Nå skal jeg ut på tynn is; jeg skal skrive litt om vold og videospill. På en debatt med studentersamfunnet (Spillet fanger) var det noen som spurte det klassiske spørsmålet: «Gjør videospill barn og unge voldelige?» «Vold avler vold, så det de må da det?» Torill Elvira Mortensen, Professor i medievitenskap fra Høgskolen i Volda forsker ikke på vold, men parerte spørsmålet greit, uten å egentlig svare.I Dagbladets spillblogg på fredag dukket denne saken opp: «Blir folk voldeligere av spill? Tja…« Dette er egentlig en kuriosasak som ikke tar opp temaet på noen spesielt grundig måte, det har ikke jeg planer om heller. Den grundige oppgaven skreiv jeg i Ex.phil. Det er forresten flott at dette temaet ble tatt med på Ex.phil for samfunnsvitere. Det jeg misstenker er at de gangene temaet vold og data/videospill dukker opp, så er vinklingen stort sett alltid kritisk mot spillene og spillerne. Når så du en sak om at «videospill begrenser vold i samfunnet»? Jeg har flere gang lagt merke til at folk som misslykkes med det de driver med blir sure. Overrasket? -neppe! 
Tenk dette: tante Pia strikker feil, og mumler et banneord før hun forsvinner inn på kjøkkenet. Et kjøkken er fullt av farlige redskaper. Kniver og sånt. Skumle ting. Om nå tante Pia skulle finne på å noe muffens den kvelden, kan vi da si at strikking fører til vold? Jeg har aldri lest noe i de baner.Skribenten i DBbloggen (Erik Fossum (19)) sier følgene:
Funker spill på samme måte som bilkjøring på noen? Jeg vet jeg i alle fall blir ørlite mer agressiv når jeg møter idioter i trafikken.
Hvis du ikke har sett på saken fra Fossum, så kan jeg avsløre at det er en samling med filmer av folk som blir sinte og aggressive mens de spiller.Hva om disse spillerne som angriper tastaturet og skjermen sin hadde satt seg i en bil? Har da dataspill skylden for trafikkulykker? Eller hva om disse menneskene er sinte og aggressive over snittet ofte, er det ikke da bra at de får utløsning for aggresjonen sin med Halo og CS? Det jeg skriver her faller under katharsisteorien, som er 1 av 4 teorier som dekkes av pensum i introduksjonskuret i medievitenskap på UiB. Bloggposter/artikler med film av mennesker som blir sinte når de taper i spill burde ikke ha overskriften «Blir folk voldeligere av spill? Tja…», men «Videovold gjør gatene trygge« eller «Ungdommen spiller aggresjonen av seg«. Den siste personen jeg vil møte i en mørk bakgate eller på motorveien, er en aggressiv person som ikke får utløst sin vrede på en eller annen måte. Personlig tror jeg en god runde Manhunt eller GTA (+ evaluering/samtale) kan erstatte det amerikanerne kaller «anger managment course», noe jeg forresten har hørt svært lite om her i Norge.
Du peker på at alle irriterende aktiviteter altså kan irritere, ergo gjøre terskelen for antososial/irrasjonell atferd (inkludert vold) lavere. Greit nok. Her stiller strikking og spill likt. Men det er jo ikke dette debatten om konsekvsnser av vold i spill (eller i film for den saks skyld) handler om. Med unntak av enkelte smånazistiske eksempler er jo ikke volden innvevd i strikketøyet på samme måte som den er det i et spill, og det er skildringene (og den virtuelle utøvelsen) av vold som er problematisk.
Om spillvold fører til ordentlig vold? Standardsvaret fra spillforskere er vel at «neida, spillet er en sfære og livet rundt en annen sfære, vi tar ikke med oss noe fra den ene til den andrei», men jeg tror svaret er litt mer komplisert enn som sÃ¥. Jeg mÃ¥ si jeg alltid har undret meg over den sterke fokuseringen pÃ¥ vold bÃ¥de i tyngre kunst og lettere underholdning. Greit nok at det verserte endel rÃ¥ historier rundt leirbÃ¥let i vikingtiden, men i en tid der vold spiller en forsvinnende liten del av de fleste av oss sine liv er det paradoksalt at dette temaet er sÃ¥ tungt representert i fiksjon og lek. Det er vel noe med at det «dyriske» hos mennesket er sÃ¥pass nedtonet i det velregulerte siviliserte samfunnet der kultur har forrang over natur. Ã… trÃ¥ utenfor det lovlige mønsteret er bÃ¥de farlig og spennende.
Du argumenterer for at spill kan la potensielle voldsutøvere ta ut sin aggresjon virtuelt i stedet for på levende ofre. Det kan godt være at det er sånn, men det er ikke gitt at vi vet hva som er høne og hva som er egg her. Does life imitate art or vice verca osv. Et litt skrudd eksempel: Vil det å dele ut oppblåsbare modeller av barn bidra til færre overgrep fra pedofile? Enkelte steder i Norge arrangeres det trafikkdager der ungdom får lov til å sitte på med rallysjåfører for å føle farten på kroppen, ettersom dette er ment å virke preventivt på farlig kjøring. Men vi skal vel ikke se bort fra at dette vil ha motsatt effekt for endel.
Jeg er i hovedsak lei den totale svartmalingen av digitale spill, i hvilken grad det er noen som helst link med digital vold og reel vold er for min personlige del ikke hverken en brems eller gass.
Du sier «Greit nok at det verserte endel rÃ¥ historier rundt leirbÃ¥let i vikingtiden, men i en tid der vold spiller en forsvinnende liten del av de fleste av oss sine liv er det paradoksalt at dette temaet er sÃ¥ tungt representert i fiksjon og lek.»
Så ved å tråkke enda et skritt lenger ut på tynnisen: Vinkingene (Innbyggere av norge ca år 800 til 1050) hadde sansynligvis et noe mindre voldelig medielandskap enn hva vi har i dag. De hadde derimot (etter historiene) en betydelig større mengde vold i samfunnet sitt. Hva om fiktiv vold gjennom div medium har noe av skylden for nedgangen i voldsstatistikken?