MEVI100 – Cheat sheet

For de litt mer nerdete av oss er ikke et ’Cheat sheet’ en jukselapp, men en rask oversikt over de mest sentrale utrykkene, for eksempel i et programmeringsspråk eller likende. Se f.eks. cheat-sheets.org. I den tiden da interaksjon med datamaskiner utelukkende skjedde via tekstkommandoer er det lett å se for seg behovet for en oversikt de vanligste kommandoene. Det samme gjelder selvsagt også akademisk kunnskap, også etter wikipedia.

Cheat sheet for mevi100, ingen dum idé

Cheat sheet for mevi100, ingen dum idé.

Espen Hobbesland har laget en oppsummering av introduksjonskurset i medievitenskap ved UiB, mevi100, laget en pen PDF og delt den i bloggen sin. En slik oppsummering har vi kanskje alle laget selv på et eller annet tidspunkt, i eksamenslesingen for eksempel. Forskjellen ligger i presentasjonen. Espens oversikt er kort, rett på sak og oversiktlig. Formen minner mer om et tradisjonelt nerdete cheat sheet, enn hvordan f.eks. mine eksamensnotater så ut som. Formen er verdig tittelen ’cheat cheet’.

Jeg mener alle burde bruke, lage og dele slike. Jeg tror det er bra for egen læring. Å lage dem krever innsikt, å lese dem skaper oversikt, å slå opp i dem skaper effektivitet og å forstå dem krever kunnskap. Det er et frø det kan vokse positive spiraler av læring ut av.

See also -Academic dishonesty

Overskriften over en et hint om denotasjonen av ordet cheat sheet (for ikke-nerder, som jeg da antar blir ’jukselapp’. Du kan lese mer om dette i Hobbeslands PDF.) og du finner den som en link nederst på wikipediasiden om cheat sheets. Jeg trenger ikke å skrive denne setningen om at det ikke er meningen å ha med slike fine ark på skriftlige eksamener.

Hvor ble det av web view i keynote?

Med ‘web view’ i keynote (08) kan du legge inn en webside direkte i presentasjonen din. Websiden oppdateres (refreshes) hver gang du åpner keynote-filen. Du kan også velge å skru dette av, men da blir funksjonen mer som en enkel måte å legge inn en skjermdump i pressentasjonen.

I keynote09 er denne funksjonen borte. Hvorfor? -Aner ikke. Det er heller ingen ny funksjon som dekker dette behovet, så vi gikk rett og slett glipp av noe godt. Men det finnes en løsning:

I keynote08 fantes denne funksjonen, i keynote09 mangler GUIet for å legge web view inn i dokumentet, men hvis du har et dokument som allerede har et web view, så kan du redigere og kopiere dette i keynote09. Løsningen er da å kopiere et web view fra en keynote08-dokument over i et keynote09 dokument, og så redigere det.

Keynote_webview0809

Web view er en ramme du kan fylle med en webside.

Dette snublet jeg over på keynoteuser.com, som også har en lenke til et keynote08-dokument med et web view.

Her er en direktelink til dokumentet.

Trykte ord på døde trær

Storytelling isn’t printed words on bound dead trees.

Forteller NRKbeta i sin skildring fra Picnic09

I mellomtiden leser jeg Den digital fortæller – multimedie som opplevelse av Bjarke Myrthu (2004). Digitalt vedheng til boken sees her.

Denne posten er mitt notat fra dagens lesing, og bør ikke sees på som hverken noe mer eller mindre. Posten inneholder dog en del gode poeng om historiefortelling i det digitale domenet.

Boken

Lettlest. På tross av dansk språk og henvisninger til forskning og vitenskap, så er dette en bok for fortellere av alle salg. Ikke utelukkende for akademikere eller journalister. Interaktivitet, konvergens, digitalisering, multimedia håndteres på en jordnær og enkel måte. Dette er sjeldent lekkert gjort.

Rett på

I webbens kommersielle barndom ble den flasket opp av programmerere og etter hvert designere, etter at forskerne mistet «eneretten» på mediet. Programmerere og designere er utvilsomt viktige for kommunikasjon i det «den digitale verden», men de er ikke innholds-folk. Fortsatt er webben i stor grad et umalt lerret for innholdsfolkenes fortellinger.

Dette er jo ikke helt sant, det er mye bra historiefortelling i det digitale domenet, men et godt poeng. Webben er dominert av tech heads og freshe designere. Ikke forfattere, journalister, dikt-skribenter og filmskapere. Men de kommer.

Dogmene står for fall

Båndbredde, brukervennlighet, dårlig leilighet på skjerm, for lange tekster filmer og tunge grafiske elementer. Alle har blitt brukt som argumenter for en standardisert, lett og kjedelig arena for historiefortelling. Alle er likeledes raske slutninger og enkle analyser som begrenser potensialet i digitale historier. Oversatt til analoge medier holder ingen av argumentene mål (spillefilmer må max være 30min, så folk ikke sovner, romaner må max være på 100 sider slik at bøkene ikke blir for tunge å slepe til og fra biblioteket).

Historisk set har udviklingen af Internettet ikke haft fokus på den gode historie.

På 70-tallet ble e-post oppfunnet, BBC eksperimenterte med et digitalt tv-format kalt «New Media Format» og Associated Press (AP) sendte de første nyhetene på en datamaskin. På samme tid begynte de første (Amerikanske) avisene å eksperimentere med datamaskiner i redaksjonslokalene, og opererte med fulltekst databaser over tekstene sine. I Danmark (og med det sikkert Norge også) ble ikke digital teknologi tatt i bruk i redaksjonen før utpå 90-tallet.

Først på slutten av 90-tallet ble det soleklart hvilke fordeler digitale medier kan ha for redaksjonene. Prinsess Dianas dødsfall og Monica Lewinsky-skandalen trekkes fram som eksempler på hvordan informasjon spredde seg rekordraskt over store avstander. På samme tid som ting gikk fort gikk det også i større grad udokumenterte rykter gjennom nettet, så vell som redaksjonenes filter og nettsider.

Browseren skal naturligvis ha sin del av æren for dette.

Da Arnold «the gouvenator» Schwarzenegger ble valgt inn som guvernør i California brukte The New York Times litt «langhåret programmering» til å hente valgresultater automatisk fra offentlige datakilder. Sammen med enkle virkemidler ble programmering brukt som historiefortellingen om actionheltens erobring i politikken.

solheims_stikkord_250

Eirik Solheims ord: Åpen, ydmyk, ærlig, direkte, personlig, lyttende.

Myrthu legger fram en rekke stikkord som karakteriserer den nye digitale forteller: personlig, aktiv, interaktivitet, uendelig, tidløs, online, innsiktsfull, organiserbar. Disse har alle en utvidet forklaring, men legg merke til at ved å se bort fra de tekniske aspektene, så likner de noe på Eirik Solheims stikkord om kommunikasjon i sosiale medier. Solheims er muligens enda mer fokusert mot toveiskommunikasjon, mens Myrthu snakker om en journalist som forteller sin historie. Det skulle vært gøy å høre om Myrthu i 2009 har endret stikkordene sine. Husk at boken kom i 2004. Uansett: begge rekker med stikkord bryter noe med vår normale oppfattelse av en journalist. Eller?

Interaktivitet og tradisjonell historiefortelling med et plott kan være motstridene, men gjør det noe? Er det en historie hvis den mister sin karakteristiske form? Og spiller det egentlig noen rolle om vi aldri kom til journalistens store poeng? Kanskje interaktiviteten lar oss gjøre oss opp en egen mening?

Non-lineære fortellinger har ofte noen «faste punkter» som kan lede spenningskurven. Tenk cut scenes fra dataspill.
Marie-Laure Ryans modeller for interaktiv historiefortelling vises fram (s34). Segmenter, noder, blir basisen for fortellingen.

Digitale produksjoner kan lett bli omfattende, og kreve ulike former for kompetanse. Å jobbe i team er ofte hensiktsmessig, samtidig som det stadig stilles strengere krav til hver enkelt. Groupware kan med fordel benyttes for å organisere prosjektene.

Myrthu deler digital journalistikk opp i to kategorier. Narrativer og temaer. Disse defineres etter hvordan historiene er bygget opp formidles. Webside vs en enkelt nyhetshistorie med en start og en slutt.

RSS er nyhetens buffé. Og vi liker buffé.

PS: jeg er kommet til side 60, det kommer muligens mer.

Sofa-prat på nett

Er nyhetene grunnlaget for småpraten der du bor også? Det er den her jeg bor. Vi studenter bor ofte i kollektiv, og i kollektivet der jeg bor er nyheter på TV, i radio og i avisen blant de viktigste kildene til den daglige småpraten og debatten rundt bordet. I dag fikk jeg delta i tele-sofaprat hos fr.martinsen. En litt annerledes sofakrok.

Tele-sofaprat i korte trekk.

Slik jeg oppfattet sesjonen fungerer det som følger: fr.martinsen bruker coveritLive som hun setter opp på bloggen sin froemartinsen.blogspot.com. I løpet av NRKs dagsnytt 18 sending på radio og tv møtes martinsen & venner og diskuterer/småprater seg igjennom temaene som går på radio/tv. Tekstlig chatting rundt live-sending. Assosiasjoner og avsporinger skjer, just som i sofaen hjemme. P2-losen kaller hun det.

Jeg kjenner ingen av de hyggelige menneskene som deltok i martinsens selskaps losing gjennom dagens nyheter. Det var litt vrient å gjør det første trykket på ”enter”, for å introduserer meg, men introduserte meg som lurker, og ble vennelig mottatt.

ilustrasjon

CC foto av Rsms / Rasmus Andersson. Selve sesjonen føles langt mer sosialt en slik det kan se ut hvis øyeblikket fotograferes. (illustrasjon)

Over og ut.

Avslutningsvis takket menneskene pent for følget og forsvant fra chat-vinduet. Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg har truffet nye mennesker. Mennesker jeg verken har sett før, hørt stemmen til eller tatt på. Likevel vet jeg noe om hva de mener om kosherslakting, babykino og alternative energikilder for framtiden biler.
Takk til martinsen & venner for følget. Jeg tror dere har funnet den mest hverdagslige formen for nettdebatt til dags dato. Og jeg har sans for det!