Kopiere store foldere på Mac

Har du noengang forsøkt å kopiere hele bilde- eller musikkmappa di, og oppdaget at det var en feil med én fil, som gjør at kopieringen stopper opp og kun en del av mappen blir kopiert?
Jeg har det, og jeg hater det. Hvem designet dette slik?! Vell, nerden i meg vet råd: ved å kopiere via terminalen skjer dette ikke, så dette er verdt å merke seg:

cp -Rp source destination

cp er kommandoen for å kopiere. Parameteret –R gjør kopieringen rekursiv (underfoldere tas også med) og p sørger for at metadata som sist endret og eierskap beholdes.
Slenger du på en -v i tillegg kan du se hva som kopieres i øyeblikket (v for verbose, «pratsom»).

Et eksempel blir da:

cp -Rp -v Pictures Volumes/ekstern500gig/

Det tar fortsatt litt tid å kopiere store foldere, men de blir ikke plutselig avbrutt av tøysete feilmeldinger som hittil ikke har vært nyttige for meg.

Sånn, håper jeg kan huske dette nå da.

cp -Rp -v Pictures Volumes/ekstern500gig/

UX kjøper tid – som er selve nøkkelen

Dette er en kommentar til Kjartans blogpost «Hvor mange sider har ett eple?» som ble skrevet like før iPhone 4s ble lansert.

Interessante betraktninger, særlig i parallell med den nye biografien om Steve Jobs av Walter Isaacson (som jeg holder på å lese nå). Flere steder i den tidlige Apple historien snakker Jobs om å lage produkter som lager en bulk i universet (a dent i the universe), et produkt som snur opp-ned på markedet, på måten vi bruker teknologi på, og måten vi er på: – rette og slett det Clay Shirky (@carlcristian på twitter sin formulering) beskriver som

Revolution is when society adapts new behaviors, not when new technology is introduced.

«En bulk i universet»

Google translate gjetter hvilket språk jeg skriver på, oversetter etter beste evne og gir alternative oversettelser. Ganske stilig, veldig nyttig.

Det første bildet jeg tok med den første iPhonen jeg kjøpte. 28 jannuar 2008. Kameraet kan ikke sies å ha revolusjonert livet mitt pga tekniske spesifikasjoner.

Dette er selvsagt rimelig potente ambisjoner.
Jeg er ikke like hissig som deg på å kjøpe nye telefoner, og strakk meg langt da jeg kjøpte den første iPhonen (på ebay, et relativt nervøst prosjekt for en fattig student) i bursdagsgave til meg selv et drøyt halvår før den ble lansert her i landet, jannuar 2008. Selv ikke følelsen den første iPhonen (..første Mac’n, eller første PC’n for den del) gav kan jeg si lagde en bulk i universet mitt i de magiske øyeblikkene da produktene ble pakket ut. Over tid derimot, har alle disse dingsene, ikke bare laget en bulk, men formet hva min (og vår) verden er.

Poenget er at det tar tid. Jeg tror ikke noe produkt lager en bulk i universet vårt øyeblikkelig. Bang! som Knut Jørgen Røed Ødegaard ville ha sagt.

!revolusjon ∴ evolusjon

Apples første datamaskiner var ikke teknologiske revolusjoner. Hvis vi ser bort fra det øyeblikket der Apple «lånte» de beste ideene fra Xerox Park, så har nesten ingen av maskinene stått fram som tekniske vidundre. De har ligget foran, men aldri virkelig langt nok til at en lansering har vært mer et et blikk inni de neste få årene, aldri langt nok til å dekke 50 og 60-tallets glamorøse ideer om «framtiden». Hvis det ikke har vært revolusjon, så har det vært evolusjon. Vi er ikke i dag der vi var i går.

Og her tror jeg design (grafisk og produkt-design særlig, mer underliggende tekniske aspekter som brikkedesign og systemarkitektur i mindre grad) har mye å si. Vi nerder utgjør den gruppen som skaffer oss nye ting raskt. Vi vil finne ut hva som er nytt, hvor mye bedre det nye er enn det gamle og sette oss inn i alle detaljer. Lagt merke til hvor ofte forbrukerstoff for nerder har grafer med benchmarks om ytelser i alle retninger? Dette er ting som har en relativt liten betydning for hva «folk» synes om et produkt, annet enn at de hører at andre sier at produktet er «bra».

Over terskelen

Min mor fikk en iPhone på jobb, på tross av at den egentlig ikke passet beskrivelsen av den telefonen hun bad om. De hadde en, og IT-fyren sa den var bra. Designet kunne derimot helt klart ha vært en avgjørende faktor hvis den hadde blitt kjøpt privat. At en nerd kunne gå god for den er bare et skritt over terskelen.

Unngå å bli overflødig – tilby verdifulle opplevelser

Design ja. Utseende, innpakning og opplevelsen av å være en eier (og behersker) av et flott produkt. Dette, tror jeg er nøkkelen til å vippe et produkt fra å være et teknologisk museskritt framover (som de mange nye dingser er) til å bli noe som endrer adferd hos folk. Trenger et hus et gammeldags termometer i vinduet – hvis huseieren har en smartphone? Dette spørsmålet måtte jeg stille meg her om dagen. Jeg så ingen grunn til å kjøpe termometer*. Rutetabeller som oppslagstavler kan godt dø som format for min del. De fleste mellommenn gjøres overflødige av direkte handel og interaksjon via teknologi (Jeff Jarvis spår en rimelig trang framtid for mellommannen i What Would Google Do, jeg tror han har rett). Trenger jeg et reiseselskap? En eiendomsmegler? Eller et forlag? Endret adferd gjør disse, og mange andre, bransjer delvis overflødige. Og design er sentralt:

«Om iPhone 4S hadde hatt samme innmat men nytt design og navn, hadde folk vært fornøyd da? Hvor viktig er de følelsene design gir oss?»

sier du. Ja og ja, sier jeg. Rød er det nye blå – hvis nok (viktige) folk sier så. Dessuten kan det godt hende at det nye designet, som bare nevnes i en bisetning i tekno-verdens reviews av nye produkter, er det som skal til for å gjøre et ok teknisk produkt fantastisk. Først må det virke, så må det være verdt innsatsen. Poenget etter kommaet er det som avgjør om et produkt virkelig blir tatt inn i varmen. Eksklusiviteten i prisen og designet til eple-produktene er viktige sosiale markører som bidrar her. Det er ok for landets unge husmødre å ha en datamaskin i stua hvis den ser bra ut. Et «design-produkt» som sier noe om hjemmets verdier. Produktet blir en del av livene våre over tid, og denne tiden er nøkkelen. Denne tiden kjøpes av dingse-produsenter fra oss dingse-kjøpere, og betales i gode følelser. UX, status, nytte og avhengighet.

Verdi finnes sjeldent i tekniske framskritt aleine

I hvilken grad iPhone 5 (eller 4s som den endte opp med å hete) er helt lik konkurrentene på de tekniske spesifikasjonene er av mindre betydning, det viktige er om produktet har noe (Siri?) som endrer vår måte å agere på. iPhone’s nettleser var en slik ting, den økte mobilnettlesing brutalt, men vi har hatt wap (som teknisk setter rimelig likt) siden 90-tallet. Wikipedia var en slik ting for kunnskapsindustrien, teknologien wikipedia er bygget på har teknisk sett vært tilgjengelig siden 1995 da Internet ble kommersialisert (som er litt ironisk, men dog). Designet av løsningene er avgjørende, og jeg er rimelig sikker på at dette gjelder for alle andre produkter (og tjenester?) også (fra støvsugere til biler og forsikringer).

*det endte med at vi kjøpte termometer, men ikke egentlig i min oppfattelse fordi vi trengte et.

Tim Minchin om kunnskap og alternativene

I kunnskapsindustrien er spørsmålet om kunnskap er mulig, og i så fall hvordan og hvor sann denne kunnskapen er, -et evig spørsmål. Noen fagområder er særlig vanskelige, men det er ikke de vanskeligste fagområdene som mistolkes og vris mest der ute i virkeligheten.
Jeg synes Tim Minchin ordlegger seg rytmisk snedig og fargefullt:

Does the idea that there might be knowlegde
frighten you?
Does the idea that one afternoon on Wiki-fucking-pedia might
enlighten you,
frighten you?

Du må nesten se hele «diktet» som animert kortfilm. Det er best sånn:

Storm – av Tim Minchin

Er vi klar for en politisk debatt – minutt for minutt?

NRK2s Hurtigruten minutt for minutt blei en brak-suksess. Hvem hadde trodd det? Debatten om god eller dårlig TV lar jeg ligge, men vil ta tak i det faktum at det Norsk TV-publikumet muligens er mer tålmodige enn det vi kollektivt tror. MTV-generasjonen er voksen nå. Kan vi tillate oss et lavere tempo i andre formater også?

Det innlysende området der et lavt tempo vil ha en direkte demokratisk fordel er politikk, og politiske debatter. TV-formatet som benyttes i denne sjangeren blir stadig likere andre fortellerformater, som i hovedsak er konflikt-drevet. Dette skaper god TV der høyreekstreme kan kjefte på venstreekstreme eller politiske kjemper kan snakke nedlatende om hverandre i fiffige ordelag. Debatten er underholdning, ikke opplysning.

Så vil jeg trekke inn Michael Wesch, som jeg har gjort flere ganger før. I en forelesning han har delt på youtube sier han følgende (link til øyeblikket i forelesningen):

på 1850-tallet ble det holdt debatter mellom Douglas og Lincoln. Disse var svært ulike fra det vi kjenner til i dag: hver kandidat hadde minst en time på deg til å snakke ut, så fikk den andre svare i minst en time.

Et slikt format ville vært en tøff kamel å svelge for enkelte TV-folk som kun tenker seertall og tror at lange trege sendinger vil være døden for TV. Si et program der 2, 3, 4, 5 partiledere fikk 45 minutter hver, og 5 minutter til å kommentere på hverandres innlegg.

Er det et format som passer for TV?
-Nei vil nok mange si. «Det ville jo ta 2-5 timer!»

Men: nå tok Hurtigruten 134 timer, og Bergensbanen 7 timer og 16 minutter. Publikum har mer tålmodighet enn jeg trodde.
Så hva med partiledere, tror vi at Jens og Erna, Siv og Liv-Signe, Trine og Knut Arild klarer å sitte stille så lenge? Tror vi at de klarer å holde en politisk debatt der målet er å fortelle det Norske folk og hverandre hvorfor deres måte er den beste å styre landet på?

– Jeg tror det.

– Jeg tror at vi kan hente inn igjen litt det den holdningen vi hadde for noen år siden da finansministeren (husker ikke hvem) sier at «vi kan kjøre i gang med dette prosjektet nå, men det ville være uansvarlig med tanke på den neste finansministeren som blir valgt om noen uker». Målet med en debatt burde være å finne ut om man kunne enes på enkelte punkter, ikke ydmyke og fornærme motstanderen.

– Jeg tror partilederdebatten minutt for minutt gjennom 5 timer en fredagskveld ville være glimrende TV, og en glimrende utnyttelse av TV-mediet som en fremmer av demokrati.

Jeg tror vi er klare for politiske debatter med substans på TV.

Se hele forelesningen til Wesch her (31:02 ut snakker han om Lincoln & Douglas):