Nå er jeg i gang med sjette semester i nye medier ved UiB, og bl.a. skal det skrives semesteroppgave dette semesteret. Det er faktisk alt, 30 studiepoeng i bacheloroppgave i nye medier. Hva en slik oppgave er definerer vi nå, ingen har gjort det før, og ingen ser ut til å ha noen konkret idé om hva det er.
Et av poengene for min del må være å finne en god forklaring på hva mye medier er, hva det ikke er, og hvordan jeg på en kjapp måte kan forklare andre hva jeg har brukt snart tre år på å studere.
I dag bruker jeg derfor bloggen som notatbok, og går grundigere inn på prinsippene for nye media, i følge Lev Manovich, som er den eneste akademikeren vi har hatt på pensum som har skrevet bok utelukkende om nye medier. Boken heter «The Language of New media«.
Jeg har som sagt også planer om å skrive en ok artikkel i wikipedia om nye medier, før jeg hiver meg på den oppgaven vil jeg bruke bloggen her som mellomlager for tanker rundt temaet.
Disse notatene er min forståelse av prinsippene, med enkelte eksempler fra mitt hode, og enkelte fra boken. Målet med teksten er ikke å publisere Manovichs bok på nett, men å forstå og kommentere for egen læring.
Prinspippene jeg noterer meg i dag er
- Numerisk representasjon
- Modularitet
- Automatisering
- Variability (forandelighet)
- Transkoding
1 Numerisk representasjon
Et nye media objekt kan beskrives formelt, matematisk.
Et nye media objekt kan manipuleres ved algoritmer. En egenskap ved å være digital er å være programmerbar.
Et nye media objekt kan være skapt på en datamaskin, og dermed være digital fra første stund. Om et objekt kommer «uten i fra», dvs har vært analog/fysisk, må det digitaliseres. Sampling, eller andre former for opptak gjelder innen lyd/video, mens skanning gjelder for tekst, bilder (foto og video). 3D skanning av fysiske objekter.
2 Modularity (modularitet)
«the fractal structure of new media». Nye media objekter består av digitale enheter (pixels, karakterer, polygoner, voxels, scripts).
Disse enhentene er for mediaobjektene som atomer er for den fysiske verden. Et objekt kan bestå av veldig få enheter som et lite .gif-ikon, som kanskje kun består av noen få pixler. I den fysiske verden kan vi se for oss et vannmolekyl (H2O) som består av to hydrogenatomer og et oksygenatom. .gif-ikonet vårt kan være en del av et større objekt igjen, som en webside. Vannatomet vårt kan være (bli en del av) kullsyre H2CO3 når det møter karbondioksid CO2.
Slik bygges nye mediaobjekter opp fra små enheter, til store system. Fra pixel til Myst kan vi se for oss stillbilder (fotografiske eller grafiske) som møter kode. Bildene består av pixler, koden av karakterer. Objekt på objekt.
På samme måte kan vi se på WWW, som en helhet av enheter.
3 Automation (automatisering)
Som en følge av prinsippene 1 og 2 (digital representasjon og modularitet) følger et tredje prinspipp. Automatisering. Digitale objekter kan manipuleres automatisk, uten HCI, i alle fall til en viss grad. Enkelte egenskaper ved objektet er gitt i form av dets eksistens.
Eks: et foto fra et digitalkamera. Det er digitalt da det kan representeres med kode (binært), og det er modulært, det består av pixler. La oss si at bildet er tatt fra Fløyen i Bergen, med Hermann Friele i forgrunnen, byen og fjorden bak, og himmel over løvstakken og askøya.
Av erfaring vet vi at bilder ofte ser litt bedre ut med litt høyere kontrast og litt sterkere farger enn hva som kommer ut av kameraet. Bildet kan derfor «leses» av maskinen, som kan avgjøre hvordan fordelingen av pixler er i forhold til et standard histogram (med fargeverdier fra 100% stort til 100% hvit), hvis bildet ikke er over eller undereksponert (som også kan defineres i forhold til antall prosent hvit eller sort.
Ut i fra predefinert kode kan vi legge på kontrast i et bilde. Det vanligste er det som kalles en s-kurve, som gjør at bildets lysere områder blir litt lysere, og bildets mørkere området blir litt mørkere. Vips: kontrast.
Det samme kan gjøres med fargeintensiteten. Saturering måles fra fargens mest intense og ned til grå. Som alltid i den digitale verden kan dette defineres matematisk, og manipuleres. Selv om dette er uforståelig for meg ved å se algoritmen, så er det en svært enkelt sak i et bildemanipuleringsprogram. Et dataprogram kan «lese» hvilke farger et bilde har, og booste fargene. Dette gjør enkelte digitalkameraer for deg allerede før du får se bildet i LCD-skjermen.
Mulighetene videre er mange, det er utrolig mye gøy datamaskiner og digitale kameraer kan gjøre med bildene våre.
Resultatet av dette er at alle kreative aspekter av «fremkallingen» forsvinner ved automatisering. Dette er selvsagt ikke det samme som å si at postproduksjon av digitale bilder (også i film) ikke lenger nødvendig for mennesker å jobbe med, men at en datamaskin KAN gjøre denne jobben.
Under automatisering finner vi også fenomener som Botter (fra IRC og spill, maskiner som simulerer menneskelig opptreden), AL (artificial life) programvare, AI motorer, predefinerte objekter for modellering osv. For en «spennende» samtale kan du jo ta en prat med ALICE om dette..
PS: hør med ALICE hva som er meningen med livet :)
4 Variability
(foranderlighet, variabilitet, omskiftelighet , ustadighet)
Foranderlighet er tett knyttet opp med automatisering, og bygger også på prinsippene om digital representasjon og modularitet. Da datamaskinen ofte både er «showroom» og «fabrikk» på samme tid kan produktet DU ønsker skapes «on the fly» (hva heter on the fly på norsk?) til deg, basert på et sett variabler.
Eks: Du skal kjøpe nye bil. Du vil ha en Audi. I showroomet velger du at den skal ha 300 hestekrefter, den skal være blå og ha skinnseter. Du vil ha det største stereoanlegget, og LCD-skjermer i baksetet. I den fysiske verden må Audi inc fikse denne bestillingen til deg, så kommer den levert til Drammen om 8 måneder. Med nye media er det modellen som er produktet, og det kan du få opp med et klikk.
Prinsipper innen forandelighet:
- media elementer lagres i media-databaser.
- Data (innhold) kan hentes ut fra databasen til mange helt ulik systemer, GUIs osv
- Data kan hentes ut i fra databasen på bakgrunn av «hvem du er». På webben hentes ofte innhold ut fra en DB, settes inn i et GUI (templatebaserte systemer) og vises på skjermen din. Script kan før dette skjer finne ut hva slags soft-og hardware du bruker, og med denne informasjonen hente ut innhold som passer deg. Hvis systemet har mer info om deg (for eksempel personinfo) kan dette bidra til yterligere tilpassing av innholdet som hentes ut til akkurat deg.
- Et eksempel på overnevnt tilpassing er interaktivitet basert på trestruktur. Vi kan se for oss en meny i et dataprogram der valgene snevres inn etter dine foregående valg. Et annet eksampel kan være «choose you own adventure»-noveller der du velger deg videre ved å hoppe til bestemt side. (i digital form nødvendigvis)
- Hypermedia, har likheter med overnevnte modell, da node til node kan være organisert etter trestrukturen. www er et eksempel basert på tekst. Jeg ser for meg at vi kan argumentere for at www i dag kan sies å være «ekte» hypermedia etter Ted Nelsons artikkel fra 1965 (Complex information processing: a file structure for the complex, the changing and the indeterminate). Da både film, animasjon, spill og bilder kan være lenker, og teksten (som I informasjon, ikke kode) strengt talt ikke trenger å være til stede for å oppnå strukturen til en hypertekst.
- periodiske oppdateringer (et typisk egenskap innen IT-verden), det kan være en webside, programvare eller selve medieinnholdet som endrer seg. Andre eksempler der periodisk oppdatering står sentralt kan være værmeldingen, valutakurser og aksjekurser.
- Skalerbarhet. Vi kan se det samme objektet med ulike nivåer av detalj. Det være seg et kart, en tekst eller (potensielt) film. Miniatybildekonstruksjon on the fly, autosummering i word, view size i quicktime osv.
5 Transkoding
I dataverden betyr transkoding å konvertere data mellom filformater. Forståelsen av transkoding som en egenskap ved nye media ligger også i konverteringen mellom verdene. Digitalisering (compueralization) gjør media om til data. Media beskrives ofte av egenskaper ved dets innhold, og bare til en viss grad av dets medium. Et bilde beskrives gjerne med hva det representerer, fargene, ansiktene, minnene osv. I datamaskinen beskrives det samme bildet i dimensjon, filstørrelse, filnavn osv. Det dukker opp to lag her, det kulturelle laget (som tilhører den fysiske verden) og datalaget (som tilhører maskinens verden). Nye media påvirkes av begge disse lagene, og etter som de begge endrer seg over tid endrer også nye media på seg. Nye media objekter tar også egenskaper fra dataverden, de er ikke utelukkende representasjoner av kulturelle objekter. Nye media kan se ut som tradisjonelle media, men det er bare på overflaten.
Interessant :) Har selv lurt lenge pÃ¥ hva «Nye medier» egentlig er, til tross for at stipendiatet mitt faktisk ligger innenfor «nye medier»…
Men hvordan stiller disse tankene dine for eksempel til TV2s satsning p̴ heldigitalisering av stoff? S̴ vidt jeg har f̴tt med meg holder de p̴ ̴ g̴ over til fullstendig digitalisering Рhelt fra filming av klipp til utsending.
N̴ har jeg ikke nilest alt du skrev over, men i s̴ fall kan vel ogs̴ dette til en viss grad komme inn under definisjonen (?) din av nye medier. Stemmer dette? Ok Рdet er vel ikke en definisjon du har gitt, men kanskje noe ̴ tenke p̴?
Ja, absolutt.
Dette innlegget er et av flere (både eksisterende og kommende) som skal hjelpe meg å definere fagfeltet, først og fremst for meg selv.
Til digitalisering av TV. I hvilken grad en total digitalisering gjør et gammelt medium (TV) til et «nytt medium» kommer nødvendigvis an pÃ¥ hvordan man definerer nye medier.
Det første problemet jeg ser er om produksjonsdelen definerer produktet. Det jeg for meg selv (med rot i Manovichs bok) er enig i er at produkter som oppfyller kravene i denne posten, og der distribusjon og visning (avspilling) gjøres digitalt (teller da gamle TVer, med digital TV-tuner? (det burde det nok..)), vil regnes som et nytt medium. Til forsvar for det utsagnet vil kunne være at det trengs en ny digital kompetanse for å drive systemet.
Om digital produksjon (som f.eks. layout i papir-aviser og magasiner) gjør et medium til «nytt» er jeg fortsatt litt usikker pÃ¥. Jeg lover Ã¥ tenke/lese mer pÃ¥ dette.
Eksemplet med bilder gjør seg kanskje gjeldene:
Et fotografi du printer ut/framkaller til papir er et «gammelt medium». Det samme bildet (enten skannet eller ikke) vist pÃ¥ en skjerm, hentet fra et digitalt lagringsmedium, er et «nytt» medium.
Et annet tema jeg vet jeg mÃ¥ se pÃ¥ er medium/media. Særlig i oversetteleser fra engelsk er vist dette et â€issueâ€. SÃ¥ langt ser pÃ¥ jeg medium som lagring/distribusjonsmetode, og media (mediet) som produktet (film/web/musikk osv).
Forresten fint at noen gidder å kommentere poster som dette, som neppe er spennende for andre en oss innen akademias grå vegger :)
Om du har noen gode forslag til bøker på temaet er jeg lutter øre, så langt savner jeg stoff som går direkte på nye media. De fleste skribenter sniker seg unna med å bruke ordet, mens de egentlig mener at innholdet blir distribuert på internett, uten å gå noe videre inn på hva de mener gjør mediet nytt.
Mitt inntrykk av hva som er den største forskjellen mellom tradisjonell og ny media ligger i hvordan media blir presentert for sluttbrukeren, og det faktum at brukeren kan påvirke innholdet. Dvs at jeg ikke definerer aviser som ny media selv om det meste av produksjonsløpet foregår digitalt. Det betyr også at jeg ikke ser på analogt tv som ny media, siden man ikke kan påvirke innholdet (greit, man kan sende sms og be om ønsker, men dette er det nærmeste vi kommer gråsone, mener jeg).
Derimot vil jeg definere digital tv-tuner som ny media, siden brukeren kan stoppe og starte sendingen. Om aviser etterhvert skulle komme med en e-avis (feks en sammenleggbar «folie» som kan vise innhold som avisene produserer), sÃ¥ vil jeg definere dette som ny media om brukeren kan pÃ¥virke innholdet (feks legge til filter for hva han/hun vil lese, osv).
Skulle vel tro det kan ramses opp med eksempler her som folk vil kategorisere i gråsonen, men jeg prøver nå å sette et skarpt skille.
Ny media:
Kan påvirke presentasjonen av digitalisert innhold
Gammel media:
Kan ikke påvirke presentasjonen av det digitaliserte/analoge innhold
Interessant post btw=)
muligheten for å manipulere/påvirke medieinnholdet kommer nettopp av de to første prinsippene her (digital representasjon og modulæritet), jeg er nok enig i at media som er digital, og som kan interageres med er ny, men jeg tror nok ikke at det aleine holder.
Dette skal jeg ogsÃ¥ notere meg og kikke mer pÃ¥. Jeg lurer pÃ¥ om dette havner mer under «den sosiale webben» enn nye media. MissforstÃ¥ meg rett, den sosiale webben er utvilsomt ny.
Skal komme tilbake til det du sier i den første kommentaren. Men jeg stiller meg bare en anelse skeptisk til utsagnet om at den sosiale webben utvilsomt er ny. Hva er det egentlig som er nytt med den? Jeg husker tilbake til «gamle dager» da jeg brukte BBS’er (Bulletin Board System / Elektronisk Oppslagstavle) der jeg ringte inn med modem og deltok i ulike diskusjonsgrupper. Veldig mye av det som nÃ¥ foregÃ¥r i den «nye» webben (Blogging, diskusjoner, …) foregikk ogsÃ¥ pÃ¥ den tiden. Selv om det antageligvis var et mye mindre nedslagsfelt (Teknofile) var det selv pÃ¥ tidlig 90 tall automatisk deling av innhold mellom ulike oppslagstavler et faktum.
SÃ¥ ut over det massive nedslagsfeltet og muligheten for Ã¥ arbeide med flere medier enn ren tekst, hva er det egentlig som er «nytt» ved den sosiale webben? (Selvfølgelig er det ting som er nytt, men det kan være et tankekors…)
Begreper med nye-ett-elller-annet har jeg litt problemer med. Hva er nye? Hvor går grensen? Og hvorfor er det så viktig å presisere at det er nytt?
Nye medier er vel ikke noe mer enn en samlebetegnelse for medier nyere enn de som var vanlig igår?
Det er vel mer fruktbart Ã¥ identifisere de ulike nye mediene vi ser, som sosiale / interaktive/ semantiske / dynamiske medier til forskjell fra feks digitale statiske medier und so weiter…
I morra, nÃ¥r noen finner opp et revolusjonerende medium som ikke har noe med bits&bytes Ã¥ gjøre. Hva kaller vi det ? Neomedia? Og skal vi da fortsette Ã¥ kalle dagens medier for ‘nye medier’?
Det er jo ikke nytt at det skjer sosiale ting pÃ¥ internett, men dette er nytt som samfunnsfenomen. BBSer og MOOer hadde mye Ã¥ si for en oppvoksende slekt av teknofile, betydningen utover dette er begrenset. Man kan vel sammenligne det med mobiltelefoner: De har vært pÃ¥ markedet siden 80-tallet, men utgjorde ikke noe samfunnsmessig interessant fenomen før nærmere Ã¥rtusenskiftet. Det er selvfølgelig lærdom Ã¥ hente i forskningen pÃ¥ de «gamle» nye mediene, men dagens overlegne og mye mer tilgjengelige verktøy gir mye større mulighet for utvikling av nettverk av allslags typer, det er altsÃ¥ ikke bare antallet involverte det gÃ¥r pÃ¥. Man hadde jo bare ikke løsninger av typen «musikktjeneste som gir deg forslag til hva du skal høre pÃ¥ basert pÃ¥ hva du spilte i forrige uke» eller «søkemotor som rangerer treffene sine basert pÃ¥ hvordan du og alle andre pÃ¥ nettet klikker og lenker til hverandre».
Dengang nerdene eide internett brydde man seg jo heller gjerne ikke sÃ¥ mye om Ã¥ lage brukbare verktøy, siden Ã¥ finne ut av verktøyet jo var halve moroa i seg selv. Dermed var hÃ¥pløse ordninger som Geocities eller «kod din egen side med tabeller» løsningen dersom man ville ha en egen plass Ã¥ si noe pÃ¥ nett. Det er nesten sÃ¥ det burde blitt kalt «den usosiale webben», maskinorientert som det var. Og orientert mot dem som liker det maskinorientert. Men det gjør jo de færreste, sÃ¥ dette med flere medier enn ren tekst skal heller ikke kimses av. For folk flest sÃ¥ er lengre opphold i uornamenterte ren-tekstmiljøer som Usenet like fristende som Ã¥ innrede en stue uten møblement.
Med blogger og andre elementer fra «den nye skolen» har man en helt annen tilnærming, feeds for eksempel, eller skillet mellom struktur, form, og presentasjon. Og vips, sÃ¥ kan hvem som helst bruke nettet til Ã¥ si det de ønsker pÃ¥ sider som faktisk forandrer seg over tid og som ikke er fulle av animerte gravemenn og blinkende mørkeblÃ¥ bokstaver pÃ¥ svart bakgrunn.
Nå er det lett for oss som er litt ekstra involvert å overvurdere fenomenene vi følger, og flesteparten av dagens kidz (ha!) driver nok verken med feeds eller Underskog eller med blogging. Men man ser jo hvilken retning det bærer. Nesten alle bruker MSN og har konto på Blink, nesten alle har en kompis eller venninne som har lagt ut vovede bilder av seg selv, de sender hverandre lenker, de ser på YouTubevideoer osv osv. Og når de er voksne er det hele kommet et godt stykke lengre igjen. Skræk.
Ole: det er et godt poeng, som det er verdt Ã¥ se pÃ¥. «Nye medier» som navn pÃ¥ en type medier vil nødvendigvis før elles siden bli feil. PÃ¥ vorspiel med folk som neppe har tenkt over dette tideligere var det en som hang seg veldig opp i at «nye medier» alltiv vil være de nyeste mediene i samfunnet. Radio var et nytt medium pÃ¥ 30-tallet.
I Oslo (UiO) heter tilsvarende studium «digitale medier», som kansje er en bedre tittel. Det er jo nettopp dette denne posten peker pÃ¥, hva som er unikt for de nye mediene. Det kansje mest tydelige er at de nye mediene kan representeres digitalt.
At/om disse mediene er sematiske, interaktive, dynamiske, slik jeg ser det forutsetter at de er digitale (i alle fall i vensentlig grad). Det faktum at de nå er digitale gjør i alle fall at slike atributter lar seg gjøre.
Om det er bruken eller oppfinnelsesdato som definerer «hvor nytt» et medium er, kommer det kansje ikke noe spess fruktbarrt ut av. Men som i1277 pÃ¥peker, sÃ¥ er det i alle fall mest interessant Ã¥ se pÃ¥ bruk i en samfunnsvitenskaplig sammenheng. Hva bruker vi disse mediene til, og hva blir da forskjellig i forhold til hvordan ting var før disse mediene ble tatt i bruke (ble digitale).
Les Bolter og Grusin’s ‘Remediation: Understanding New Media’. Ligger i hyllen min – bare ta en tur innom og lÃ¥n den. ;)
Har en del annet jeg vil si Рmen m̴ komme tilbake til posten!
Vidunderlig at du skriver notatene dine på bloggen!!! ;)
Det er så mye jeg har å kommentere her at jeg må bare ta det litt etter litt!
For det første er det ikke litt simplifisert Ã¥ si ‘hvis det er digitalt er det nye medier’? Er det ikke det egentlig Manovich sier? Og i sÃ¥ tilfelle hvorfor er det da ikke heller en definisjon pÃ¥ virtualitet? Og du har sÃ¥ absolutt et poeng med digitale medier – at det er en bedre beskrivelse. Men – sukk – det er ikke lett dette. SÃ¥ klart trykk aviser blir annerledes med nyere teknologi – det er jo ingen tvil om det. PÃ¥virker kanskje ikke utseende sÃ¥ utrolig mye – samtidig som det gjør – men har ‘innhold’ og ’tilgjengelighet av informasjon’ en plass i din definisjon? Fordi det pÃ¥virker sÃ¥ klart media’s form nÃ¥ til dags, enten den er nÃ¥ ny, digital eller analog. Informasjon flyter fortere og jo lettere er det Ã¥ endre overskrifter og layout osv. Men om det har noe med nye medier Ã¥ gjøre? Vet ikke jeg – kan et software program bli definert som nye medier?
Argh! Helvetes dritt jobb som hele tiden avbryter meg hele tiden! Where was I?
Det er s̴ mye ̴ tenke p̴ her Рmen det samfunnsmessige bruket m̴ bli tatt hensyn til. Hvis ingen bruker det Рer det media da?
Nei Рn̴ roter jeg til igjen!
Jeg mener at f.eks. bt.no er et godt eksempel p̴ et nytt medium fordi den har tv, artikler, tilgang til historikk (ikke minst), debatt og bilder. Og som du og Manovich er enig med er alt digitalisert. Men jeg syns ogs̴ at StreetArt er en del av ny media Рhvor er pixlene der? Man kan s̴ klart si at jeg vet om Banksy pga flickr? Men da snakker vi jo om innholdet. Roter jeg igjen n̴?
Hehe – mÃ¥ komme tilbake og se nærmere pÃ¥ dette! But you go fanatically luscious dude! ;) Herregud sÃ¥ jeg fikk lyst Ã¥ sette meg pÃ¥ skolebenken igjen!!!!! ;) You’re an inspiration!