Menyene i seg selv kan være en ”ramme” fylt med levende bilder, med ”knapper” som er linket til nye rammer eller til video. Forskjellen mellom hva som er selve filmen og hva som er et menybilde med film bak er med andre ord bare et spørsmål om det ligger noen ”knapper” over. ”Knappene” kan lett sammenliknes med lenker i HTML. DVS de er statiske med tanke på hva de linker til. (her er det mulig at jeg tar feil, at knapper kan linkes til tilfeldige klipp, men det var ikke slik i den programvaren jeg har jobbet i, DVD studio pro).
Programvaren i SOFT CINEMA henter ut bilder, film, voice over og tekst fra databasen, og representerer det som et multimedialt (flere områder på skjermen har ulike bilder samtidig) bilde på skjermen. Klippene har sammenheng, slik at en narrativ formes. Noen av de mindre bildene, er assosiative, de representere noe hovedpersonen tenker, beskriver steder osv. Tekst passer også relativt/tidvis med bildene.

Så det store spørsmålet.
Er det en reel ”on the fly” aktivitet når nye klipp hentes? Produktet beskrives slik at historiene (det er 3 ulike historievalg) aldri blir helt like. Det er både tilfeldige valg og relative valg. Slik beskrives SOFT CINEMA.
Sammen med K og Ina lagde vi RAM, en nonlineær, interaktiv (og kanskje en) databasenarrativ (her og her er noe poster fra tiden da vi lagde RAM). Dette var i 2005, det samme året som SOFT CINEMA ble utgitt. Jeg har med andre ord prøvd å få til det samme som SOFT CINEMA, på samme tidspunkt. Med den erfaringen kan ikke jeg se hvordan en relasjonsdatabase og en programvare (ut over funksjonalitet som finnes i vanlige DVDutviklingsprogramvare) kan kjøre fra en DVD, i DVDspilleren og gjøre ”spørringer” on the fly.
// —————Digresjon: ———
// Hva menes da med en databasenarativ? Er en vanlig DVD en databasenarativ?

Funksjonalitet som ”tilfeldig spor” og ”neste spor” er mulig, men

”SELECT passende_spor FROM potensiell_dvd_database WHERE passende_spor_blir_en_del_av_en_unik_histore limit = 1”?

(dette er nerdete formulert i kvasi-SQL, og lyder omtrent slik i klartekst: hent ut et passende filmklipp fra databasen hvor filmklippet vil bidra til å forme en unik fortelling, et klipp takk.)
Dette kan jeg ikke få til å stemme med slik en DVD fungerer.

Det er dog mulig å gjøre dette FØR dvden blir brent ut. Så legge til random, og neste automatisk her og der.

Det ville å så fall ikke være store forkjelden mellom SOFT CINEMA og RAM. Begge lider av amatørmessige bilder, lite musikk og mange felles baktanker.

Så er denne typen film, som er skapt i havet av tanker om moderne teknologi, grensesnitt og funksjonalitet det vi moderne mennesker vil ha?

Vil dette være formen for film vi ser for oss i framtiden? – Ikke pokker!

Både RAM og SOFT CINEMA lider brutalt av kjedsomhet. Det er historiefortelling, ikke teknologi som er basisen for film. Film er historiefortelling. Teknologi er et hjelpemiddel. Det er sjeldent reelle valg involvert i historiefortelling, og det er alltid en forteller (noe utenfor degselv) som formidler historien.

En slags konklusjon? (egentlig ikke)
SOFT CINEMA (og andre liknende produksjoner) hører hjemme på museum og i bibliotek der folk kan sette seg ned å filosofere over innholdet, la seg fascinere av variasjonen og reflektere over mulighetene. Dette er snarere materiale for å tenke enn å underholde. Jeg sier ikke med det at SOFT CINEMA ikke har noen verdi som film, den inneholder vakker poesi og bringer med seg en større refleksjon rundt innholdet en hva som muligens er normen. Det er bare ikke det jeg ønsker meg når jeg sette på en film, jeg vi underholdes. Fores intravenøst med media som kan bedøve meg til filmen slutter. Vanligvis. Ikke alltid.
Dette er en gøy måte å formidle posi på. Dikt gjør seg godt i denne modellen.

Likheter og forskjeller mellom SOFT CINEMA og RAM
RAM spiller filmsekvenser i loop (en loop som går igjennom neste alle av de 50 ulike klippene, jeg gjetter på ca 1 time film), og som i tillegg bruker stikkord for å la seeren selv velge nye sammensetninger av sekvenser. Ved å være passiv, looper filmen. Ved å være aktiv, endrer filmen seg. Uansett, så slutter den aldri. Historiene i SOFT CINEMA er lineære (de starter og endre et sted) og lar ikke seeren velge noe. Jeg har bare sett gjennom SOFT CINEMA et par/tre ganger, og jeg legger merke til at historiene starter likt, og inneholder omtrent det samme hver gang. På lik linje med RAM er den tydelig bundet til det filmmaterialet som finnes i databasen, og hvis ting skal passe sammen, så må sentrale sekvenser alltid være med. Likhetene ligger i tankene bak filmene. Ideen om at en gjennomkjøring av en film kan bli unik. Unik ut over publikums reaksjoner og stemning i salen. Unik med tanke på bildene på skjermen.

Det er litt bittert å nå, 2 år etter at vi leverte RAM som semesteroppgave i et fag der Manovich var pensum, å få se Manovich egen film basert på samme tankemateriale. Bittert med tanke på tilbakemelding fra UiB på vår oppgave. Vi fikk bestått i faget, dette fikk vi vite ved å sjekke på Internett noen måneder etter at filmen var levert. Ikke et ord. Ingenting. Når det nå er slående at RAM er et ypperlig eksempel på denne måten å behandle film på, så synes jeg noen burde ha sakt noe. Om ikke annet, at vi hadde forstått pensum.

// ———————- Her slutter tankene om SOFT CINEMA ———————–

En tanke om mer spennende databasebasert film.
NRK viste i går en episode av Schrödingers katt, der et system hvor en lam pasient styrer en datamaskin med tankekraft (link). Dette har vi også sett på youtube. Her spiller noen pong uten å bevege på seg.

Med denne typen teknologi vil skuespillerne i filmen du ser gjøre det du vil (forutsatt at dette er filmet, og at det er virkelige skuespillere (ikke CG on the fly genererte bilder)). Du tenker at helten skal kverke skurken, og han gjør det. Mulighetenes film? Eller kanskje bare kjedelig? Vil du noen gang bli overrasket da? Og hvem er regissøren? Hvems manus er det du ”lever” ut? Jeg ser ikke for meg at noen vil ha denne typen film. Jeg sier ikke at den inne blir lagd, men jeg tror ikke dette er noen potensiell neste ganerasjon filmindustri. Og for ut univers for perverse sjeler da..

(hva vil CGI on the fly animasjon gjøre med film? Hva vil skille et spill fra film? Det vi bringer inn i filmen er frihet. Etter å ha sett TEDtalks Dan Gilbert snakke om syntetisk lykke, er det ikke rimelig å tenke at vi ikke vil ha frihet? Vi vil mates med media fra systemet. Koble av. Ikke handle, men bli underhold av andres tanker. Jeg mener i samme slangen at det er illusjonen om fri vilje vi ønsker, ikke en reell fri vilje (i underholdningssammenheng vell å merke))