Jeg har prøvd å kategorisere mp3grenerasjonens menn som teknoseusuelle i forrige post. En tankerekke som trakk mot en pessimistisk konklusjon om på ingen måte gjenspeiler den digitalt orienterte hverdagen. Denne teksten vinkler tilværelsen fra datamaskinens sosiale programvares side. Mye av den aktiviteten som jeg kaller «nerding» har ingenting med programmering i mørke kjellere å gjøre.
Bilde av rrrrroboboogie, under en CC-lisens.
Mye av den aktiviteten som blir gjort på datamaskiner og andre tekniske leketøy handler om å være sosial. Noen blogger. Mange bruker nettet som telefon (IP-telefon, skype, samtalefunksjoner i programmer som MSN messenger og iChat). Nesten alle, om ikke alle, har en MSN messenger konto.
Vi chatter, ringes, sender SMSer, MMSer, mailer og PM’r (personal message). På nettet kyttes vi stadig sterkere sammen. Ikke bare vi bloggere i en slags nasjonal blogosfære gjennom aggregatsider, men også i mindre grupper som infomedia-bloggerene og kvartertbloggerene.
Vi lenker også hverandre, ikke bare som kilder, men som venner, kolleger, likesinnede, beundrere og totalt ukjente, men da kanskje fordi vedkommende virker interessante på en eller annen måte.
Underskog.no er et godt eksempel på «nerding» der det sosiale står i fokus. Underskog er for de som ikke måtte vite det en kulturkalender med fokus på bekjentskaper, dessverre (eller heldig vis?) er det er relativt lukket samfunn, der rekrutteringsprosessen er basert på invitasjoner. Slik som gmail var i begynnelsen, eller er det slik fortsatt?
Ikke bare underskog er et eksempel på sosial teknologi. Microsofts siste versjon av messenger skal visstnok inneholde funksjonalitet for deling av musikk og bilder ol. Bloggetjenester som blogger.com, wordpress.com, msn space og Myspace blir stadig enklere, og brukermassen stadig større.
Nettet florerer av forum for alt mellom himmel og jord. I påsken kunne min kamerat fortelle at et forum for mennesker som interesserer seg for ferjer nylig ble nedlagt, og at dette var dumt, men at det fortsatt finnes at par ok forum for folk med denne interessen i Skandinavia. Sprøtt? Egentlig ikke..
Tidligere nevnte popurls.com lenker i hovedsak til medieinnhold produsert og delt av enkeltmennesker, ikke institusjoner eller bedrifter.
Måten vi bruker Internett på holder på å endre seg fra en ren kilde for informasjon til en kommunikasjonskanal for mellommenneskelige kontakter. Dette er selvsagt en forenkling, men likevel gyldig slik jeg ser det. Vi deler bilder, tekster, tanker og følelser gjennom det sleipe utrykket multimedia. Fotografier, animasjon og ord. Og lyd. Ikke alle podcaster er kommersielle eller redaksjonelle. Noen legger rett og slett ut dagboken sin i lydformat. Eller som video.
Spilling på nett er kanskje tidens trend. Snart har alle en venn som spiller World of Warcraft. De som spiller kan fortelle om alle vennene de spiller sammen med, og alle de nye menneskene fra helt andre steder i verden de blir kjent med. Om spill i en liten periode var en ensom aktivitet for gamere, så er det tiden i stadig større grad over.
My farewell to the World of Warcraft, featuring my own music and footage from the game. I have included most of my characters, bidding their farewells. Will I be back? Time will tell. But time constraints make that unlikely for the foreseeable future. Will I miss my friends there? Of course.
Sitatet over er teksten som fulgte med machinimafilmen som jeg brukte som eksempel i avsnittet over sitatet. Jeg leste for en stund siden at de som bruker Internett og datamaskiner ofte har et rikere sosialt liv en de som ikke gjør det.
Dessverre finner jeg ikke lenken. Noen som har den i bokmerkene sine? Jeg finner derimot artikkelen som sier at barn som bruker Internett mye er smartere enn andre. Jeg opplever det selv, og ser at mine venner gjør det samme; vi må bare sjekke mailen/mobilen/bloggen/underskog/forum. Jeg husker ikke sist noen snakket om postkassa, det heter «inboxen». Viktige sosiale kontakter opprettes, pleies og leves via teknologi. Vi bruker teknologien til å knytte sammen det som faktisk betyr noe, sosiale bånd. Samfunnet blir mer og mer fragmentert, vi kjenner ikke naboen, likevel holder vi kontakt med mennesker langt borte digitalt.
Flere identiteter.
Da jeg ble introdusert for Internett en gang tidlig på 90-tallet, så var det i to helt ulike situasjoner. På kontoret der min mor jobbet hadde de nett, og jeg ble introdusert for nettleseren. Jeg surfet på nba.com, og kunne se bilder av og lese om Michael Jordan og Dennis Rodman. Det var et univers av utrolig mye informasjon.
Den andre inngangsporten var IRC. En kamerat har en pappa som er tannlege, og han hadde Internett hjemme på 90-tallet. Internett der i huset betydde mIRC. På IRC kunne vi snakke med mennesker vi ikke kjente, om alt mellom himmel og jord. Spennende, men ikke direkte matnyttig.
Mange sosiale tjenester på nett har en fellesnevner i en valgfri anonymitet hos brukeren. Du kan skape deg din egen personlighet på nett, slik du vil at verden skal se deg, eller slik du selv være. Du er sosial bak skjermen. I andre sammenhenger bruker du kanskje fullt navn, og spiller ingen karakter, du oppfører deg tilnærmet slik du ville ha gjort hvis de du kommuniserer med var i samme rom. Du er sosial foran skjermen.
Avatarer og digitalt selvbilde.
Jill skriver i sin artikkel «Mirrors and Shadows: The Digital Aestheticisation of Oneself» om hvordan teknologien kan brukes til å skape en digital identitet. Avatarer er et stikkord.
Sjansen for at en eller annen som ikke kjenner meg leser denne posten er tilstede. Det de kanskje ser er det lille 80x80px bildet av meg øverst til høyre på forsiden av stavelin.com. Dette er min avatar. Den sier ikke mye, men fortsatt en del. Kjønn og ca alder.
Hvordan jeg skriver avslører sikkert også nok. Forskning.no publiserte i mars artikkelen «Spillfigur kan endre din personlighet«. Den tar opp hvordan avatarer vi velger og identifiserer oss med ikke bare gjenspeiler hvem og hvordan vi er, men den er også med å forme vår «offline personlighet».
I tilfellene artikkelen tar opp vinkles dette som en positiv ting, som trekker med seg elementer som selvsikkerhet og vennlighet. Vi formes altså positivt av å spille dataspill online (MMORPGs)? Etter tankerekken rundt begreper i forrige post havnet jeg i et pessimistisk spor på jakten etter hvem mp3generasjonen (sine menn) er.
Ved å vinkle fra hva vi faktisk bruker teknologien til, lyser feltet opp på en helt annen måte. Ved å leite rundt etter informasjon om hvordan teknologi gjør oss mer sosiale, så finner jeg mye. Og dette føler jeg er mye riktigere i forhold til hvordan kretsen av nerder rundt meg på universitetet i Bergen oppfører seg. Jeg kan ta feil.
Oppdatering:
Forskning.no pressentrer – Internett gjør deg mer sosial
Viste jeg hadde lest det et sted..
Identitet ja, man kan utvilsomt overdrive nettidentiteten sin også. Eg presenterer meg altfor ofte som internettkarakteren Marve Valdemar til folk som står med labben framme på byen, både fordi det er ein grei fasade å spele ovanfor folk man sannsyneligvis ikkje vil treffe igjen, men også fordi han er slik ein herlig karakter. Langt flottare type enn meg. (kanskje han etterkvart skal få si eiga dialekt, sin egen klesstil, sine eigne venner??) Moha,
GÃ¥r du under nicket Erik blandt kvarteret-folket?
Det ser virkelig sÃ¥nn ut. Det er selvsagt fadder-kyrre sin feil hele greia. Men i perioden jeg jobbet mye pÃ¥ kvarteret mener jeg bestemt Ã¥ huske at det var «Eirik» de kalte meg.
Å ta med seg Marve på byen ja.. har ikke tenkt på det slik. Det er jo litt drøyt da?
I den sammenheng må jeg nevne at jeg har omtalt både deg, Isak og Linn med respektive nicks til andre venner. Den digitale identiteten følger med oss..
Et synspunkt jeg synes du glemmer i din argumentasjon om at det digitale gjør oss mer sosiale er at møte med mennesker vi bryr oss om er mye mer givende enn digital kontakt. Mulig det bare er meg men jeg føler at en fest, et kafebesøk or whatever, der jeg har mennesket ovenfor meg, gir så uendelig mye mer enn en sms eller chat. Telefon funker også veldig bra. For å komme deg i møte skal jeg lett medgi at alle de digitale kommunikasjonsmetodene er bedre enn ingen kommunikasjon i det hele tatt.
Jeg vet du at du er enig i dette (vanskelig og ikke være det skulle jeg tro) og at det du egentlig diskuterer er konsekvensene av at vi velger å skaffe oss, og kommunisere med, digital identitet. Jeg gjør det selv men synes likevel det er dumt da jeg ved å gjøre det er med på å gjøre samfunnet kaldere og meg selv mer asosial. Som beskjedbringer (nytt ord?) er det jo genialt og må oppfordres, men som eneste kommunikasjonsform? Nei det vil jeg ikke være med på!
(Avtalte nettop med Inger på MSN at vi skal gå tur i skogen til søndag :-))
Det finnes neppe de som anser digital kommunikasjon som god nok til ta over for fysisk nærvær. Jeg regner med at «alle» er enige i det.
NÃ¥r jeg har fritid og lurer pÃ¥ om det er noen som er med pÃ¥ et eller annet sÃ¥ ringer jeg pÃ¥ mobilen. Kansje noen er med pÃ¥ et eller annet, sÃ¥ avtaler vi Ã¥ møtes et sted. Om vedkommende ikke er der vi avtalte Ã¥ møtes i det sekund jeg ankommer, sÃ¥ ringer jeg opp igjen. «Er du langt unna?»
Før mobilen ville å møte noen kreve med planlegging og tolmodighet. Vi er litt late, og veldig utolmodige. Jeg ser for meg at verden var full av shakespare-hendelse før (hvis romeo & jule-jule bare hadde ventet litt lenger..), hvor mennesker ble uvenner, aldri møttes, slo opp eller andre tragiske ting pga at de ikke hadde muligheten til å ringe hverandre å høre..