Stikkord: læring

MEVI100 – Cheat sheet

For de litt mer nerdete av oss er ikke et ’Cheat sheet’ en jukselapp, men en rask oversikt over de mest sentrale utrykkene, for eksempel i et programmeringsspråk eller likende. Se f.eks. cheat-sheets.org. I den tiden da interaksjon med datamaskiner utelukkende skjedde via tekstkommandoer er det lett å se for seg behovet for en oversikt de vanligste kommandoene. Det samme gjelder selvsagt også akademisk kunnskap, også etter wikipedia.

Cheat sheet for mevi100, ingen dum idé

Cheat sheet for mevi100, ingen dum idé.

Espen Hobbesland har laget en oppsummering av introduksjonskurset i medievitenskap ved UiB, mevi100, laget en pen PDF og delt den i bloggen sin. En slik oppsummering har vi kanskje alle laget selv på et eller annet tidspunkt, i eksamenslesingen for eksempel. Forskjellen ligger i presentasjonen. Espens oversikt er kort, rett på sak og oversiktlig. Formen minner mer om et tradisjonelt nerdete cheat sheet, enn hvordan f.eks. mine eksamensnotater så ut som. Formen er verdig tittelen ’cheat cheet’.

Jeg mener alle burde bruke, lage og dele slike. Jeg tror det er bra for egen læring. Å lage dem krever innsikt, å lese dem skaper oversikt, å slå opp i dem skaper effektivitet og å forstå dem krever kunnskap. Det er et frø det kan vokse positive spiraler av læring ut av.

See also -Academic dishonesty

Overskriften over en et hint om denotasjonen av ordet cheat sheet (for ikke-nerder, som jeg da antar blir ’jukselapp’. Du kan lese mer om dette i Hobbeslands PDF.) og du finner den som en link nederst på wikipediasiden om cheat sheets. Jeg trenger ikke å skrive denne setningen om at det ikke er meningen å ha med slike fine ark på skriftlige eksamener.

Smartere sammen med PC?

Vi vet vell egentlig alle at datamaskinen kun er et verktøy, som vi bruker til å utføre handlinger på bakgrunn av kunnskap som vi allerede hadde. At en datamaskin kan hjelpe oss til å jobbe raskere, mer presist (unngå slurv) og med matematisk perfeksjon er vi nok kanskje enig i, men smartere?

Kan vi lære av maskinen?

Wikipedia er et eksempel på kunnskap vi kan lære med en datamaskin. Kunnskap om nesten alt. Men det er ikke maskinen som sitter på kunnskapen, det av alle de som bedrar til å samle informasjonen. Wikipedia er en samling med kunnskap vi (stor sett) ikke kan noe om, altså ikke kunnskap, men informasjon/data.

Lek & lær-spill

Denne kategorien spill ser ut til å være den eneste i Norge som får støtte fra det offentlige. Jeg antar dermed at det finnes forskning som sier at barn faktisk lærer ny kunnskap gjennom dette mediet. Jeg antar i samme slengen at andre mer tradisjonelle medier også er egnet til å ”lære bort” kunnskap. Jeg tenker da på TV, radio, aviser og bøker. Da er det lett å trekke konklusjonen at det er teksten, bildene og lyden i disse mediene som kommunisere kunnskapen, ikke papiret i bøkene og bølgene i tv- og radiosignaler. Det samme gjelder da for datamaskiner?

Internalisering & The zone of proximal development

Internalisering er det lett å demonstrere i basketball. Når en basketballspiller skal skyte straffer, – altså kaste ballen stillestående fra en fast bestemt punkt – , gjør han/hun ofte et lite ritual først. Dette har man faktisk hele 10 sekunder til. Tanken er at ved å følge et fast mønster (f.eks. alltid sprette ballen to ganger) switcher hjernen over fra manuell til auto. Det er en handling som er så kjent at den kan gjøres i blinde. Først er det vanskelig treffe, men med trening er øvelsen internalisert, den er en naturlig innøvd bevegelse i spillerens arsenal av triks.

Dette gjelder vist med all kunnskap. Å lære via ytre faktorer (sprette ballen, eller bli vist et flash-card med et bestemt bilde, …) trigger intern kunnskap. Kunnskap vi har lært oss, og kan svare på uten hjelpemidler. Vi kan altså internalisere via sansene.

The zone of proximal development er ideen om at man kan måle potensialet i kunnskap (hos barn) ved å måle en persons kunnskap sammen med andre personer som ofte omgås testpersonen. Med litt hjelp (uten å gi svarene) presterer noen betraktelig bedre enn andre, med dette antar vi at testpersonen har potensialet for å lære (internalisere) mer (enn andre). Tester viser at med ”litt hjelp” fra personer rundt yter vi mer (sier Vygotsky i 1978).

1 + 2 = 3?

Kan vi addere de to antagelsene over?

  1. Medier kan bære kunnskap
  2. Gjentagende observasjon/interaksjon med kunnskap kan hjelpe til med internalisering, og med hjelp fra omgivelsen kan vi yte mer enn aleine?

Betyr det at interaksjon med ”riktige” system som gir ”riktig” feedback faktisk kan lære oss noe? Kan det i så fall lære oss noe mer enn hva de som utviklet systemet puttet inn?

Betyr det at et godt grensesnitt kan føre til at vi yter mer enn vår kunnskap tilsier uten et godt grensesnitt?

Jeg tror det. Jeg tror også at vi kan lære mye innen vårt eget virke, altså internalisere ny kunnskap gjennom et grensesnitt, slik at systemet direkte gjør oss til bedre arbeidere.

Hva tror du?