Informasjonscocktails med en klype salt

«Du skal ikke blande piller og alkohol», heter det. Det er i det hele tatt ganske mange, enkeltvis ufarlige, ting her i verden som ikke bør mikses. I legemiddelindustriens traktorspor gjennom samfunnet har fenomenet fått et sexy tilnavn: kjemiske cocktails. I denne posten vil jeg peke ut informasjonssamfunnets parallelle drink, og hvorfor denne trenger et saltlag på drinkglassets kant for å fortjene sin å plass på «den store festen».

Informasjonscocktails, 1 stk

Man tager:

• to eller flere datasett som lar seg sammenlikne
• teknologi (programkode)
• sukker og salt (det klassiske 50/50 forholdet må reguleres ulikt fra aktør til aktør. En journalist og en markedsfører vil normalt ikke benytte samme oppskrift. Journalister og forskere må alltid ha en ekstra klype salt)
• publikasjonsplattform (normalt sett web)

Avhengig av hva slags data som mikses får vi svært ulike resultater. Noen kan bekjempe korrupsjon og annen kriminalitet, andre kan beruse og hisse opp befolkningen og andre igjen kan brukes til utpressing, identitetstyveri, overvåking og urettmessig tap av ansikt, offentlig anseelse, respekt og moral.

Cocktail i tradisjonell forstand. En drikk som utgjør noe større en summen av hver ingrediens. Begrepet brukes også i kjemien, demonstrasjoner, datasikkerhet og nå også i informasjonsarbeid?
Bilde med CC-lisens av elanaspantry.

Informasjonscocktails kan også oppstå ved uhell, de «beste» er eksplosive blandinger av tilsynelatende ufarlige ingredienser. Informasjonscocktails er altså kunnskap derivert fra en kombinasjon av harmløse datasett. Da hele grunnlaget for denne typen informasjon er at startpunktet er «trygt» mens resultatet er ukjent, bør «føre var-prinsippet» gjelde når det er snakk om personopplysninger. Dette gjelder særlig fordi de metodiske grepene som er i bruk ikke alltid er enkel å kommunisere, og vil alltid påvirke resultatet. Når det ikke er snakk om personopplysninger klinger «etter snar» minst like godt, en informasjonscocktail som ikke putrer og spraker (særlig hvis hypotesen tilsier at den kunne ha gjort det) bør kunne sees på som en indikasjon på at ingrediensene kommer fra poser med rent mel.

Nå er det nok med råtne ordspill for i dag. Beklager.

Et godt eksempel er maktbasen. De aller fleste som bruke denne tjenesten finner ingenting som er særlig spennende, men i den grad de gjør det (og de kan lette være den første som finner det, journalistene og programmereren har ikke gått gjennom alle mulige kombinasjoner i dette systemet) kan det potensielt begynne å putre og sprake. Alle liker jo en god gammeldags inhabilitetsskandale.
Å designe et system som dette har jeg for meg selv betegnet som «design for serendipity«. Intensjonen er ikke nødvendigvis å avdekke ulumske forhold, men i like stor grad å bekrefte at slikt ikke foregår. Magien ligger i potensialet. I så måte kan vi snakke om en «potensiell journalistikk» eller «potensiell skandale» ala det fysikerne kaller potensiell energi. Dessverre for journalistikken leser vi sjeldent overskrifter ale «alt i orden i kommunestyret» eller «null hull i samfunnets sikkerhetsnett», bare tenkt hvor mye energi det tar å få dokumentert noe slik på en troverdig måte.

Georg Apenes blogget i dag om at motviljen til å slette persondata rundt om øker. På tross av at «kontrakten» de er innsamlet med hjemmel i er utgått. «Kjekt å ha» er kjenningsmelodien på flere og flere serverrom.

Dette står i sterk, men viktig kontrast til prosjektet med å åpne opp offentlig data. La det ikke være noen tvil: persondata ER sensitiv data og skal behandles deretter. Det bør være et mål for alle å lagre så lite persondata som over hode mulig til alle tider. Dette er også lovregulert, og denne typen lovgivning er, skal og bør være streng. Informasjonscocktails som genererer sensitiv informasjon om enkeltpersoner er en av framtidens, og nåtidens, fallgruver for informasjonsarbeidere i alle bransjer.

Informasjonscocktails er altså et mulig resultat av et mer gjennomsiktig samfunn og styre. Men det er ikke bare et problem. Det er hovedsaklig en god ting, men det er viktig å ta aggregert og derivert kunnskap med en klype salt, og gå skikkelig etter i sømmene. For å stjele Apenes eksempel:

selvfølgelig har man hørt om mannen som druknet i elven som var gjennomsnittlig 40 cm dyp

Åpenhet og tillit fordrer vilje til å ikke missforstå med overlegg.

PS: som vanlig inneholder denne blogposten en hel del uferdig tankemateriale, ting jeg grubler litt på og ønsker å formulere til setninger av egen interesse. Jeg sitter med en følelse av at denne posten inneholder flere momenter enn vanlig som ikke er helt i vater, jeg må bare få det ut før tankene stjeler for mye tid.