Trykte ord på døde trær

Storytelling isn’t printed words on bound dead trees.

Forteller NRKbeta i sin skildring fra Picnic09

I mellomtiden leser jeg Den digital fortæller – multimedie som opplevelse av Bjarke Myrthu (2004). Digitalt vedheng til boken sees her.

Denne posten er mitt notat fra dagens lesing, og bør ikke sees på som hverken noe mer eller mindre. Posten inneholder dog en del gode poeng om historiefortelling i det digitale domenet.

Boken

Lettlest. På tross av dansk språk og henvisninger til forskning og vitenskap, så er dette en bok for fortellere av alle salg. Ikke utelukkende for akademikere eller journalister. Interaktivitet, konvergens, digitalisering, multimedia håndteres på en jordnær og enkel måte. Dette er sjeldent lekkert gjort.

Rett på

I webbens kommersielle barndom ble den flasket opp av programmerere og etter hvert designere, etter at forskerne mistet «eneretten» på mediet. Programmerere og designere er utvilsomt viktige for kommunikasjon i det «den digitale verden», men de er ikke innholds-folk. Fortsatt er webben i stor grad et umalt lerret for innholdsfolkenes fortellinger.

Dette er jo ikke helt sant, det er mye bra historiefortelling i det digitale domenet, men et godt poeng. Webben er dominert av tech heads og freshe designere. Ikke forfattere, journalister, dikt-skribenter og filmskapere. Men de kommer.

Dogmene står for fall

Båndbredde, brukervennlighet, dårlig leilighet på skjerm, for lange tekster filmer og tunge grafiske elementer. Alle har blitt brukt som argumenter for en standardisert, lett og kjedelig arena for historiefortelling. Alle er likeledes raske slutninger og enkle analyser som begrenser potensialet i digitale historier. Oversatt til analoge medier holder ingen av argumentene mål (spillefilmer må max være 30min, så folk ikke sovner, romaner må max være på 100 sider slik at bøkene ikke blir for tunge å slepe til og fra biblioteket).

Historisk set har udviklingen af Internettet ikke haft fokus på den gode historie.

På 70-tallet ble e-post oppfunnet, BBC eksperimenterte med et digitalt tv-format kalt «New Media Format» og Associated Press (AP) sendte de første nyhetene på en datamaskin. På samme tid begynte de første (Amerikanske) avisene å eksperimentere med datamaskiner i redaksjonslokalene, og opererte med fulltekst databaser over tekstene sine. I Danmark (og med det sikkert Norge også) ble ikke digital teknologi tatt i bruk i redaksjonen før utpå 90-tallet.

Først på slutten av 90-tallet ble det soleklart hvilke fordeler digitale medier kan ha for redaksjonene. Prinsess Dianas dødsfall og Monica Lewinsky-skandalen trekkes fram som eksempler på hvordan informasjon spredde seg rekordraskt over store avstander. På samme tid som ting gikk fort gikk det også i større grad udokumenterte rykter gjennom nettet, så vell som redaksjonenes filter og nettsider.

Browseren skal naturligvis ha sin del av æren for dette.

Da Arnold «the gouvenator» Schwarzenegger ble valgt inn som guvernør i California brukte The New York Times litt «langhåret programmering» til å hente valgresultater automatisk fra offentlige datakilder. Sammen med enkle virkemidler ble programmering brukt som historiefortellingen om actionheltens erobring i politikken.

solheims_stikkord_250

Eirik Solheims ord: Åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig, lyttende.

Myrthu legger fram en rekke stikkord som karakteriserer den nye digitale forteller: personlig, aktiv, interaktivitet, uendelig, tidløs, online, innsiktsfull, organiserbar. Disse har alle en utvidet forklaring, men legg merke til at ved å se bort fra de tekniske aspektene, så likner de noe på Eirik Solheims stikkord om kommunikasjon i sosiale medier. Solheims er muligens enda mer fokusert mot toveiskommunikasjon, mens Myrthu snakker om en journalist som forteller sin historie. Det skulle vært gøy å høre om Myrthu i 2009 har endret stikkordene sine. Husk at boken kom i 2004. Uansett: begge rekker med stikkord bryter noe med vår normale oppfattelse av en journalist. Eller?

Interaktivitet og tradisjonell historiefortelling med et plott kan være motstridene, men gjør det noe? Er det en historie hvis den mister sin karakteristiske form? Og spiller det egentlig noen rolle om vi aldri kom til journalistens store poeng? Kanskje interaktiviteten lar oss gjøre oss opp en egen mening?

Non-lineære fortellinger har ofte noen «faste punkter» som kan lede spenningskurven. Tenk cut scenes fra dataspill.
Marie-Laure Ryans modeller for interaktiv historiefortelling vises fram (s34). Segmenter, noder, blir basisen for fortellingen.

Digitale produksjoner kan lett bli omfattende, og kreve ulike former for kompetanse. Å jobbe i team er ofte hensiktsmessig, samtidig som det stadig stilles strengere krav til hver enkelt. Groupware kan med fordel benyttes for å organisere prosjektene.

Myrthu deler digital journalistikk opp i to kategorier. Narrativer og temaer. Disse defineres etter hvordan historiene er bygget opp formidles. Webside vs en enkelt nyhetshistorie med en start og en slutt.

RSS er nyhetens buffé. Og vi liker buffé.

PS: jeg er kommet til side 60, det kommer muligens mer.

Sofa-prat på nett

Er nyhetene grunnlaget for småpraten der du bor også? Det er den her jeg bor. Vi studenter bor ofte i kollektiv, og i kollektivet der jeg bor er nyheter på TV, i radio og i avisen blant de viktigste kildene til den daglige småpraten og debatten rundt bordet. I dag fikk jeg delta i tele-sofaprat hos fr.martinsen. En litt annerledes sofakrok.

Tele-sofaprat i korte trekk.

Slik jeg oppfattet sesjonen fungerer det som følger: fr.martinsen bruker coveritLive som hun setter opp på bloggen sin froemartinsen.blogspot.com. I løpet av NRKs dagsnytt 18 sending på radio og tv møtes martinsen & venner og diskuterer/småprater seg igjennom temaene som går på radio/tv. Tekstlig chatting rundt live-sending. Assosiasjoner og avsporinger skjer, just som i sofaen hjemme. P2-losen kaller hun det.

Jeg kjenner ingen av de hyggelige menneskene som deltok i martinsens selskaps losing gjennom dagens nyheter. Det var litt vrient å gjør det første trykket på ”enter”, for å introduserer meg, men introduserte meg som lurker, og ble vennelig mottatt.

ilustrasjon

CC foto av Rsms / Rasmus Andersson. Selve sesjonen føles langt mer sosialt en slik det kan se ut hvis øyeblikket fotograferes. (illustrasjon)

Over og ut.

Avslutningsvis takket menneskene pent for følget og forsvant fra chat-vinduet. Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg har truffet nye mennesker. Mennesker jeg verken har sett før, hørt stemmen til eller tatt på. Likevel vet jeg noe om hva de mener om kosherslakting, babykino og alternative energikilder for framtiden biler.
Takk til martinsen & venner for følget. Jeg tror dere har funnet den mest hverdagslige formen for nettdebatt til dags dato. Og jeg har sans for det!

Å twittre en tweet

Ordlystne Ingeborg spør oss:

Hva skal twitter-followere hete på norsk?

Followers bør hete hva?

Hva skal twittere-lesere hete?

Vi får noen alternativer: Følgesvenn, Disippel, Tilhenger, Kontakt, Leser, Synpatisør (sympatisør?), Interessent, Lytter, og muligheten til å foreslå egne.

Slett ikke enkelt.

Mitt bidrag til debatten

En del av oversettelsen av «follower» fra engelsk innebærer «en som kopierer andre». Det kan være viktig.
Ordet for «follower» på twitter burde muligens også kunne brukers på «de som leser RSS’n din», da struktur og funksjon kan være identisk. Vi mangler også et ord for RSS-spisere, når ordet skal beskrive forholdet mellom avsender og mottager.

«En som kopierer andre»
Når jeg leser tweets (har vi et ord for et twitter-utsagn enda?) i twitterfox, så leser jeg kopiert materiale. Når jeg leser ordlysten som RSS like så.

En implikasjon av digital representasjon er muligheten til å kopiere 100% uten at originalen forringes*.

I dette lyset kan «en som kopierer andre» være «en som kopierer andres tekst»?
Vi snakker ikke om en «hermekråke» (copycat), men en som kopierer for å lese. På samme måte som datamaskinene vi benytter i dag er basert på Von Neumann-akriktekturen, som forutsetter kopiering av data til og fra minne/prosessor for å kunne nyttegjøres seg av begge, så kopierer en leser på twitter alle de utsagn som ligger i hans/hennes krets, for å kunne lese dem. De kan leses på twitter.com, på mobil, i egen programvare, osv.

Kopiering slik jeg det er forklart over er både en forutsetning for, og kjerneverdi i digital kultur. Vi kopierer alle digitalt materiale og digitale medier hele tiden, det er bare når musikk- og platebransjen velger, at vi ender opp i retten.

Tilbake til twitter:
Et synonym for ‘kopiere’ er det litt sprekere ‘etterplapre’. Dette har en hvis verdi i twitter-sammenhengen.
Disippel, tilhenger og sympatisør er alle ord som inneholder et snev av etterap. Man følger etter, og tilpasser seg mot. Altså inneholder de noe av det jeg synes er viktig fra «en som kopierer andre». Men de inneholder også en ulik maktbalanse, der leseren posisjoneres som svakest.
Jeg mener, tror og håper, at leseren står sterkere en aldri før, i digitale medier. Med det burde vi kanskje ha et ord som likestiller avleser og mottager? -Kanskje ikke. Kanskje det holder at begge parter har muligheten til å ytre seg.

Enn så lenge ender jeg opp på «lesere», i mangel og i vente på drømme-ordet for followers på twitter.

Du finner meg forresten som @eiriks på twitter.

____
* Lev Manovich 5 prinsipp for nye medier, kopi/original og forringelse er det mange som har beskjeftiget seg med

Indirekte digget

I dag fikk jeg en mail fra en kamerat, Joakim, men følgende subject: ”you have been dugg”.

you have been dugg

Det viste seg å være en nettside, abduzeedo.com som har samlet bilder med kreativ bruk av lang lukkertid, som ble digget. Bilde nr3 fra toppen er fra min flickrkonto, og teksten jeg er i gang med å “lystagge”, er STAVELIN.COM :)

Lystagger. S-T-A-V-E..

Lystaggerbildet som på abduzeedo, sammen med andre liknende bilder, ble digget.

Dette er ikke første gang mine ting på nettet har dukket opp i rare sammenhenger, tidligere ting kan du bl.a lese om her.

Så takk til Joakim for å si i fra, og til abduzeedo-folka (hvem nå enn dere er) får å velge ut mitt bilde. Til slutt vil jeg takke juryen, diggere, min mor og spagettimonsteret. Takk.

Makten til å omskrive avisen.

Gjennom NRKbeta representeres NRK som en ung sprek stemme i det teknologisk orienterte medie-Norge. Med bloggens makt publiseres tanker, ideer og eksperimentering til folket. De skaper rett og slett et lite vindu inn på Marinlyst, for deg og meg til å se inn i.

Hva er ”bloggens makt”?
Blogger skrives enten av enkeltpersoner, eller av grupper, -som på NRKbeta. Enkelpersoner er tradisjonelt svake i mediebildet, og får makten sin gjennom kamera/mikrofon eller gjennom heldig omtale fra journalister i tekstform.
– Publisering. Gjennom en blogg kan individet få en stemme, og i den grad det ligger en troverdighet rundt bloggen/personen/saken, vil bloggen potensielt ikke bare gi skribenten makten til å fortelle sin side av en sak, men også til å la den siden bli lest og forstått av et felleskap. Et lite stykke offentlig rom.

Hva når enkeltpersoner fra store institusjoner bruker denne typen makt ”mot” mediene?
Saken jeg vil fram til er Eirik Solheims (NRKbeta) svarartikkel til Tore Nesets ”Vil ikke selge på iTunes” (itavisen).
Jeg synes Solheim understreker poenget godt i siste avsnitt av artikkelen, der han oppsummerer sine kritiske punkter mot Nesets artikkel (feil, mangler, tabloide forvrenginger av saken), for så å peke på et relativt nytt maktmiddel i nye medier; kommentarboksen.

”Kommentarfeltet er åpent. Og denne gangen spesielt åpent for Tore Neset.”

NRKbetas trofaste lesere peprer ned boksen, i god stil, med sympati for Solheim/saken/NRK. Hvem vet.
Etter 37 kommentarer om hvor kul NRKbeta er, og hvor lite stilig itavisen er, tar endelig Tore Neset himself ordet:

“Tore Neset | 22. februar 2008 kl. 08.30

Å henge en hel avis (for ikke å snakke om om en redaktør) for et par unøyaktigheter er vel litt voldsomt. Uansett er artikkelen er nå oppdatert med følgende “hale”: “I en tidligere utgave av denne artikkelen kunne det se ut som om NRK overhodet ikke er representert på iTunes. Det er selvsagt ikke tilfelle. NRK er til stede med utallige podcasts (opptak av sine radioprogrammer). Det er heller ikke riktig at Miro er den eneste torrent-klienten som kan brukes for å laste ned NRKs TV-programmer, slik det innledningsvis sto.”

Tore Neset”

Saken på itavisen er oppdatert. Det som nå gjenstår i itavisens artikkel er det faktum at BBC legger ut mer på nett, og at NRK ikke vil kan ta seg betalt for denne typen tjenester.

Men så det store spørsmålet: Er det fordi NRKbeta…

  1. har mange lesere (mange gir et større press),
  2. representerer en tung aktør (itavisen har nok en hvis respekt for NRK, som oss andre?),
  3. Solheims har et godt ethos (profilert blogger med mange kloke ord over lengre tid)
  4. rett og slett gode argumenter i form av bulletpoints,

som gjorde at saken som rettet negativ omtale av NRK ble omgjort til nøytral opplysning/beklagelse hos itavisen?

Er ”bloggens makt” like sterk hos alle? Helt sikkert ikke. Men er vi komet dit hvor enkeltpersoner kan oppnå det samme som Solheim gjør her? Ville dette kunne ha vært oppnådd om det ikke var Solheim, men Jan Johansen (den nye gjennomsnittsnordmannen) som skreiv sin versjon på janjohansen.noe? I så måte ville Jan håpe på at gode argumenter alene er godt nok.

.. hvis dette, mot formodning, stemmer, så har bloggen som fenomen oppnådd mer enn hva mange andre medierte kommunikasjonsformer for enkeltpersoner har oppnådd: makten til å bøye tradisjonelle institusjonaliserte medier. Det ville rett og slett vært litt oppsiktsvekkende.