Post 9/11 filmer har blitt en egen kategori, og mange har tydelige kritiske stemmer overfor den sittende Amerikanske presidenten. Jeg har sett to filmer jeg vil trekke frem, to filmer som på flere måter skiller seg ut: Five fingers og Death of a president.

Five Fingers er en film om risikoen ved delta i et terrornettverk (snurrfilm). Hvem skal stole på hvem, og hvor mye er man villig til å riske for å gjennomføre sin agenda. Filmen er dobbeltsidig på det etiske nivået. ”Alle” har problemer med sine handlinger og eller intensjoner og metoder.
Filmen ble rated R i USA for tortur, og jeg ser for meg at verdenspublikummet kommer til å følge denne standarden. Ikke fordi filmen er så brutal, men fordi den er så mentalt grusom, og til tider veldig virkelighetsnær, i alle fall er det lett å tro det.

Filmens hovedrolleinnehaver, Laurence Fishburne, gør en fin-fin innsats, men dessverre er ikke Mr Mishburne aleine nok til å fylle verdens kinosaler. Det som gjør filmen spesiell er at den passer svært godt inn i nyhetsbildet for tiden, og den kunne ha vært en historie fra nyhetskanalen, i stede for filmkanalen.

Death of a president er en Britisk film og snikmordet på George W Bush i 2007. Det kule med denne filmen er dens dokumentariske oppbygningen. Aldri før har jeg sett en fiksjonsfilm som følger dokumentarsjangeren bedre enn dette. Vi får en følelse av at filmen er laget i 2009, og viser hva som skjedde i 2007. Selve mordet på Bush er CGI, men det legger du IKKE merke til. Akkurat denne scenen er svært kaotisk, og i zapruder stil, og vi kjøper lett materialet. Filmen benytter seg godt av typiske dokumentariske grep, og viser til overvåkningskameraer, stillbilder og personintervjuer.

Kontrovers
Begge filmene har fått lite oppmerksomhet i Norge. Death of a president sliter med å bli vist på kino i USA (BBC), og Five Fingers finner jeg også lite info om, på tross av at denne er amerikansk. Begge filmene stiller Amerika i et heller dårlig lys, men i en nyhetssammenheng er ikke dette noe nytt. Det nye er at fiksjon blir så kritisk som den er i disse to filmene. At Death of a president ikke blir vist på amerikanske kinoer pga filmens kontroversielle innhold. Er det ikke det vi ville ha kalt sensurert i Norge? Hvis noen hadde laget en film der statsminister Jens Stoltenberg hadde blitt skutt, ville den ha blitt vist på kino? – Jeg tror det.

Det er ikke tvil om at store navn selger, og når skaperne av South Park besøker Bergen så legger pressen merke til det. Allerede før gutta ankom regnværsbyen hadde BT, TV2 (side2), propaganda, og helt sikkert en rekke andre skrevet om det.

Trey Parker og Matt Stone kom ikke til mediadagene for å være kjendiser, de kom får å vise fram og snakke om kontroversiell TV. Episoden med Tom Cruise i skapet og episoden der Isaac Hayes blir skrevet ut av serien og hans karakter Chef brutalt dept ble vist på storskjerm. Etterpå ledet Gunnar Strøm (Førsteamanuensis, Høgskulen i Volda) en "debatt", som enklere kan beskrives som en samtale. Temaet er glohett og South Park av de få forum som tar tyren ved hornene over dammen. Dvs, det er mye snakk, men få bilder å se. Gutta, som har egenhendig produsert South Park i snart 10 år nå, fikk snakke ut om sensur vs kreativitet.

I dagens mediebilde, etter 9/11 og Mohamed karikaturene, er det blitt mye fokus på hva som kan vises i media. Gutta pekte på at de viste bilder en profeten for fire år siden, da var alt ok mens nå er det plutselig fy-fy. I det hele tatt virket det ikke som sensur var et stort problem for serien, på tross en den nylige saken der gutta selv putta inn en sensurplakat i episoden "Cartoon Wars Part I", dette gjorde de etter at Comedy Central gjorde det klart at Mohamed ikke skulle avbildes på deres nettverk.

Selv om terrortrusler og potensielle angrep stadig er et kontinuerlig tema, så har aldri produksjonen hatt store motstanden fra bevegelser som føler seg tråkket på. Når serien sparker hardt i enkelte retninger får Stone og Parker henvendelser fra folk som lurer på "hvem de er ute etter å ta" som neste. Dette avfeier gutta som en missforståelse av hele serien, de er ikke ute etter å ta noen spesielle. Enten sparker de i alle retninger, eller ingen. Det er denne filosofien som gjorde at serien endelig hetset sientologbevegelsen, og igjen som fikk Chefs stemme, Isaac Hayes, til å vende dem ryggen. At mr Cruise ble så pissed håper jeg har noe med religionen hans å gjøre, og ikke "hans opptreden" i serien, for den var hysterisk. I det hele tatt er det igjen ingen grunn til å slutte å se South Park. Serien virker like fresh og drøy i dag, som da første episode ble vist i 1997.