Hvem eier feed’n din?

Jeg har tidligere både kritisert copy&paste-journalistikk (ulike aviser som låner av hverandre og publiserer den ordrett samme artikkelen) og kjedsomheten ved å lese de samme nyhetene flere ganger ved å abonnere på rss»„�n til flere av de store avisene. I dag skriver i1277 om spørsmålet som dukker opp når andre enn opphavspersonen bruker feed»„�n han/hun sprer via sin webside. Jeg skriver denne posten fordi i1277s post om temaet ble raskt snappet opp og publisert på sonitus, uten at i1277 hadde planlagt dette på noen måte. i1277 sitt akademiske image ble nå plutselig noe mindre synlig når artikkelen hans ble publisert et helt annet sted. Et fragment av i1277(.net) finnes plutselig tilgjenglig utenfor de trygge rammene av hans domene. «Information wants to be free«.

Dette er ikke ment som kritikk mot sonitus, eller andre som skaper websider som de ikke skriver innholdet i selv, men bare en tankerekke om temaet. Når jeg publiserer denne blogposten så vises den på min webside, men ikke bare der. Jeg spytter også ut litt mer rss, og igjen publiseres andre steder, som på bloggrevyen.com og infomedias planet. Dette er «ï¿½aktive»ï¿½ valg jeg gjør med min rss feed. Herligheten stopper ikke her. Alle som surfer innom min sier har muligheten til å abonnere på min feed. Jeg flagger også med de tydelige rssikonene som etter hvert har blitt så populære. ().
Dette gjør at «alle» kan legge min feed inn i sin rss-leser, om det nå skulle være på webben, eller som et eget program. Og jeg har ikke engang begynt på søkemotorene. Google treffer siden min relativt ofte, til min store glede/irritasjon, alt etter hva det er søkt etter.. Technoratis blogsøketjeneste finner meg også, og det gjør et utall andre søkemotorer der ute. De fleste uten at jeg noen gang finner ut av det. Det er i det hele tatt mange måter disse ordene jeg skriver nå kan finne potensielle lesere der ute. Men hva nå. Kan Ola Nordmann publisere disse samme ordene jeg skriver på sin side?

Jeg er ikke i tvil om at det jeg skaper mens jeg skriver denne posten er et opphavsverk, men det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Ola Nordmann kan klippe/lime dette inn på sin side og henvis til meg, det synes jeg er gøy. Det betyr at jeg har skrevet noe av interesse for andre. Men Ola Nordmann kan også publisere hele feed»„�n min og la de 3 siste postene mine stå på han side. Dette har jeg heller ikke noe i mot i utgangspunktet, men Ola Nordmann kan ha en side for nynazister eller pedofile, og da blir min lykkerus over å ha blitt publisert utenfor stavelin.com noe mindre en rus, og det hele likner mer på en badtripp. Problemet (eller fordelen) er at dette er en så enkel sak at Ola ikke trenger å anstrenge seg stort for å gjøre det. Det er hyggelig å bli lenket,men det forutsetter kanskje at det er et hyggelig sted du blir lenket fra..

Jeg har ingen konklusjon til dette temaet, for min del kommer jeg til å fortsette å spytte ut rssmat til alle som nå skulle være sultne på litt xml. Så lenge verden fortsatt ikke blir for vridd eller fragmentert, så er min holdning denne: «ï¿½skal du være med på leken, så må du tåle steken»ï¿½. Det kan selvsagt straffe seg en dag. Problemet er at reglene er noe uklare, og etikk og moral er fint for de som bryr seg, men virker det som det er færre og færre som gjør. Hvis «ï¿½Information wants to be free«ï¿½, så er det anarki, ingen eier noe. Dette er fryktlig greit når jeg trenger et leksikon eller ordbok på nett, men jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde vært like positiv om jeg levde av å lage ordbøker eller leksikon. Jeg har blitt missforstått før, og jeg gjentar meg av den grunn. Jeg bruker bloggen min som et sted der jeg legger igjen tanker som muligens ikke er helt ferdigtenkt. Dette er i aller høyeste grad et slikt tilfelle.