Forfatter: Eirik

Det blir dataspill dette semesteret, og jeg, som en overiverig unge på julaften, må bare kommentere en tanke jeg har funnet i pensum. Før første forelesning.Det har seg slik at første forelesning kolloidere med at annet fag jeg tar, så jeg får ikke med meg denne forelesningen med følgene tema: Introduction: What is a computer game? The lecture will introduce the major research areas in the field of computer game studies, briefly present some key issues and debates in computer game theory, and provide an overview of the central components of computer game analysis. Central reading:»¢ Salen/Zimmerman chapters 3, 4, 5, 7, 8, 9, 10, [20, 22]»¢ Digital Play chapter 2. (30 pages)»¢ Friedman, Ted. 2002. Making Sense of Software: Computer Games as Interactive Textuality.Jeg har kjøpt bøkene og gleder meg (!) til å lese dem, men som vanlig begynnner semesteret med en smell. Hvordan i all verden skal jeg kunne lese 10 kapiteler og en artikkel så raskt? Jeg skal gjøre et forsøk på lese så mye som mulig gjennom uken. Jeg begynnte med å lese artikkelen av Friedman. Det var her jeg fant det første poenget jeg vil kommentere.Making Sense of Software: Computer Games as Interactive Textuality (Friedmans artikkel)Fiksjonsskribent og Byte magazine spaltist Jerry Pournelle argumenterer: (sitert av Friedman)

«The simulation is pretty convincing – and that’s the problem, because … it’s a simulation of the designer’s theories, not of reality … [M]y point is not to condemn these programs. Instead, I want to warn against their misuse. For all too many, computers retain an air of mystery, and there’s a strong temptation to believe what the little machines tell us. »But that’s what the computer says» is a pretty strong argument in some circles. The fact is, though, the computer doesn’t say anything at all. It merely tells you what the programmers told it to tell you. Simulation programs and games can be valuable tools to better understanding, but we’d better be aware of their limits».

Denne tanken om at de fleste former for interaktivitet (veldig varmt nye media tema dette) er forutbestemt av uviklere er et standardargument i alle oppgaver jeg har skrevet ved UiB. Jeg er lei denne tankegangen. Ikke at jeg ikke er 100% enig, men når dette faktum handteres slik at tanken om at vi ikke interagerer med en «dum» maskin, men med smarte utviklere blir noe negativt. Jo det kan det være, men å automatisk fordømme denne kommunikasjonsmetoden som subliminal påvirkning og injeksjon av ideologi missliker jeg sterkt. Jeg påstår ikke at det er det Jerry Pournelle gjør, men jeg føler det til en hvis grad slik.I denne artikkelen omtales Sim City (2000) hvor spillet ikke er over før vi har totalt gjennomskuet spillets algoritmer, regler, slik at vi uten problemer alltid kan ta de riktige avgjørelsene.Hva med tanken om at spilleren er smart og gjennomskuer, ikke (bare) spillets evnt. underliggende ideologi, men spillets algoritme, og «slår spillet» ved å gjennomskue det. Og ved å anta at spilleren er smart, så klarer den også å skille ut spillets gode egenskaper fra hva nå enn vi er redd skal ligge under og være skummelt. Pourelles artikkel er fra 1990, og Friedmans er først utgitt i 1995 og så i 2002. Jeg antar overnevnte skribenter er «godt voksne». Jeg føler at jeg tilhører en generasjon som har dataspillet som en viktig del av oppveksten, og liker av den grunn å tro at «nåtidens gamer» hele tiden utvikler seg. Jo mer erfaring og forståelseshorisont gameren har, så kan vi også forvente at gameren lettere knekker spillenes algoritmer, og lettere kan skille ut viktig fra uviktig informasjon og påvirkning i dataspill.Bare en tanke. Skal garantert får tenkt mer i disse baner dette halvåret :)