Kode er en kaskade av formaliserte tanker. Fra første linjekode og filtype etableres arver kodestykket egenskaper fra ander hjerner. Utelukker det tilregnelig koding som journalistikk?
Tilregnelighet? Utilregnelighet?
Tilregnelighet og ansvarlighet brukes her som oversettelser av det mer sexy engelske accountability. – Hva bruker vi egentlig som norsk ord for accountability?
Typisk starter en C++ fil med #include <stdio.h>. I andre språk avklares «innebygde» funksjoner og definisjoner gjennom mindre synlige metoder. Det vi får tilgang til ved å importere <stdio.h> er de klassene og funksjonene som finnes i C++ standard biblioteket.
Jeg skriver (dessverre) ikke C++, men knoter rundt i python i blant. I python er også uttrykk som «import time» etter hvert en helt vanlig ting å skrive – når jeg får behov for funksjoner som håndterer tid og datoer. Før biblioteket med alle funksjonene for tid er importert står jeg på bar bakke når det kommer til tid. Jeg kan forholde meg til en dato som en streng eller en streng med potensiale til å bli noe slikt som en liste med tall. Med time-biblioteket kan jeg forholde meg til at en dato enten er en streng som kan tolkes om til en dato-type-variabel eller allerede fra første gang variabelen ER en dato-type-variabel.
På denne måten arver min kode kode fra hvem-nå-enn som skreiv de ulike modulene som importeres. Videre kan det tenkes at min kode blir pakket inn som en egen modul som andre kan importere. Si at min modul tar parameterne startsted og sluttsted, og henter togtider fra NSB, sjekker disse mot rutetabellen, og spytter ut forsinkelsene for siste uke som json. Denne modulen vil kanskje noen benytte i sitt system igjen (kanskje et kontrollpanel for samferdsel?). Med det kan samferdsel-kontrollpanel-prosjektet importere min «sjekk om NSB har vært i rute»-modul. Enda et nivå ned arves også tankene til hvem-nå-enn som skreiv den tids-modulen.
Nå sier jeg ikke at det er noe i veien med time-modulen i python, jeg sier at det kan være det. Videre sier jeg også at det, selv om python er open source, ikke er mange som kommer til å gå time-modulen etter i sømmene. Antallet brukere av denne modulen er også så høyt at det fungerer dårlig som eksempel, men det gjelder ikke min «sjekk om NSB har vært i rute»-modul. Inneholder den feil (si jeg legger til 5.min forsinkelse på alle tog på annenhver onsdag ved en feiltagelse eller subjektiv djevelskap), så kan det ta en del tid før noen, om noen, oppdager det.
På denne måten er en del kode, også open source kode,sorte bokser – selv for de mest hardbarka programmererne der ute. Det er nettopp fordi denne typen modulbasert kode er sorte bokser som gjør at de er effektive og nyttige. At jeg ikke trenger å kunne detaljene i hvordan dato-type-variabler lages sparer meg for uendelig mye tid, med den kostnaden at jeg mister kontroll over über-lavt detaljnivå i koden min.
«Accountability», tilregnelighet, ansvarlighet, ansvarsfølelse, faktasjekket, grundighet – er disse etiske og fag-nære verdiene oppnåelig i en verden av formell kunnskap som kommer kaskaderende ned mot en nyhetsapplikasjon?
Jeg må si ja. Må jeg ikke?
Det som sendes opp når kode kaskaderer ned er tillit.
Jeg tror, -med beste vilje, at modulen jeg importerer gjør det den sier – hverken mer eller mindre.
Det er slik vi tenker og handler? Og gjennom erfaring evner vi å skille skitt fra kanel.
I det absolutte spørsmålet jeg kan konstruert her er svaret alltid nei, med mindre vi på et eller annet nivå stoler på hverandre og gir hverandre tillit. Bare glem intervjuer og andre typisk journalistiske metoder, men mindre vi tar noe for god fisk uten å fiske den selv – så vil det alltid måtte besvares nei.
Og just derfor må svaret bli enkelt – blind tillit er helt essensielt for å produserer nyheter. Blind i forstand at det finnes en grense for hvor langt ned i detaljene det er gjennomførbart å faktasjekke. Det finnes et punkt hvor vi kun velger å si oss trygg nok, på tross av at det alltid finnes ubesvarte spørsmål dypere inn i materien. – Ikke blind som i uten faktasjekk, må vell bemerkes.
Blind tillit blir neppe innlemmet som et rettesnor i journalismen som trosretning – men det finnes der inne et sted.
.. det var bare en tanke som måtte ut.
